Når forkynnere av Guds Ord sparkes

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no – 27.04.15

Undertegnede har bare siste måned hørt om, fra nærme kilden, 4 forkynnere som enten har fått sparken eller har måttet mere ufrivillig ta en pause. Anklagene har vært flere, men ett fellestrekk er nok at de sparkede har hatt et konservativ budskap å komme med – der Skriften alene har vært rettesnoren for forkynnelsen og ikke «det som klør en i øret».
Det
kan være forkynnere som sier som sant er ut i fra Skriften om tjenestedelingen i bl.a. menigheten mellom mann og kvinne, ett tema som en Bibelleser finner gjennom hele Guds Ord helt fra Skriftens første blader. Denne verdens musikk som har inntatt bedehusene er et annet område. Noen igjen får oppleve at å tale om både konkrete synder og nåden i Kristus, der bør man egentlig legge minst vekt og svært lite vekt på første delen for evangeliet er det som frigjør. Andre igjen opplever at det kommer anonyme anklager, som man selvsagt vanskelig kan forsvare seg i mot.
Arbeidsrett og rettferdighet for forkynnerne er noe man ikke alltid vektlegger og heller ikke Sannheten de budbærer. Mange forkynnere velger da å tilpasse seg og er pinlig klar over hvilke tema i Bibelen de må passe seg for å ta med opp på talerstolen – for da er de neste på listen over overflødige.

Tjenestedelingen mellom mann og kvinne mht hyrdeansvaret står jo greit begrunnet i Skriften med bakgrunn ned i Syndefallet.
Å vektlegge nåden i Kristus uten å forkynne hva en må frelses i fra av synder er en vei å dåre mennesker på, uten at samvittigheten vekkes blir behovet for Kristus ikke riktig fremstilt og Jesus blir mere en koselig kar der en jo dessverre da kan stille spørsmål med hele betydningen av Golgata underet om det ingen synder er å frelses fra.
På noen bedehus i dag er lydnivået fra musikken over det som ville vært godkjent av Arbeidstilsynet på en arbeidsplass. Hørselen svekkes som følge av dette – selv det bryr mange seg mindre om – i tillegg benyttes musikalske uttrykk som klart rammes av Salme 2 om «hvorfor larmer hedningene…». Til sist er det saker som ikke følger hverken vanlig folkeskikk eller holder seg etter et minimum av lover fra arbeidsretten. Det virker som om i Guds rikes arbeid, der er man i noen tilfeller, unntatt både vanlig folkeskikk og arbeidsrett. Riktignok er mennesker mennesker med sin styrker og svakheter – men når mennesker rensker ut annerledes tenkende fra sine rekker da trer det etter hvert frem ett mønster.

Hva er så grunnen til at de sparkes eller blir «tatt av jobben»?
Det underlige er at forkynnere som da ikke holder seg etterrettelig etter Skriften de synes å bli værende og noen sågar pushes «oppover i systemet» og hegnes om, mens ryktene oppstår raskt og går om de som skal fryses ut. Men så langt en selv kan se blir vel frosten værende igjen på innsiden av organisasjonene. Alt dette blir også registrert i Himmelen – men den tanken synes ikke streife en del (?), samtidig som de direkte synes tungt å ramme evangeliets store sak. Mulig en grunn til det er at forherdelsen er kommet så langt at Herren selv har satt dem på glatte steder, det taler Asaf om i Salme 73. Det er vel noe av det verste som kan skje ett menneske her på jord. Til slutt sitter man på bedehusets og festivalenes første benkerader og heier fram avguderiet der det fremtrer i larm, røyk og lysblink – der sjeler ikke får riktig åndelig føde (men de får føde) og Den Hele Skrift er forlatt. Og de som deltar vet ikke at de før stener for brød.
Det var ikke slik Jesus ønsket at Guds forsamlinger skulle bli – men i endens tid kan vi forvente mye – selv forfølgelse i Jesu navn (dvs man hevder man arbeider for Jesus) er kristne lovet.
Vi lever fremdeles i nådetiden – men nåden i Kristus inntar kun ett menneske som lar Kristus tilgi alle ens synder og ikke lever i syndelivet, men slipper sin egen herlighet. Nåden i Kristus kan Herren Alene gi oss og Han er Alene Sannhetens opphav.


Å tro det er å legge

Å tro det er å legge
seg ned ved korsets fot
Og begge hender strekke
den Herre Krist i mot.

Å tro det er å slippe
Sin egen herlighet.
Og fly til nådens klippe,
Til
Jesu kjærlighet.

Å tro det er å bygge
Sitt liv på Herrens ord,
Og
søke fred og lykke
Kun der hvor Jesus bor.

Å tro det er å hvile
på hans fullbrakte verk
Mot døden kunne smile,
i
sorgen være sterk.

Å tro det er å takke,
Guds
vei er nådens vei.
Går titt det oppad bakke,
Gudsbarnet klager ei.

Å tro det er å tage
Sin Frelser fast i hånd
Og vandre alle dage
Veiledet av hans Ånd.

T: Emilie Thorup i 1889. Sangboken nr 397.