Styrk familien og dens vern



Av Lars-Arne Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.01.2017 (Oppdatert 27.02.17)

 

Familien og dens sameksistens er det helt avgjørende for nasjonens fremtid – nedbygges og ødelegges den forvitrer nasjonens fundament. Systemer som underminerer familien bør rykkes opp med rot og nye gode systemer, om de er nødvendige, på plass. I saken omtalt i denne artikkelen vil en sterkt mene at Barnevernloven bør oppheves og et familierådgivnings- og familiehjelpekontor etableres (og politiet overta de alvorlige sakene) – samtidig må staten settes på plass slik at den stopper den systematiske ødeleggende påvirkningen på barn og voksne. Det er etter hvert et betydelig antall eksempler på at Barnevernet lar foreldre og barn «ligge igjen i rennesteinene» etter at de ikke undersøkte saker godt nok, grovt feilvurderte informasjon eller rett og slett gjorde ett vedtak på pervertert statsideologisk grunn. I dag er systemet rundt Barnevernet slik at hvem som helst kan sende inn anonyme bekymringsmeldinger, saker er unntatt offentlighet og i realiteten også unntatt rettslig prøving i domstolene de første uker/måneder. Staten kan i prinsippet på denne måten arrestere alle voksne, midlertidig ta over omsorgen for alle barn og også gå fysisk inn i ett hvert norsk hjem.


I Østlands-Posten 29.12.16 fronter Aps stortingsrep. Steinar Gullvåg sosialismens øde-leggende familiepolitikk med en overskrift slik: «Barnevernet må styrkes» i en politisk korrekt tone.
Advokat Kvilhaug, som var borti barnevernsaker over mange lange år, skrev rundt 2000tallet: "Barnevernet knuser familiene…" Lege og nestleder i helse- og sosialkomiteen Kjersti Toppe (Sp) uttaler fra Stortingets talerstol 25.10.16 i ett spørsmål til Barne- og likestillingsminister Solveig Horne om «Glassjenta» (søk i Google), hun som Barnevernet i flere fylker mishandlet (rundt 84 overgrep!) og ødela over 2 år følgende: "Glassjenta-saken viser ikke systemsvikt i barnevernet. Den viser svik satt i system." Horne sa så: – Glassjenta-granskingen kommer til å endre hele barnevernstjenesten i framtida, sa Solveig Horne til Stortinget.» Intet tyder på det foreløpig, man ønsker bare å plastre på verkebyllen.
A
dvokat Erik Bryn Tvedt i Sandefjord avslutter slik i Aftenposten 29.07.2016: «Det er farlig å overlate så viktige avgjørelser til et forvaltningsmiljø. Straks et akuttvedtak er fattet har barnevernet en egeninteresse i å få bekreftet at akuttvedtaket var riktig. Bare en liten del av grove feil kommer offentligheten for øre – og det kan vi takke utenlandske medier for!»

Advokat Costea, med-signert av 103 advokater fra 4 kontinenter, skrev 13.05.16 brev til Erna Solberg om Naustdalsaken – der han påviser brudd på religionsfriheten m.fl. menneskerettigheter. Først ved et slikt internasjonalt press slippes de 5 barna hjem igjen til sine foreldre inkl diebarnet som ble tatt 3 mnd. gammelt, men nå ville ikke barna lenger bo i Norge, så enn så lenge har de flyttet til Romania. Det fortelles også fra ulike deler av landet at barnefamilier, bl.a. fra Romania men også norske, flytter ut av Norge av frykt for barnevernet.

I menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ligger nå 7 (sju!) saker om norsk barnevern, det skal være helt unikt. Og 06.09.16 kom leder av den norske delegasjonen til Europarådet med en oppsiktsvekkende nyhet: Europarådet skal granske det norske barnevernet. For ikke å glemme de mer enn 150 fagfolk som i juni 2015 skrev en alvorlig bekymringsmelding om norsk barnevern til statsråd Horne.
I Norge dukker det månedlig opp nye overgrepssaker fra norsk barnevern, utført av barnevernet. Den dagen det virkelig sprekker for denne destruktive familiepolitikken er den dagen ansatte i barnevernet virkelig begynner å snakke åpent og varsler internt fra, eller muligens at sakene fra Strasbourg begynner å gå i dybden. Det som skjer er en ulykke også for de barna som har ett behov for hjelp, for det er et stort ressurssløseri, samtidig en ulykke for de voksne/barn som ble traumatisert uten grunn. En annen sak som nå kommer til overflaten er at mange fosterbarn ønsker seg hjem – men nektes det. En tredje sak er de rundt 500 barna som av Barnevernet er plassert langt fra sitt hjemmemiljø, der ensomheten er stor – for å fylle opp tomme plasser i institusjoner!
Så 03.01.17 kommer denne meldingen fra Polen: "Det polske justisdepartementet er i ferd med å utarbeide en ny lov som skal være til hjelp for polske foreldre som blir utsatt for overgrep fra barnevernet i land utenfor Polen. Under en nylig avholdt pressekonferanse kunngjorde statssekretæren i Justisdepartementet, Michael Wojcik, de nye tiltakene, og pekte spesielt på problemer med Norge, Storbritannia og Tyskland, skriver den polske nettportalen niezaleza."

For den som mot formodning begynner å tenke at artikkelforfatternen ser spøkelser ved høylys dag - kan lese denne saken fra TV2 den 6. januar 2017, der Barnevernet i Stange ble tvunget i retten til å godta at et vedtak i Fylkesnemda fra juni 2016 ble opphevet, etter - i følge advokaten - å ha rasert en familie som måtte flykte til Polen.
En mastergrad oppgave fra ca 2012 viser hvor dramatisk, med døden til følge, dette systemet er. Masteroppgaven til Anne-Lill Haddeland, leder for selvmordsforebyggende team ved RVTS Sør viser at – "18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord." Dette viser nok bare at mye av dette arbeidet i barnevernet driver "klientene" helt ut på ytterkanten av det de som mennesker kan klare og noen klarer det altså ikke. Det er nok også noe av bakgrunnen til at det nå i begynnelsen av 2017 begynner å komme til overflaten et farlig opprør fra dem som har blitt utsatt for dette offentlige forvaltningsorganet, der de hevder å gå etter barnevernsledere, barnevernsansatte og deres familier. Det er ikke rette metoden, men staten skulle på eget initiativ nedlagt barnevernet og etablert et familierådgivnings- og familiehjelpekontorer. Det som i tillegg nok må gjøres er å rettsforfølge en del i dette systemet, men de sitter også betydelig høyere oppe i systemet og ikke bare lokalt - de som har hovedansvaret for Barnevernet. Samtidig vil en måtte benytte mange millioner til erstaninger for overgrep gjor i regi av staten, mange svært alvorlige også med alvorlige senskader og noen med døden til følge.
Her følger ytterligere dyster lesning om temaet Barnevernbarnas helse og forsåvidt videreført her: Barnevern i Norge 1990-2010.


Det jeg henviser til i avsnittet over fra 2017 mht et opprør er det mediene skriver om "Skrekkrapport fra 104 barnevernledere". Og en kan frykte at dette er toppen av isfjellet og at bak sitter det ideologer som presser og presser familier (barn og foreldre) pga at disse ideologer ønsker og fremelsker oppløsning og voldsomme motsetninger som fører fram til revolusjon slik at folk til slutt reagerer i raseri og panikk, hvilket vi som  skrevet ikke er tjent med. Det er ikke ukjent at krisemaksimering benyttes under kulturrevolusjoner.
Husk så at: 150 fagfolk av jurister og psykologer sendte bekymringsmelding til statsråd Horne i 2015. Glem heller ikke at menneskerettsdommer Gro Hillestad Thune (17 år i menneskerettsdomstolen i Strasbourg) har kommet med kraftige advarsler til Barnevernet i Norge og i Europarådet og Strasbourg venter 8 store norske saker, som store media kjører nå, den ene sak etter den andre. Det er også en rekke andre dyktige mennesker som har advart. (Se også Morsdagsheftet 2017, side 7) Det må arbeides og bees om å få roet dette ned og løse denne dype konflikten med rasjonelle tanker og argumenter.

 

For den som tror at systemet er begrenset i omfang kan jo lese følgende: Barnevernets totale brutto driftsutgifter i det kommunale barnevernet var 11,8 milliarder i 2015. Det var 5 296 årsverk og det ble sendt inn til barnevernet ca 54 000 bekymringsmeldinger på ca 48 000 barn i Norge! I tillegg kommer ca 7 milliarder på statlig nivå.
På Romerike er et av disse barna og han har ikke tørt gå på skolen siden 4 klasse, etter at Barnevernet da tok han, nå er de enste han stoler på sine foreldre
Karianne Asla Løke og Espen Løke. Sønnens feiltrinn var at for å slippe ei svært så innpåsliten lærerinne, slo han ei plate om sin far.
Det er et argument som går igjen, at det er så mange alvorlige saker. De sakene skal en selvsagt ta tak i, men er det de som preger statistikken - selv om en skal tenke enkelt barn når overgrep skjer? Bufetat skriver: "Foreldrenes manglende foreldreferdigheter er den dominerende årsaken til at nye barn kom inn i barnevernet i 2015."

Sakene er mange etter hvert, med mange traumatiserte barn og foreldre og som nok er helt ubegrunnet utsatt for statens barnevern (og også legger beslag på svært mye ressurser i Barnevernet) med bakgrunn i uttalelsene under fra Lars Smith. Professor emeritus ved psykologisk institutt i Oslo Lars Smith (som nok har undervist flere tusen i barnevernet bl.a. gjennom lærebøker) skrev en kronikk i Morgenbladet 19.06.15 der han uttaler noe han benevern som et nytt juridisk prinsipp: «Det er bedre at 10 uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak, en at et lite barn vokser opp med vold, rus eller overgrep.» Prinsippet om å pågripe og traumatisere kanskje 20 uskyldige barn og 20 foreldre for å hjelpe det ene barnet som virkelig trengte hjelp er uhyrlig i en rettsstat (og fremsatt av en av landets fremste eksperter på barns adferd), men fremsatt som en statsideologi. Det er ikke underlig at norske foreldre frykter Barnevernet mer enn å få en atombombe i hodet – det siste er svært usannsynlig.

Kulturmarxismen, med sine røtter i Frankfurterskolen, har i mange generasjoner arbeidet hardt med ideologisk samfunnsendring, en kulturrevolusjon. Familien er et hatobjekt fra deres side (den minner dem om Skapelsen i 1. Mosebok og Guds vilje med mennesket inkl De Ti Bud og Frelse fra den personlige Synd i Jesus Kristus), derfor skal begrepet som «far», «mor», «kjønn», «familie» med far og mor i stor grad bekjempes både i ord og lovverk. Et begrep som «foreldrerett» liker man ikke, for staten har i prinsippet den retten – mener de. Vi kjenner slike totalitære tanker fra andre ideologier, beslektet med sosialismen. Motsatsen er profeten Mika der han taler om mor og hjemmet i kp 2, 9 "Mitt folks kvinner driver dere ut av de hjem som var deres lyst; fra deres små barn tar dere for alltid bort den pryd jeg har gitt dem,-". Det er nok å nevne en liten kritikk av barnehagene som institusjon, så kommer motangrepene over en lav sko – selv om dokumentasjonen på faren for mulig separasjonsangst og høye nivå av stresshormon i blodet for småbarna, er meterhøy og med fare for senskader.

Men la meg stille et helt sentralt spørsmål: Når staten over mange år har tillatt så mye destruktiv påvirkning av barn, som pornografi/voldsfilmer/tillater farlig høyt nivå med stresshormon i barna i start av barnehagen, godtar utvikling av separasjonsangst på små barn, legger til rette for skilsmisser som rammer barna svært hardt, lager et samfunnssystem som sliter ut mange fedre/mødre blant annet ved å sette barna opp mot foreldrene etc - hvorfor har den samme stat et barnevernsystem som skal være «til beste for barna», men ødelegger barna i mye av sine andre systemer? Hvor vil staten føre oss?
Ett grelt eksempel på det er bruken av animasjonsfilmen «Sinna Mann» som barn i barneskolen ned til 8-9 år må se på som offisiell informasjon fra Barnevernet – det finnes voksne som også lar seg skremme av denne type «info» (ett uhyre av en voldelig far, med meget sterke voldsscener/effekter!)
- som ble laget i 1986 få år før Bjugnsaken dukket opp! Et enda mere grelt eksempel er bruken av en animasjonsfilm med to pedofile scener! Den heter «Trøbbel» og brukes ned i 2. klasse (6-7 år) i grunnskolen! Barn introduseres for pedofili i skole-oppstarten! Overgrep beskriver best det å vise slike filmer for barn - om en tenker objektivt til barnas beste, mens foreldreansvaret midlertidig er overlatt til lærerne. Kan en del av denne påførte statlige perversjonen være medvirkende til at noen begår overgrep senere, for de man i tidlig alder perverteres?

Det er ikke vanskelig, men svært naturlig, å forstå at sosialister m.fl. ønsker et system som går inn under huden på familiene etc. Fryktsamfunnet alà Stasi i tidligere DDR er et effektivt verktøy for å nå sine mål, mens de samme barna må leve opp i et samfunn der staten fyller dem med destruktive opplevelser rett inn i et sårbart barnesinn. Det henger ikke på greip og står ikke til troende at det er «til det beste for barna» - det bl.a. Steinar Gullvåg prediker, for bevisene på det motsatte er overveldende.