"Puslespillet" - et puslete spill!

”Dei eldste manuskript er dei beste”?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 08.11.15

Debatten om bibelske grunntekster blusser opp igjen gang etter gang - og man blir mildt sagt inderlig lei av at gamle tilbakeviste tekster bæres fram som nytt på nytt og nytt nå av Bibelselskapets Sagrusten - og nå også på NLM`s storsamlinger. Arthur Berg var med i oversettelsen av NB88 sammen med Wisløff og Gilbrant. Han skrev bl.a. det du kan lese under i 1987. I Akademiet for Kristen Folkeopplysning har vi omlag 100 sider av debatten fra denne tiden - og det svært lite nytt som dukker opp - men nye generasjoner kommer jo til og kan føres på avveier. M.a.o. fakta er grundig debattert.

Man undres på hvorfor man igjen og igjen drar fram dette tilbakeviste stoffet - ikke bare her i Norge, men for mange år siden også i utlandet. Det kunne vært mangt å si om den saken, men det vil føre for langt. Imidlertid viser vi til hva filologen Indregaard har påvist, nemlig at disse oversettelsene utvikler seg mer og mer i retning av en "skjøgebibel" - hvor katolikkene influerer mer og mer på bibeloversettelsene (se under). Og det er ingen umulig tanke når en vet hvor sterkt katolikkene har jobbet i det skjulte i forhold til grunntekstene. Derfor har vi en eldre artikkel om dette under Bergs artikkel. (Les også her om den katolske kobling: Hvorfor er Hans Johan Sagrusten invitert til NLMs Generalforsamling?)

Og ser en dette i sammenheng med artikler vi nylig skrev om pavens utspill om en verdens regjerning for å løse klimasaken - og denne "kirkens" mottagelse hos de store samfunnsmakter - kan man jo begynne å tenke over Johannes Åpenbaring kp. 17-18.

God lesning:

Sjefsredaktør Arthur Berg skrev slik i Dagen i 1987:

”Dag Kjosavik`s artikkel den 9. mars om ”Arthur Bergs tekstkritiske prinsipper” slutter med å segja at dersom vi no fær ei Bibelomsetjing som legg ”en anna gresk tekst til grunn enn den Bibelselskapet har brukt . . . vil forvirringen blant lekfolket bli enda større enn den allerede er”. Eg skynar resonnementet, men har han ikkje snudd det på hovudet? I alle høve var det 78-omsetjingi som for fyrste gong med heller stor konsekvens la ei anna gresk tekst til enn dei eldre norske bibelomsetjingar hadde gjort. Det var altså Bibelselskapet som skapte den forvirring fordi det braut med tidlegare tekstkritiske prinsipp.  Det som den alternative omsetjinga gjer, er ikkje å innføra noko nytt i norsk bibeltradisjon , men å gå attende til ein eldre tradisjon. Men Kjosavik har rett i at dette er hovudproblemet. Difor er eg takksam for at han tek det opp.

Dag Kjosavik sjølv meiner likevel at slike spursmål er lite skikka til å dryftast i dagspressa. (Trass i det tek han opp to tri ”heilfaglege” tekstkritiske spursmål i artikkelen sin.)  Men dei er meir skikka til å kasta ljos over tekstkritiske prinsipp generelt, enn til å løysa flokane som ligg bak ulikskapen mellom 78-omsetjinga og ”Den nye Bibelen”. Og han spør om eg verkeleg vil be lekfolket støtta det synet på originalteksti som ”nybibelen” byggjer på?

Meiningi med spursmålet er sjølvsagt den at folk som  ikkje kan gresk og har andre ”ekspertokratiske” føresetnader, ikkje kan støtta  eller vraka anten -78 eller Nybibelen. Han har vel rett i det eit stykke på veg. Men i so fall er stoda verre og ikkje betre om ein legg fram ei ny omsetjing som lekfolket heller ikkje kan vurdera fagleg og be og uforvirra tillit til den, samstundes som ein fråbed seg eit alternativ. For min del tykkjer eg dei ”ulærde” er verre farne dersom  dei fær valet  mellom eit alternativ og helst ikkje bør vita noko særleg om andre alternativ.

Elles trur eg helst ein undervurderer lekfolket og mistolka situasjonen for lesarane. For det som skal verka forvirrande for dei no, har i so fall forvirra dei lenge. Det nye er berre at no fær dei vita meir om bakgrunnen for det som hender i moderne bilbelomsetjingar. Vi lever ikkje lenger i analfabetismens tidsalder. Tvert om er vi alle for lærde å kalla.   Og dersom vanlege bibellesarar korkje kan lesa gresk eller engelsk eller andre framande tungemål, har dei høve til å bøta på slikt. Vi har både fått det utrulege hjelpemiddelet som ”Illustrert Bibelleksikon” er, og vi har fått Studiebibelen som set ikkje-teologar i stand til å studera gresk grunntekst når dei les ulike omsetjingar av ord og vers i NT. Difor treng ikkje lekfolket vera radt so hjelpelause i vår tid som dei nok var tidlegare.  Og difor er det slett ikkje naudsynt å hjelpa dei av med forvirringa på den måten at ein freistar  lata so mange som råd er av dei, vera uvitande om vanskane med ei bibelomsetjing og på den måten koma uforvirra gjennom verdi.

For det andre klagar Kjosavik over at eg blandar saman so mange ting i ein artikkel om saki. For eg skriv ikkje berre om Textus Receptus og andre tekster, men også om ideomatisk omsetjing og andre ting. Kvifor blandar eg ulike ting saman på den måten, vil han vita. Grunnen er den at eg for min del ser meir enn ein grunn til å kritisera 78-omsetjinga. Difor har eg ført opp meir enn ein grunn. Men at ikkje alle grunnane er ideologiske eller fonetiske er av same slag, kan eg ikkje hjelpa. Og eg skjemst ikkje over det heller.

Lat meg ta eit døme som eg visst ikkje har skrive om før, men som ogso ”blandar inn” noko anne enn rein tekstkritkk. I Rom 10,4 sto det i 78-omsetjingi: ”Kristus er lovens slutt. . .” Dette vart retta i 1985 so no står det ”Kristus er lova sitt endemål….” (Bokmål; Kristus er loens ende.) Det greske ordet her er ”telos” som tyder ende, slutt eller endemål. Ordet er altso tvetydig. Og det kan omsetjinga få fram ved å skrive ende. Men ettersom det altso er tvetydig og kan hende kunne skapa forvirring, kan ein sjølvsagt frelsa omsetjingi frå det tvetydige og skriva ”slutt”. Det er bra dersom det er korrekt. Men dersom omsetjingarane gissar i miss, er det ille. Då stengjer dei vegen til den rette forståingi av ordet. Dette har altso Bibelselskapets omsetjarar skyna og er gått attende til ei korrekt tvetydig omsetjing. Det var naudsynt fordi ordet ”slutt” står i konflikt med det Jesus sa om at han ikkje var komen for å avlysa lovi, men for å fullføra henne. Ordet støttar seg dessutan til den livsfårlege antinomistiske forkynningi som i vår generasjon har halde på å få herredøme i norsk forkynning.

Eg meiner at 78-omsetjingi fleire stader har tydeleggjort tvetydige uttrykk i gresk og gjort det på en måte som ikkje berre dyljer den originale tvetydigskapen, men som jamvel stundom kjem i skade for  å stengja vegen til den korrekte forståingi av teksti. (Det verste dømet på ei slik omsetjing er Rom 11,15 der det i den nye omsetjingi står at Gud har forkasta Israel (som paktsfolk, trass i at Paulus i det fyrste verset i det same kapitelet segjer at Gud ikkje har forkasta folket.  Her er gresken tvetydig og kan omsetjast anten med at folket forkasta Jesus, eller at Gud forkasta folket.) Ei god omsetjing bør vera like tvetydig.

For det tridje skriv Kjosavik at  eg freistar forsvara Textus Receptus med ”en temmelig selsom argumentasjon” . Det rare skal vera det at eg har hevda at når Gud har inspirert Bibelens forfattarar for å føra folket på den eine vegen som fører til frelse, må han ogso ha sytt for at den inspirerte teksti aldri gjekk til grunne.

Sjølv tykkjer eg ikkje den argumentasjonen er serleg rar. Men Kjosavik tek i miss når han trur det er min argumentasjon. Det eg skreiv, var at ein del av dei fyrste som opponerte mot å forkasta Textus Receptus, var ein britisk bibelforskar som heitte J. W. Burgon. Og han argumenterte slik. Og han sa at dersom dei hadde rett som no ville innføra ein god del avvik frå Textus Receptus, ville det vera det same som at denne ekte teksti hadde vore so å segja  ukjent i mesteparten av den kristne verdi. For storparten av dei avskriftene vi har, er i Receptus, og berre ein ørliten prosent har den teksti som moderne tekstkritikarar på slutten av 1800-talet mente var den ”einaste forsvarlege”. (Codex Vaticanus og Sinaiticus. Red. merknad.)

 Når eg skreiv at dette var Burgons argumentasjon, kom det ikkje av at eg ynskte å polimisera mot det, men av at eg ikkje hadde rett til utan vidare å gjera det til mitt. Eg er nemleg ikkje ”fundamentalist”, endå om eg alltid har hatt vurnad for det synet, fordi eg ikkje kan tenkja meg at dei som tenkjer slik, nokon gong kan koma til å svika skriftprinsippet.

Sjølv hadde eg og har eg i prinsippet Hallesbys syn på inspirasjonen og Bibelen. Difor kan eg ikkje alltid bruka fundamentalistanes språk. Men herma dei kan eg. Og det var det eg gjorde. Lenger gjekk eg ikkje. I studiet lærde eg ogso å stava meg fram til NTs greske tekst og i moderne tekstkritiske apparat, og ville helst ikkje at folk skulle tru at eg hadde vanskar med det heller.  Men eg hadde vanskar. Og vanskar vart fleir di meir eg las. Serleg etter at eg hadde slumpa bort i Burgon og folk av hans kvalitetar. Dei gjekk til kraftige og velgrunna åtak på dei tekstkritiske leksene som eg hadde pugga. Verst gjekk det med den leksa som sa at dei beste avskriftene vi har, er dei to eldste av alle då kjende avskrifter. Burgon hadde studert dei avskriftene, serleg Sinaiticus, og han hadde ført fram vektige argument mot dei. Han hadde heller ikkje så mykje til overs for dei tekstkritiske hovudprinsippi som all min eigen tekstkritiske ”lærdom” hadde bygd på. Men eg var ikkje i stand til å svara eitt til tusen på det som Burgon sa.

Difor skreiv eg ein artikkel eller to der eg spurde kvifor lærarane mine ikkje hadde fortald meg om desse problemi. Og so bad eg dei gjeva meg hjelp til å halda ope det gamle synet mitt. Men skulle eg kunna det, laut dei syna kvar Burgon tok i miss. Eg fekk aldri noko svar. Eg hadde pirka ved det tekstkritiske dogmet at ”dei eldste manuskript er dei beste”. For Burgon hadde sagt at dei tvert om høyrde til dei ringaste på mange måtar. Kan henda det var grunnen til at dei ikkje vart lesne i filler: Dei hadde den ortodokse kyrkjeopinionen imot seg, og vart difor i praksis tekne ut or tradisjonsstraumen.

 Dag Kjosavik har nok ogso kjennskap til at dei høglærde tekstkritiske reglane som Wetscott og Hjort (skjulte katolikker red. anm.) hadde lært oss, står langt veikare i vår tid enn dei gjorde i mi studietid. Både ”familie-grupperingane” og sjølve graderingi vert no sterkt kritisert. Det førar ikkje utan vidare til at ein godkjenner Textus Receptus, men vel til at heile resonnementet bak moderne tekstkritikk er i støypeskeii. Om dette altso ikkje alltid fører til oppvurdering av Textus Receptus, kjem i alle tilfelle hovudlærarane våre i tekstkritikk verre utav det enn den gamale NT-teksti som fedrane våre gjer.

 Når Kjosavik elles meiner at Burgon-argumentet om tradisjonen kan samanliknast med det katolske tradisjonsprinsippet, er det han som blandar likt og ulikt. For tradisjonsprinsippet i Rom har ført til at synspunkt som Bibelen ikkje lærer, er vorte dogmefeste.  Burgon derimot, tenkte at Gud hadde hatt si hand med i kampen mot medvitne og umedvitne forfalskingar av dei bibelske bøkene." A Berg

Enhet med Rom, eller frelse fra fortapelsen?

Av Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no (Eldre artikkel)

I lang tid har det foregått en sakte men sikker bevegelse i teologiske kretser for en gjenforening til flere konfesjoner og med Rom. Vi i AKF har sett farene og advart mot den ved flere anledninger, ikke minst på våre seminarer hvor prof. Carl Fr. Wisløff ga grundige utredninger.

Men vi har også våre hefter av Stein Henriksen "Går den norske kirke mot Rom" og "Kampen om rettferdiggjørelsen og Leuenberg Konkordien" som har en god oppsummering om hva som foregår. Tilnærmingen skjer både på det læremessige, i institusjonene og på det organisatoriske plan. Og det får katastrofale følger når våre søyler av Ånd, Guds lære undergraves i "Det norske hus". Både sjelenes frelse, menighetene og vårt samfunn trues av sammenbrudd.

Vi fått både "Avtale om rettferdiggjørelsen" (nov. 1999) som avvikler selve diamanten i vårt protestantiske læregrunnlag: "Frelst av nåde ved tro på nåden alene i Ordet alene". Vi har fått Poorvo-erklæringen, Leuenberg Konkordien sep.1971 og en rekke økumeniske aktiviteter som drar i samme retning. Bibelen - 1978-oversettelsen - er også oversatt slik at den "stort sett stemmer over ens med den katolske Vulgata-Bibelen" sier filologen Indregaard og antyder at den vil ligge til grunn for den kommende økumeniske Superkirken, Og fordi grunnskadene har skjedd øker farten på alle plan.

Aftenposten melder 25.10. d.å. følgende om vår sentrale læreinstitusjon både for DNK og misjonsorg.: "En arbeidsgruppe ved MF åpner for at å ansette både katolikker og pinsevenner som professorer." Og de fortsetter: "Lærerrådet har allerede gitt sin tilslutning til utredningen som også er fremlagt for både styre og forstanderskap.

Ingen har hatt innvendinger til innholdet." Etter min mening bør kristenfolket nå passe seg for å lytte til de fleste yngre teologer som kommer fra MF. Etter Skriften skal man ikke tåle vranglære, men vise den fra seg. I denne sammenhengen undrer en seg over at det er så taust om saken i kristne kretser! Nå forlater man bekjennelsesbasis både for kirke og samfunn!

For noen mnd. siden tillot jeg meg å skrive om "erkebiskop" Wagle til Nidaros som nå var blitt preses i DNK. Bakgrunnen var at ledelsen av bispekollegiet ved Stålsetts tilsettelse ble overlatt til Bondevik, og neste etappe var Nidaros. Da ante man en "smart" manøver i all stillhet for å legge til rette for nok et trekk på veien tilbake til Rom. Paven hadde jo besøkt Trondheim under biskop Bremer i 1989 og deltatt i felles gudstjeneste! Og signalene lot ikke vente lenge på seg. Adresseavisa forteller 28.10. d.å. "Paven tar i mot Wagle.

Biskop Wagle blir den første biskop i Nidaros etter reformasjonen (ca. 850 år) som får privat audiens hos paven." (Som bekjent flyktet biskop O. Ingebriktson fra Steinvikodden med to fullastede skip med kirkesølv etter reformasjonen. Nå pusser man opp erkebispegården i Trondheim for fullt!) Adressa forteller videre at det store skal skje 16. nov. sammen med sine 11 proster. Han forteller at "pavens åndelige kraft gjorde et sterkt inntrykk på meg" forrige gang i Trondheim. "

Wagle legger også sterk vekt på den økumeniske siden ved de norske teologenes visitt i Vatikanet. I Trondheim fikk arbeidet for tilnærming en viktig impuls gjennom pavebesøket, og disse bestrebelsene er markert ved flere anledninger. I Vatikanet skal Wagle og hans kolleger ha et møte med kardinal Walter Kasper, leder for det pavelige råd til fremme av kristen enhet, som er det fremste organ for økumenisk arbeid fra katolsk side.

"Man skal arbeide med tanker om et "økende samarbeid mellom kirkene i Europa - og fra katolsk side vil det bli "stor oppmerksomhet under generalforsamlingen for KEK - Konferanse for europeiske kirker - som arrangeres i Trondheim i juni med tusen deltagere fra 126 medlemskirker, fortsetter Wagle."

Bremer uttaler at Wagles besøk er "et viktig skritt i riktig retning mot større åpenhet mellom kirkesamfunnene." Den katolske kirkes vranglære er like massiv i dag som den alltid har vært - og en sann Jesu Kristi kirke manes til å holde fast ved den sunne og sanne lære og vise fra seg vranglæren. Noen annet vil altså få uhyggelige følger for oss! Skal Norge nok en gang måtte reddes av lekmenn som H.N. Hauge (Norges Luther), en Ludvig Hope og de mange andre trofaste Kristus-vitner gjennom kamp og lidelse - eller skal man besinne seg i tide?