Flyktninger – og feilslått u-hjelp

 

Av sivil agr. Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.07.15

Debatten har gått og går heftig om innvandring av andre folkeslag til Norge, noen reelle flyktninger som flykter for livet – men kanskje mesteparten økonomiske flyktninger fra Ghana og andre land med ødelagt natur og bærekraft. Vi har etter hvert store nasjoner som løser sine problemer på en svært uheldig måte som ”landgrabbere.”

De førstnevnte bør det være få betenkeligheter med å ta imot med åpne armer – om det ikke finnes land nærmere deres hjemland som kan ta vare på livene deres på en god måte. De vil av en rekke grunner – språk-, returmessig o.a. kunne finne seg et bedre opphold der. Men det finnes også båtflyktninger – som for eks. de ca. 6000 fra Vietnam vi tok i mot for mange år siden – folk som for øvrig holder fred, arbeider hardt og gjør en god jobb i landet.

Men store deler av de som nå strømmer inn fra Midtøsten og Afrika, bør av både nevnte og andre grunner etableres i nabolandene med store arealer som trenger folk og riktig forvaltning. Problemet er imidlertid at norsk u-hjelp - som en rekke store rapporter vitner om – er mer eller mindre feilslått. Det ser ikke ut til at vi har folk i politikk eller faglig som kan makte å etablere flyktninger på en måte hvor de kan utnytte sin egen arbeidskraft og naturressurser på en rett måte og dermed få bærekraft under livene til seg og sine.

For mange år siden – i 1969 – arbeidet jeg noen måneder som Agriculture officer i et flyktningesetlement i Syd-Tanzania. Kontrakten var på 2 år, men p.g.a. et dødsfall i familien måtte jeg returnere til Norge etter få mnd. Jeg fikk likevel med meg et interessant innblikk i hvordan det burde ordnes. Området hadde tre leirer med flyktninger fra naboland. En leir var på 8-10 000, den jeg arbeidet i, var på ca 6 000 og en noe mindre nede ved Malawi sjøen. Så vidt jeg husker, fikk hver familie tildelt ca 6 acre land hvor de kunne bygge seg et lite hus med noe støtte og dyrke mat og noen produkter for salg. Vi arrangerte også en slags kooperativ for salg og innkjøp av viktige varer. Jeg hadde sett meg ut en tomt for å starte en planteskole og befart et større sumpområde som det ble lagt en bushdemning tvers over – og begynte å produsere fisk (protein tilskudd) før jeg måtte dra. M.a.o. med basis i noe areal, deres egen arbeidskraft og litt ekstern hjelp – kom de i gang og kunne ta vare på seg selv og ikke minst selvrespekten ved å greie seg selv.

Med de enorme arealene som araberstatene har rundt seg i Midtøsten – samt Israel som kan det meste om gjenreisning og riktig forvaltning av land – burde de kunne ta imot titalls millioner mennesker på en skikkelig måte. (De må riktignok svelge en del stolthet i forhold til Israel, men mange land – endog Kina og California – får nå faglig bistand fra Israel for å få orden på naturresursene sine som skal skaffe dem mat, råstoffer og miljø.) Dette måtte man selvsagt få til også i Midtøsten og Nord-Afrika i stedet for å kappes i en naiv snillisme som gir dårlig ressursutnyttelse på mange måter og på sikt lager problemer både for flyktningenes fremtid og vårt eget land. Man kunne faktisk snu den forferdelige utviklingen i Midtøsten til en positiv utvikling som kunne skape håp om en fremtidig utvikling og fred hvor folk maktet å ta vare på hverandre og holde fred.