Hvorfor havnet jødene på Donau i 1942?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 14.02.15

Man repeterer igjen og igjen alt det forferdelig som skjedde med jødene i Norge i tiden før, under krigen og fortsetter i dag. En kan uten videre gi rett til alle som graver fram fakta om forfedrenes grove overgrep mot jødene – og hva man driver på med nå. Spørsmålet dirrer likevel i luften om vi er så mye bedre selv – og hva gjør vi for å stoppe det? Og en må vel kunne tilføye, at det hadde vært både sant og nyttig for jødene også - om man hadde fått med seg hele sannheten – bl.a. om jødenes deltagelse i Norge i god tid før jødeparagrafen ble opphevet i 1851 og også lekfolkets og ”evangelisk-luthersk” teologers kamp og risiko for å redde jøder i Norge gjennom onde tider. (Bl.a. Arthur Berg og Per Faye Hansen) Uansett vil man ikke makte noe mot sannheten – men skade jødenes sak enda mer hvor velment man mener å støtte dem. Det er ondskapens årsak som må stoppes!

Mitt hovedanliggende er derfor denne gangen hvordan man går til årsaken og stopper denne djevelskapen som igjen reiser gifthodet i Norge og Europas midte? Det var den bibelske vakttjeneste i 1942 som sviktet dramatisk selv om det i førsteutkastet til «Kirkens Grunn» fra Olav Valen-Sendstad, hadde fått med en klar forståelse av vakttjenesten også om de norske jøder.

Hvorfor har man heller ikke i dag et hovedfokus på den fundamentalt åndelig svikt mot Bibelen, Gud (frafallet) og Hans folk – som er årsaken til at man igjen jakter jødene og fordriver dem fra Europa? Det er bekjempelsen av sykdommens årsak som alltid er det viktigste – ikke bare symptomene. En rekke ganger har jeg hørt at folk som blir vekket og omvendt si at det samtidig fødes slik kjærlighet til Israel og jødene. Her er vi inne ved noe helt vesentlig – selve den åndelige situasjon.

Og i disse Kjell Grandhagens rapporttider – som i tiden før 1914 og 9. april 1940 – hvor fasismen gror på nytt – med ny kamp Moskva – Rom – er det enda bedre grunn til å forstå den grunnleggende årsak og virkning – røtter og frukter.

Hvordan oppførte man seg i forbindelse med Norges Auguststana - bekjennelsesskriftet ”Kirkens Grunn” av 1942 hvor lekfolkets teolog fremfor de fleste Olav Valen-Sendstad – (lekfolket kjøpte hans bøker i masser – og leser han den dag i dag) – hadde et sterkt avsnitt mot antisemittismen til støtte for jødene og mot nasjonal-sosialismen – den katolske fascisme til Hitlermakten, men det ble strøket i ”Kristent Samråd” med biskop Berggrav i spissen. Hvor var den åndelige vakttjeneste hen – når man endog hadde det formulert i mellom hendene?

De siterer selv i Kirkens Grunn kp. V fra Esekiel 3, 17: ^”Menneskesønn! Jeg har satt dig til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra mig.”

Men her sviktet vaktmannskapenes årvåkenhet overfor Guds folk. En kjenner jo litt til teologien enkelte stod for i de rekkene – mye tysk bakgrunn – men om det var en vesentlig årsak vet en ikke, men slikt kan fort virke hemmende på å ta de rette avgjørelser i tide.

Vi klipper fra Norges Kommentar-Avis.no 2012:

Cand theol og dr. philos Olav Valen-Sendstad - kanskje en av de skarpeste hjerner og bibeltro teologer Norge har fostret - var en mann på ”sidelinja”, men som lekfolket lyttet til – de hørte hyrderøsten - og las langt han mer enn flere av de store som var framme i rampelyset. Hallesby hindret han i å ta dr. grad i teologi, etter det jeg vet. OVS skrev også førsteutkastet til Kirkens Grunn (se biografien) som Kristent Samråd ga ut, redigert av biskop Berggrav. Her hadde OVS også tatt jødene i forsvar, men det ble strøket av Berggrav. C. Fr. Wisløff skriver i N. Kirkehistorie III: ”Etter forslag fra Berggrav sløyfet man det - - - Valen-Sendstad skrev om jødene”. Berggrav mente det ”Siden ville bli anledning til å tale om behandlingen av jødene.” Da Kirkens forsvarsskriv om jødene endelig kom – var det for sent.

Men lekfolkets talsmann tok til orde i rette tid mot nazimakten og ville ha det med i ”Kirkens Grunn”, antagelig fordi han til fulle skjønte åndesituasjonen og så de lange bibelske linjer til jødene som Guds folk, vår arv fra Israel og Guds plan med dette folket.

Hadde man da reist jødenes sak i ”Kirkens Grunn” og lest det opp fra alle prekestoler i Norge – hadde man i tide reist denne kraftig åndsmakt til forsvar for jødene - kunne de kanskje vært reddet. Det ble i flg. Wisløff altså ikke gjort og det gikk galt – forferdelig galt. Det er det mye å lære av også i dag – om man virkelig vil tale jødenes sak mot det samme onde gifthode som reiser seg i Europas midte og et Norge uten en Gr.l. § 2 hvor Jesus er satt utenfor folkestyret. (Laodikea betyr folkestyre!) Det skjer ting i landet vårt som slipper fram onde åndskrefter igjen – og blir ikke de stoppet - vil jødehatet samt kristenhatet fortsette å gro! Her må det frimodig kristen forkynnelse og apologetisk arbeid til – samt meget bønn! ”Et Guds Ord kan han binde.”

Etterskrift:

Kong Håkon den VII uttalte til Abraham Vereide (han med bønnefrokostene i USA) at presteskapet ofte hadde skuffet han, og at de som hadde betydd mest for kristenlivet i Norge, var emissærer og lekmenn. Og disse kan ikke jeg huske – fra mine mange år i lekmanns-rekker – har talt mot jødene og deres sak. Tvert imot! De var til å stole på også i denne sak ut fra Skriften.

Blant lekmannsforkynnerne over store deler av Norge fant man – så vidt jeg vet - ikke en eneste nazisympatisør, viste en undersøkelse for noen år siden, men blant prestene var det dessverre en del.

Altså - konklusjon:

Vi må sørge for å ha så vidt god oversikt at man ikke havner i de mange grøfter i dette farlige og uhyre ladede spørsmål for kristenfolket og jødene. Eneste vei for sann, god og trofast støtte til jødene er selv å stå på sikker ”evangelisk – luthersk” grunn, forkynne og trofast følge Skriftens profetiske løfter til Guds folk – trøste dem og hjelpe dem. Viktig er det og å løfte fram Guds løfter for dette folk, som Gud har en stor oppgave for i endetiden. Esaias kp. 43 har jeg selv fått oppleve sterkt i Etiopia i 1974/75 hvor Gud gjennom revolusjonen løste ”de etiopiske jøder” ut og hjem. Men profeten omtaler dem som et blindt og døvt folk for evangeliet. De reddes ut – akkurat som hedninger frelses – for Guds navn og skyld alene.
Nå er ”tidens fylde” igjen på plass, og Gud realiserer sin plan uttalt ca. 750 år f.Kr. - uansett hva de og vi måtte mene. Og i dette trøste- og hjelpearbeidet er lekfolket med den dag i dag. La oss trøste, frakte dem hjem, så kommer Jesus igjen som britene forkynte i flere århundrer etter 1600. De ble i mange år den store hjelper og frigjører for Israel, inntil frafallet og forfallet startet også der. Det må stoppes i Norge – ellers går det galt – men årsakene må ha prioritet - og det en må gjøres og det andre ikke laddes ugjort.