Sann frihet er i Grunnloven av 1814!

 


Av cand agric Jørgen Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 09.01.15


Jeg vet ikke hvor mange ganger en i skrift og tale har hørt vel-skolerte mennesker undre seg over at ”friheten” ble borte i Grunnlovens § 2 ved sluttredigeringen på Eidsvoll i 1814.

Til dags dato har en ikke sett noe mer enn undring og til dels fordømmelse av at noe slikt kunne skje. Og det er delvis også en begrunnelse for at man etter krigen laget en tilføyelse om religionsfrihet i Gr.l. § 2. Når man hevder slikt - viser det at en allerede – kanskje mest ubevisst – har begynt å akseptere at sann bibelsk kristendom er en religion på linje med alle andre religioner.


Men saken er nok helt annerledes. Kun sann bibelsk kristendom sikrer frihet for alle i menighet og samfunn. Bare se deg rundt i verden så ser du fort hvordan det står til med folkefriheten og frihetene under de forskjellige religioner, ismer og ideologier. Når de får makt – er det fort slutt på frihetene. Sannheten er at folkestyret og menneskerettene basert på bibelens menneskesyn er sprunget av bibelsk rot.


De gamle grunnlovsfedre, en stor del pontoppidanianere og noen haugianere visste nok bedre enn de senere generasjoner hva de gjorde. Nå påstår man at det er ”trosfrihet” i dette landet – spesielt etter flere endringer av Grunnloven – mens utviklingen peker i en helt annen retning for den som følger med. Folkefriheten og folkestyre forutsetter en RETT frihet og orden og at dette er festet inn i folket med omvendelse og fri tilsutning og lovgivning. Da trenger man heller ikke masse utenfra styring med makt. Når det svinner - svinner også friheten.


Grunnloven av 1814 lød slik som en rekke nye lover vitner om bl.a. Ny kommunelov som forveksler ”mer lokalt selvstyre med ødelagt lokalt folkestyre”.


Hva sier så sentralparagrafen i Grunnloven:
A. Om Statsformen og Religionen.

§ 1. Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk. 

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

 

Hvordan tenkte de som redigerte Gr.l. § 2 i 1814. Jeg tror de tenkte slik: - ”evangelisk-luthersk” gir frihet som alt annet av religioner, ismer og ideologier ikke gir.

De hadde i frisk erindring hvor lite frihet det var for Luther, Norges Luther - Hans Nielsen Hauge og mange flere – og forstod at det var hans budskap som brakte frihet og utvikling til Norge. Det skjønner man visst ikke i dag, når man forlater den.

Derfor er det nok det man kortfattet formulerte over. Og den historiske utvikling videre viste at de hadde rett – og de som skulle vokte friheten senere - skaper ufrihet og undertrykkelse.

På basis av den gamle Gr.l. utviklet Norge seg fram til tale- og møtefrihet i 1842 som det første land i Norden. I 1837 mistet presteskap og embetsverk sin undertrykkende makt og folket fikk frihet til å styre seg selv i fri valg. Maktfordelingen var også sikret i Gr.l. men begynte allerede tidlig å gå tapt fordi man ikke voktet friheten skikkelig på basis av at mennesket er ondt og makten må deles.

Norge utviklet seg videre fremover til full nasjonal frihet i 1905 – og man fortsatte med å legge frihetens budskap i barnekull etter barnekull i norsk grunnskole som var startet opp av lutheranere i Bergen i 1739. De andre hadde full frihet til å la det være.

Friheten ga en utvikling også i kunst og kultur som den svenske kulturpersonligheten Sven Stolpe for en del år siden sa ikke hadde noen annen parallell enn den greske høykultur. Det var som en eksplosjon av skaperkraft.

Paulus' brev til galaterne, Kapittel 5, 1 der Paulus formaner galaterne til å bli i Kristi frihet, og advarer dem alvorlig mot å gi sig inn under loven og derved falle ut av nåden, 1-12. De er kalt til frihet, men ikke til frihet for kjødet; de skal legge vinn på kjærligheten, fly kjødets gjerninger og vise Åndens frukter, 13-26. Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! 13 For I blev kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet!

I 2005 oppdaget jeg at en rabbiner dr. M. Asckhanaze i 1904 ble så begeistret for vårt folks frihetsbrev at han i forordet til oversettelsen til hebraisk skrev: "Da jeg holdt paa med også udenfor Skandinaviens grænser og udenfor Europa`s gebet at bekjentgjøre indholdet af det norske folks grundlov, som blev forfattet i rigsmaalet og godkjent af rigsforsamlingen paa Eidsvold 17de mai 1814, efter at Norge havde tilkjæmpet sig sin fullstændige uafhengighed, og da jeg tog fat paa at udføre denne min tanke, for at man overalt i verden skal have anledning til at lære at kjende og skatte denne frihedsaand, der besjælede Eidsvoldsmændene, hvorom  den hele grundloven giver vidnesbyrd, modnes hos mig den beslutning at oversætte grundloven i det hebraiske sprog: Ved grundlovens oversættelse i et af de ældgamle sprog bliver den norske   konstitusjon  s.a.s. helliget og foreviget for alle og uendelige tider, idet selv en professor Delitzsch og hans aandsfrænder, som vilde negte det hebraiske sprogs hellighed, nolens volens maa indrømme og anderkjende dette sprogs stabilitet.
Ogsaa i fremtiden vil de senere generationer se af dette hebraiske værks linjer, at det norske folk har benyttet den oppnaaede frihed til at hæve borgerretten over alt, uden hensyn til person eller stilling." (uth. av meg) Gud gjør ikke forskjell på folk!

Det som imidlertid undrer en er de mange som ikke ser og forstår det jøden og rabbineren Asckhanaze forstår og skriver så godt om, men maler om igjen og om igjen negativt om lekfolkets ”evangelisk-luthersk” rekker hvor jødene gjennom tidene har hatt sin beste støtte (bl.a. A. Berg og P. Faye Hansen) – og jesuittene sterkeste motstand – i god tradisjon etter kong Sverre.