Rovdyr mot Storting og lover?
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 15.12.14
For en god del år siden hadde vi en større ”Dødspeileundersøkelse” (lagt opp fra UIO) - i Hornnes Vesthei: Den påviste at 40 % av sauetapene skyldtes ørn og gaupe. Siden har vi fått inn både bjørn og ulv. Og bøndene har gitt opp i tur og orden fra 26 til nå 2-3 som slipper sau i Vestheia. Prof i småfenæringer på Ås – den meget dyktig prof Nedkvitne – hevdet da fredningen begynte rundt 1992, at den ville fjerne sauen fra ½ av Norges beste beitearealer. Kartet som Bondebladet trykker 27. november 2014 forteller at vi er på god vei.
Underskudd på sau og lam øker og importen øker tilsvarende i et land som består av 97% utmark med mye godt beite og muligheter for stor proteinproduksjon. I stedet for ren, kortreist mat – seiler vi den inn over lange avstander! Forstå naturvernerne den som kan!
Vi finner også en ynglegruppe i Aust-Agder, og så vidt jeg husker skulle Aust-Agder være ”buffersone” mot de sauerike Vestfylkene – som etter hvert likevel fikk besøk av gauper og andre rovdyr. I mine innstillinger protesterte jeg kraftig mot det, men til liten nytte.
Aust-Agder skulle også være ulvefri – men får stadig besøk av – etter hvert mange streifulver som herjer ille. Sent går det også å få fellingstillatelse slik at man kan nytte sporsnø og felling evt i elgjakta. I flg. Bernkonvensjonen med ekspedisjonssjef Erik Lykke i spissen for norsk delegasjon – har vi ingen plikt til å holde ulv i Norge fordi den hadde vært utryddet i ca. 150 år. Den ulven vi nå har er russisk ulv med fremmede ulovlig gener – og en større og farligere type enn den gamle nordiske ulven. (Uppsala Univ.) Hvordan man praktisere slike ulovligheter?
Denne lovgivning og en rekke andre fredningsbestemmelser tar etter hvert forvaltningsretten fra bøndene – og det betyr igjen at eiendomsretten i flg. Gr.l. § 105 snart er illusorisk og selvsagt ulovlig. Men bonden får ikke sin rett. Hva vil staten gjøre med en sektorlovgivning og praksis som kommer i konflikt med selve Gr.l.? Kan man leve med det og fremdeles tale om folkestyre og maktfordeling – hvorav deling av primærkilden for makt – eiendommen angripes på denne måten? Man kan fortsette å spørre: Hvem eier arealene og produksjons-mulighetene? Kan en stat forgripe seg på enkeltmenneskes grunn og fremdeles kalle seg en folkestyrt rettsstat? I et sant folkestyre er det retten som gjelder og ikke flertallet. Det klarest vitnesbyrd for at landet er en folkestyrt rettsstat er at også mindretallet får sin rett. ”Lovene skal regjere – ikke menneskene” sa Falsen. Vel og merke den RETTE rett av frihet og orden som har bærekraft og bygde Norge. På spørsmålet - tror jeg folkets rettferdighetssans svarer NEI!
Men også liv og helse lider under rovdyrtrykket – og en undres hvor langt en kan gå i å plage andre mennesker som har levd for eks. i Lierne i generasjoner, men nå er tvunget til å legge ned all sauedrift – og noen reiser fra bygda fordi de ikke våger å ha barna lekende ute lenger.
Og det er ikke bare storfe, sau og folk som må gi tapt i å utnytte beitene til matproduksjon. Også viltet ellers som elg, hjort og rådyr med mer angripes så hardt at jakten reduseres eller innstilles for å redde dyrestammene.
I de mange år jeg selv satt som jordbrukssjef i Nedre Setesdal og fulgte rovdyrkampen på nært hold – undret jeg meg mer og mer over hva slags mennesker det var som kunne få seg til å gjøre slike ting mot sine medmennesker, lov og rett og vår felles framtid med Norges bærekraft. Jo, jeg har hørt de enøyde argumentene til naturvernerne til det kjedsommelig – men hva med menneskene og matproduksjonen og rettssamfunnet vårt? Mer og mer er jeg kommet til at det er en helt annen ånd og tenkning som gjør dette, enn den som ga oss Grunnloven av 1814 og gjenriste Norge fra den ytterste fattigdom og nød – til hva det etter hvert ble, slik at en kunne ta vare på alt fra fosteret til oldingen på gravens rand. Tenk over hvilken ånd det kan være som dyrker dyret ja, endog rovdyret. Vi har mange ypperlige fagfolk i landbruket i dag – men det er få bondehøvdinger og ideologer som i samfunnet kan bekjempe de tankebygningene som ødelegger grunnleggende retter og rammer for bondens råderett og produksjon slik de gamle samfunnsbygger maktet. Er de der må de løftes fram.