Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.07.15

Sørlendingen har slitt seg opp av et av de magreste landskaper i Norge og den ytterste fattigdom for snaut 200 år siden. Det er ikke mer enn 5-6 generasjoner siden. På 1790tallet gjorde Lofthus opprør og endte i jern på Akershus hvor han dør i 1797. Rundt 1800 herjet krig, sult, og sykdomsmessig lå vi på bunnen av europeisk helsestatistikk. Noen år omkom det mellom 20-30 000 av sult. Terje Viigen rodde ca 1809 for kone og barn etter korn, og de forferdelige Barnevandringene pågikk fra 1830 til 1910, i min bestefars tid.

Hvorfor og hvordan snudde det?
Jo, det snudde med Guds Ord til Noregs fjell – lutherdommen med Erik Pontoppidan, og så kom Hans Nielsen Hauge fra Åmli til Setesdal og Fennefoss med åndens og håndens hjelp og fortsatte til Kristiansand og Stavanger og forkynte til omvendelse og frelse, etablerte gode familier og bedrifter og lærte oss å forvalte ”Guds gode gåvor” på rett måte og bruke dem med ”Gudsfrykt med nøysomhet”.

Så startet kapitaloppbygging, reinvesteringer og utvikling på en god basis – og det gode budskap måtte ut til ”hedningenes millioner”.

Av denne rot ble sørlendingen litt smålåten kanskje, men viste rett vei og arbeidet seg til overskudd og ansvar for sine medmennesker like til verdens ende, lenge før Dagblad Venstre, akademikere og dets mange avleggere var påtenkt og begynte å plage sørlendingen med sin ”forskning” og mediamobbing, for de visste jo så meget bedre.

Etter å ha vært bosatt flere steder i Syd-Norge og inngift med slekter fra mange kanter av landet, har jeg gjennom et langt liv hørt diverse karakteristikker av disse lure, litt fordekte, noe falske og smilende sørlendinger fra det pietistiske bibelbeltet. Men husk en viktig ting – en kommer tilbake til det - sørlendingen er som nevnt ingen heimføding, men var internasjonalt og globalt orientert lenge før ordet var tatt i bruk. De var globale misjonærer og sjøfarende lenge før deres plageånder tenkte i de baner. Dessuten har sørlendingen sin klare historiske bakgrunn i nær fortid med dyp nød (Barnevandringene) og hjulpet opp både åndelig og materielt av haugianerne som kunne og ville dem vel. De var og er småkårsfolk med mangesyslerier, men med globale perspektiver.

For øvrig strømmer kritikerne i dag til det magre, men blide og hyggelige Sørlandet hvor de koser seg og endatil føler seg langt tryggere enn på hjemstedene de kommer fra. Disse områdene som priser andre livssyn og holdninger enn det sørlendingen står for, og mister der hjemme både freden og sjelefreden.

Ærlig talt begynner en å bli ganske lei av disse grunne karakteristikker av sørlendingen – som man sier er smilende og blid og hilser på deg – men i neste omgang for eksempel sender deg et harmdirrende brev, skjeller deg ut på avstand. Karakteristikker om falskhet og undertrykkende, kvinnefiendtlig og ikke for den politisk korrekte likestilling osv. osv. kommer lett når en kommer inn på sørlendingen. For øvrig – hvorfor er det ikke grovt kvinneundertrykkende å forlange at kvinna skal bli som mannen fra ytterst til innerst og funksjonelt – og ikke respekteres som kvinne med alle de livsnødvendige egenskaper? Dette har sørlendingen med seg enda – men ikke masse av de politisk korrekte og ”frigjorte”.

Er dette skjult falskneri og lureri - eller er det kort og godt diplomati og overlevelsesevne på ganske høyt plan? Skal en omgås alle slags mennesker fra andre land og kulturer som sørlendingen har gjort i ca 200 år kan en kort og godt ikke være ”seg selv” på alle måter uten at en raskt støter, krenker og fornærmer folk. Dette vet også de mange misjonærer fra sine titalls år i fjerne himmelstrøk som også var fra dette håpløse bibelbeltet. Det må litt følsomhet – smilende vennlighet til om arbeidet skal ha fremgang.

Min mor – traust jente fra Romsdal – studerte engelsk i England før utreise til Kina. Hun fikk en dag beskjed av noen som ville henne vel: ”Be carefule your face speaks.” Vær forsiktig, ansiktet ditt taler – og det var ikke helt klokt mellom en masse forskjellige mennesker. En burde være mer lukket og forsiktig for ikke å komme opp i unødvendige vanskeligheter.

Personlig har jeg fra min varierte oppvekst på Østlandet, studietid og en del i utlandet, samt kontakt oppe i Setesdal m. fl. fått med meg mer direkte folk som – når de er høflige og imøtekommende – er veldig likelig. Skikkelig direkte åpen saklig debatt er givende og utviklende. Jeg liker å få skikkelig kontakt med folk ganske fort – noe du ofte ikke gjør med sørlendingen nettopp på grunn av hans diplomatiske holdning. Men i disse tider er det som Børre Knudsen sa det: Tal sannhet, og du får kontakt så det gnistrer! Og det kan bli vel mye av det gode.

Og anklagerne – ”vitenskapelige” fra forskning og universiteter og media so gar - står i kø mot disse forferdelige smilende sørlendingene.

De ligger høyt på statistikken for beroligende midler, massetrygdet og masse kvinner uten pensjonspoeng fordi de vil være hjemme med mann og barn. Om dette er riktig, kan kanskje noe forstås og ha bakgrunn i noe av den behandlingen de får i media og av de politisk korrekte og tolerante som stadig skal omvende dem? Det er ikke enkelt å stadig skulle være under slikt press som de ofte er dypt uenig i – og heller ikke slippe til med sitt syn og bli akseptert og respektert, men regelrett hengt ut med det en er glad i. Kunne det tenkes å være en forklaring for ”eliten”?

Som et lite eksempel på det som etter min mening var ren mediamobbing fra Agderforskning, var det Jan P Knudsen (tidligere politisk red i Fædrelandsvennen) skrev i tre Scenarioer fra Sørlandet der undertegnede ble direkte latterliggjort pga holdninger til barnehagen m.m. Jeg har dokumentet enda så det kan skriftlig dokumenteres. Du finner fyldig omtale på Kommentar-Avisa.no. Jeg kunne nevne Sternstriden som startet i Evje fra ca 1981-85 hvor ”eliten” mente at dette tyske magasinet Stern var demokratiets vokter og et viktig verktøy i norsk skole – mot de folkevalgte og foreldreretten. Endog brunskimret skulle vi være. Så viser det seg at sjefsred var gammel konform nazist og ble avsatt etter verdens største media skandale da han begynte offentliggjøringen av Hitlers falske dagbøker (også omtalt i linken «Sternstriden»). Verdensorientert ”elite” må man si!

Scan Baltic fotoutstilling laget i Øst Tyskland med budskapet ”Østersjøen må være et fredens hav”, ble promotert, riktignok med ubåter fra østsonen på svenske skjær o.a. lite fredsskapende aktiviteter.

Vi arrangerte et Israel seminar med Kåre Kristiansen, og tror du ikke at en journalist fra kyststripen dukket opp på søndagsmøte enda de er omtrent umulig å få ut både lørdag og søndag – men nå kom de og avleverte et surmaget ”politisk korrekt” referat.

Så har vi alle de – etter vår mening - undergravende oppslag om en usann Bibel før Jul og Påske – igjen etter min mening delvis blasfemisk og vranglærende.

Er det noe rart at sørlendingen med sin bakgrunn og orientering både i Bibel, nasjon og misjon holder en viss avstand og til dels blir noe deprimert av denne invasjon av deres kjære landsdel som de har slitt opp fra den rene armod under Gudsfrykt med nøysomhet?

Sørlendingen gjør vel klokt i å holde en viss avstand - for det har jo vært mange andre utspill senere mot andre konservative grupper – særlig av kristne menn på Sørlandet.

Personlig har jeg også nordlendinger inne i slekta. Noen er ganske direkte, men heldigvis har de folkeskikk så det er ikke bannegloser i annet hvert ord som skal være så bra, ”velsignet åpent og direkte.” Kan godt være at de synes det er godt selv å ”blåse ut”, men det går ut over andre og er ingen bibelsk oppskrift som sørlendingen prøver å følge. Det er ikke bare å åpne ”kloakklokket” hvor som helst om det kalles åpenhet aldri så mye.

At sørlendingen ikke er noen hyppig gjest til hovedstaden – men tvert imot er orientert over havet - fikk jeg bekreftet en gang jeg på sykehuset ble liggende ved siden av en fisker. Han var nå over 80 år og hadde bare en gang vært noen timer i Oslo – men i Danmark hadde han vært mange ganger med sjarken sin.

Bl.a. sørger jo Fædrelandsvennen for til kristenfolkets store høytider å få en eller annen teolog eller forsker med å få sin helside med liberalt budskap like oppunder jul og påske og, gjerne akkompagnert av Mikes rabulerende skisser. Det gjør ikke godt og mange sørger. Redaktør Hoven synes å ha hatt klar kampprofil mot sørlandspietismen og flere med han. Men de som går med Herren, overlever nok som vi har gjort i generasjoner rundt i verdensmisjonen! Men sørlendingene tier stort sett – ofte smilende - og går videre som han før har gjort og maktet livet – og synes ikke ”eliten” har så mye å skryte av om egne livsprestasjoner med seriemonogami og mye annen elendighet som får onde følger for barn og voksne. Han har andre preferanser og livsmål.