Bonde og lekforkynner og søndagsfreden

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 24.08.15

Jeg voks opp på Høgetveit i Nedre Setesdal under krigen til jeg var 6 år - og fulgte etter hvert godt med i hva som foregikk på garden. Den var på 60 da dyrka brattlendt jord og 1 000 daa produktiv skog, og det var ingen velstand - men vi sultet ikke og hadde hus og klær, men alle arbeidet trutt fra morgen til kveld. Og alt var preget av "Gudsfrykt med nøysomhet". Intet gikk til spille. Bestemor skylte av alle tallerkener i bøtta som gikk til dyra. Poteter, gulrøtter etc ble skrelt lørdag i tunet i sommersesongen. Ikke søndagsarbeid - mer enn høyst nødvendig.

Når bestefar sådde kornåkeren, blottet han hodet og sådde Gudelånet. Vel ferdig kom han inn og sa: Nå har jeg gjort mitt, nå vil Gud gi vekst.

Når høstonna kom, var det tidlig i slåtteskora i brattlendt mark, for å nytte dogga da ljåen bet godt - ellers slåmaskinen med hesten forspendt - og deretter hesjing. Selvsagt ba en om "godt og tjenlig vær" - selv om en kanskje ikke hadde samme formulering som en i årevis brukte i Den norske kirke. En var selvsagt opptatt av været og håpet på god tørk til høyet og vinterens fòr og livberginga for folk og dyr var vel i hus.

Men selv om regnet truet - var det aldri snakk om å kjøre inn høy eller å gjøre annet arbeid på søndag, selv om det som nevnt kunne være smalhans på garden. Gudsfrykt og søndagsfreden og Herrens velsignelsen var viktigere - og det bar gjennom et langt liv for tre familier under krigen - og bestefars familie var etter hvert 8 barn. Guds Ord og bønn var fast hver dag og huspostillen på søndag. Tre av barna reiste på misjonsmarka i Asia og Etiopia. Og han tok seg også tid til å reise som forkynner om vinteren.
Bestefar var født i 1886 og hørte til de generasjoner i det nittende århundre som bygde og løftet Norge ut av en forferdelig sykdomsstatistikk, Barnevandringer på Agder (1830-1910) til Jørgen Løvland fra nabogarden fikk oss fri i fred og korrigerte Michelsen kraftig da han ville rane ære fra Gud for freden i Karlstadforhandlingene*. Man regnet med Gud - "husk at Gud er attåt" som skysskaren sa til mannen på vei til Eidsvoll.

Jeg bare undres: Hva er det som har gjort oss så mye fattigere - nær sagt på alle områder - at vi ikke kan holde søndagsfreden - holde Herrens dag hellig?

* Vår første utenriksminister, statsminister i Stockholm i 1905 og en førende i fredsforliket i Karlstad sa det slik da ateisten og statsminister Michelsen uttrykte: ”Vi gjorde det godt vi guttene i Karlstad”. Da kom det fra pontoppidaneren Jørgen Løvland: ”Eg skal seia deg det eg farr, det var ikkje med karane i Karlstad, men dei truandes bøner som redda Noreg i 1905”.