Pinsefesten og Norges frigjøring og fremtid

Fra Babel – til Pinseånden – og alle tungemåls samling hos Herren

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 07.06.14

Lørdag 7. juni er en merkedag i vår historie, og nå søndag kan vi feire pinsen og pinseunderet i Jerusalem da Den hellige ånd ble utgytt og 3 000 sjeler ble frelst og lagt til menigheten. Apostlene talte i tunger så alle folk med forskjellige språk kunne motta budskapet og spre det videre utover i verden. Det motsatte av hva som skjedde i Babel. Her går det en linje fra Babel med språkforvirring for at Guds vilje skulle skje med å oppfylle jorden, legge den under oss og danne nasjoner – til pinseunderet da Golgatabudskapet skulle ut over den hele jord – til Åpenbaringen da alle folk og tungemål er samlet hos Herren. Interessant er det å se hva fremragende politikere i det nittende århundre tenkte om pinsen og nasjonen slik vi skal sitere Jørgen Løvland på under.

Vi vet jo at alle Eidvollsmennene måtte kunne Pontoppidan "Sannhet til Gudfryktighet" for å bli konfirmert.
De la i 1814 grunnlaget for 17. mai- eller 7. juni politikken som Jørgen Løvland ofte snakket om.
7. juni ga oss nasjonal frihet slik at vi fullt ut kunne drive 17. mai politikk av 1814, en samfunnsutforming både for innland og utlandet. Begge deler viktige for folket og misjonen. Underlig er det å merke seg at Albert Lunde og Jørgen Løvland reiste med samme tog hjem til Norge etter oppgjøret med Kong Oskar. Løvland til 7. juni vedtaket i Stortinget og Albert Lunde til de store vekkelsene i Carl Meyergatens Misjonshus – med så mektig ånd over hovedstaden at Steen og Strøm stengte midt på dagen og hadde bibeltimer for de tilsatte og interesserte kunder. (Ø. Andersen) Løvland var klar på at det var ”dei truandes bøner som redda Norge i 1905”.

Interessant er det også å se at denne store statsmann i foredraget "Nationale spursmaal" om statsdannelsen tok utgangspunkt i Babels forvirring - fortsetter med Pinseunderet om målet da kristentrua skulle ut over verden - og avslutter med at Åpenbaringen taler om at "alle ætter og tungemål" en dag skal samles i himmelen.

Han var også en Pontopidanianer som stod haugianerne og lekfolket nær hele livet. Slik tenkte altså en av Norges største frigjørere og statsmenn. Hvordan tenker de nå om pinsen?

La oss sitere Jørgen Løvland dirkete om Nationale spursmaal. Fyredrag aat ungdomslagi Oslo, 1904 (Kilde: J. Løvland: Nationale spursmaal. Oslo 1904, s. 3-31):
"Med skilnad i tungemaal, heimland, ætt, sed og skikk hev Gud skipa nationarne paa jordi, at dei skal hava kvar sitt eige liv", sa pave Pius IX, daa han i 1848 vigde inn eit fritt styre i Roma og kyrkjestaten. Og han la til: "Gud hev gjeve Italia alle desse sermerke, som ingen kann taka fraa oss". Men straks etter vart han bakstrævar og strauk ut desse fagre ordi or talen sin. Men han kunde ikkje faa stroke deim ut or livet. Sanningi orkar ingen aa strjuka ut, endaa um det er paven sjølv. Italia samla seg til eitt og vart fritt og tok Roma ut or henderne paa paven.

Ein kann ikkje segja det, at tjodskapen, sermerki paa eit folk, fraa fyrst av er ein naturgivnad. I bibelen stend det, at skilnaden kom fram, daa manneætti vilde samla seg um ein stor by og eit himmelstormande taarn: daa nøydde maalskilnaden deim til aa fara kvar sin veg. Daa kristentrui kom, daa vart ho preika paa alle maal, "som folk er fødde i", og den siste sjaaaren i bibelen ser til slutt folki samla "av alle tungemaal".

Det er nok so, at ordet "nation" styrer tanken paa det, ein er fødd med. Men det er vel raadlaust aa tenkja seg, at nationaliteten ligg i sjølve mannenaturi. Tenkjer me oss at tri norske smaaborn vert sende til uppaling, eitt til England, eitt til Italia og eitt til Japan, og dei so møtest atter, naar dei er vaksne, lat oss segja, naar dei er yver 30 aar, so hev vel den eine vorte engelsmann, den andre italienar og den tridje japanar. Naar ein nation liver samla, daa er dei merke, som skil han fraa andre nationar, so klaare og sterke, at dei veks inn i borni fraa den stund, dei opnar augo; det vert natur. So sterk er nationaliteten, at innflytjarar or framande land vert fanga og umskapa etter det nye heimlandet og det nye folket, so framt dei er noko unge, og jamt gjeng det so med borni deira. Me kann daa ikkje segja, at nationaliteten fraa fyrst av er ein naturgivnad, men at han er so sterk som ei naturmagt.”

Løvland understreker (som Luther og Hauge) at revolusjon ville han ikke vite av men sann og trygg utvikling på vår gode forfatnings grunn. Les gjerne det hele lange foredraget. Du finner det på Googlesøk på Virksomme Ord Løvland.

Men 7. juni 1940 minner oss også om en trist dag med svikt og svik – dagen da Kong Håkon måtte seile ut fra Tromsø til England og 5 tunge år lå foran oss. Bibelen sier at folket går til grunne om vi ikke har slik bibelsk kunnskap og det som fedrene holdt seg til. (Hebreerbrevet 13). Både Løvland og Hope skjønte og talte klart om at det var forholdet til Gud i Ordet som avgjorde hvordan det gikk med nasjonen.

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
Me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
Kan vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss Gud så me kan bu
I heimen med fred og hyggja.