Landbruksorganisasjonene et mål i seg selv?

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.06.15

Min professor i landbruksøkonomi på Universitet på Ås hadde en tese jeg merket meg og har tatt med meg senere i livet: ”Enhver organisasjon tenderer mot å bli et mål i seg selv.” Og det har jeg sette i en rekke sammenhenger – ikke minst innen landbruket som var bygd opp med en rekke bondestyrte småenheter – til større og større sentraliserte enheter – styrt av byråkratiet og ikke bonden. Man snakker nok om samvirke – en mann en stemme – men er milelangt unna det i praksis.

For en del år siden var en gjeng av oss til Tønder i Danmark for å se litt på økologisk mjølkeproduksjon. Turen var et opplegg for bl.a. å skaffe oss kunnskaper om hvordan man kunne bevare det lille meieriet på Byglandsfjord – et av Norges minste – som i dag går så det suser.

Vi var bl.a. innom et lite nyoppstartet meieri – styrt av 16 bønder - som var blitt så lei av å møte i årsmøter i store enheter og intet få gjort. Så meldte de seg ut og kjøpt seg et nedlagt meieri og nå styrte de alt selv og det gikk aldeles glimrende. Det ga oss mye å tenke på både da og senere. Bl.a. dette avgjørende spørsmål: Hvem eier og skal styre samvirkebedriftene – bøndene eller byråkratiet og de tilsatte som graver til seg mer og mer av makta og pengene?

Jeg kom i tanker om dette igjen da jeg las Nationens oppslag om den frittalende Dag Fossen og hans kritiske meninger om samvirke. Og den slags ga han - som mange andre – avskjed i styrene, der vil man ha ja-folk, og trekker i de nødvendige tråder for å få det stil. Tenderingen er i gang mot et JA-styre, for øvrig noe av det farligste en bedrift kan utstyre seg med.

Utviklingen skjer på flere måter bl.a. i valg av folk når noen snakker sammen, men også slik Fossen skildrer det. ”Folk forandrer seg fra de reiser fra garden sin til de blir tillitsvalgt. Det første jeg fikk fortalt fra direktøren da jeg begynte som styremedlem i Felleskjøpet var at ”Nå må du huske på at du er styremedlem i Felleskjøpet. Din oppgave er først og fremst å tenke på felleskjøpets beste.” Selvsagt feil: bonden var hans første plikt. Og Fossen fortsetter meget riktig: ”Hvis du går inn i samvirkestyret uten nok ballast, så blir du spist opp”. M.a.o. tendensen i samvirkeorganisasjonen går på de fleste områder og påvirkningskanaler en vei – når bonden er svekket nok og sentralmakta sterk nok. Organisasjonen blir et mål i seg selv- og bonden som startet det hele - avvikles bit for bit i tråd med stor enighet mellom org. og statsmakta som har helt andre målsettinger som vi ser det i dag i Norge.

Det hører selvsagt med til historien at Fossen raskt måtte gå som styreleder i Felleskjøpet etter en debatt om Felleskjøpets fremtid. Jeg antar at han talte bondens sak – og at org sentralt ble for sterk.

Tiden er inne for å følge eks. fra Tønder i Danmark – og for så vidt den ypperlige smådriftens fordeler som til fulle er demonstrert på Setesdals Maieri på Byglandsfjord selv om de ble værende innen systemet. Redningene var at det var styrt av flere dyktige styrere som satset på rimelig renovert utstyr, gode medarbeider og egeninnsats til bedriften sveiv greit. Lokalmiljøet bakket også godt opp i krisetidene da man sentralt ville legge ned det lille meieriet – men lyktes heldigvis ikke etter en samlet innsats.

Glem ikke at det er bonden som sitter på resurssene som produserer det folk trenger - ikke sentrale byråkrater. Så finn kreative løsninger for å ta tilbake bondemakta bl.a. gjennom kortreist mat, lokal omsetning og andre måter å la penge- og kjedemakta rå alene. Det var krise også i tredveåra – da bøndene samlet seg i det virkelige samvirke – da bøndene holdt sammen og hjalp hverandre opp og fram. Det kan skje igjen. Det er bonden, maten og matsikkerheten vi trenger og det er det bare bøndene som kan skaffe oss i freds- og enda mer i krisetider.