Landbruk i utakt med land, natur og folkehelse

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 19.09.14

Landbruket rundt i verden, også i Norge, må bruke landet slik naturen nå en gang er i området – ikke som diverse politiske ideologier og – ismer mener at man må drive landet. Derfor er forvaltning av land svært avhengig av en RETT frihet og orden som rettsorden for forvaltningen av naturen og matproduksjon fra jord til bord. Den må være i takt med vår nasjonale virkelighet – det er den i minkende grad i dag.

Bondevennen 12. september d.å. gir oss en del stikkord i lederen som det er vel verdt å tenke videre på. Med referanse til Smedshaug og Sverige m.fl. viser en at å drive et bærekraftig og robust landbruk er en meget komplisert sak som henger nøye sammen fra jord til bord. Og målet signaliseres greit av Bondevennen: ”Me meiner målet må vere auka matproduksjon på norske ressurser.” Sant og visst – men hvordan tenker man, hvordan får man det til i møte med de politiske agendaer som overstyrer det meste i dag – endog sunn fornuft og godt bondevett av det slaget som reiste landet vårt fra nød rundt 1800 – til 1900 og videre. De var langt fra spesialiserte akademikere, men hadde en praktisk jordnær tenkning og livsforståelse som alle fra H. N. Hauge til Ole G. Ueland til statsminister Jørgen Løvland. Alle var de ”evangelisk-lutherske” Pontoppidanianere som også de fleste menn på Eidsvoll som la det verdimessige fundament for Norge. (Dette ties det om i dag)
De sprengte i første omgang den klamme hånd til presteskap og myndighetene (Konventikkelplakaten av 1741) slik at folket fikk tale- og møterett i 1842. Uvurderlige verdier for all utvikling. Så skaffet O. G. Ueland oss Bondetinget i 1833 og deretter Formann-skapsloven i 1837 som vi styrer etter den dag i dag. Makta ble flyttet stille og rolig over til folket i frie valg. Dette ga oss en rekke av de frihetene som den vanlige mann og kvinne trengte for å få orden på livene sine i forvaltning, produksjon og hverdag. En rekke andre lover - som eiendoms- og odelsrett som delte primærmakten - kunne vært nevnt. De hadde samme rot i Gr.l. § 2 og var av uvurderlig betydning for at utviklingen skjøt fart mot velstand. Det var Norges gamle arv helt tilbake til Moster i 1024, Gulating 1350 og fram til restaureringen i 1814.

Fra dyp nød med Barnevandringene på Agder (1830 til 1910) og Terje Vigen mot engelsk blokade – kom vi oss fri i fred, og folkets krefter fikk slippe til med en rett orden og frihet - og skapte god forvaltning og velstand for seg og sine.

Hvordan tenkte de og bør vi tenke om forvaltningen av arealene og produksjonen. I alle fall ikke som vi tenker i dag med sentralisering og stordriftens fordeler i et land med en natur som består av småbruk og klima som gjør at ca 60 % av de 3 % dyrka arealene stort sett egner seg til gras og resten av landet, 97 %, er utmark med gras og lauv som kun drøvtyggervomma kan produsere kjøtt og mjølk av, hvis ikke rovdyrene får ta over da.

Spørsmålene blir da: Hvordan bygger vi opp et landbruk i denne virkeligheten? Hva og hvordan bruker vi arealene? Hvilke husdyr bør utnytte disse ressursene til mat for oss og folkehelsa? Hva bør vi med basis i disse ressursene spise og få helse av?

Stadsfysikus Mellbye fortalte oss for mange år siden i Aft at lenge før moderne medisin satte inn, var det bare ca. 40 leger som satt i byene med dårlige kunnskaper og utstyr. Folket, 90 % bodde på landet – og i starten rundt 1800 lå vi på den helsemessige bunnen i Europa. I løpet av hundre år var vi på toppen. Årsak: Den sosioøkonomiske utvikling med basis i forvaltning av arealer som ga god mat, råstoffer og miljø og liv bl.a. med hygiene. M.a.o. god profylakse. (Epidemiolog H. J. Ustvedt sa det samme om tuberkulosen som nå kommer igjen.) Kroppen fikk det den trengte og økt motstandskraft, samt beskyttelse mot uheldige/farlige inntrengere utenfra. Nå utvikler dette seg i feil retning.

Hva får vi nå med det moderne landbruket vi pådyttes med mindre og mindre av norsk arealer i produksjon, og mer og mer import av fôrstoffer og direkte import av bl.a. kjøttvarer, biologiske produkter og dyr med smitte. Denne økende sentralisering og vektlegging av produksjoner på dyr som vi fòrer på korn, menneskemat er feil og farlig. Disse fòrtilgangene kan kollapse før en vet ordet av det. Da blir svin- og kyllingproduksjon redusert til et minimum. Hva da med maten? I tillegg utvikler disse dyreslagene som nå vektlegges med stordrift, sykdommer som truer hele vår vel utviklede folkehelse. (Konf. svinehold i Mexico, kugalskapen m.fl., endog vårt sykdomsvern med bredspektra antibiotika svekkes) Vi mangler oversikt og sammenheng og god profylakse som det gamle bondevettet hadde. Også deres gode rettsorden for styringen av samfunnet og produksjonene som de bygde opp, er i ferd med å avvikles. Konf. hva Venstremannen Torstein Slungård sa da Ny kommunelov kom ca 1992: ”Vi forveksler mer selvstyre med ødelagt lokalt folkestyre”. Folket og folkekraften bindes mer og mer opp av byråkrati, sentralisering og stordrift med maktoverlevering til utlandet, og nasjonalstaten svekkes.

Det er den stikk motsatte vei fedrene utviklet Norge etter fra Gr.l. i 1814 og videre oppover i det nittende århundre. Dette kunne utdypes i detalj, men det tillater ikke spalteplassen, men følger man rimelig med i helhetsbildet og ser sammenhengene, tegner det seg et bilde av hva som kommer. Enøyde spesialister synes ikke å se annet enn teknikk og bunnlinje. En kommer stadig tilbake til h.r. adv. A. Nordhus sitt yndlingsord i retten når ekspertene irriterte han nok: ”En ekspert er en mann som ikke tar feil i den minste detalj på vei uti de store villfarelser.” Alle relasjoner et menneske lever i, må ha en rett frihet og orden som gir muligheter til å utvikle god produksjon med bærekraft for fremtiden. Dette må sees og praktiseres i sammenheng.

Hvor går så veien om vi skal ta vare på land og folk?

Tilbake, men med best mulig bruk og tilpasning av moderne teknologi i det flere har kalt ”smådriftens fordeler” – som bruker teknologi på de mange små bruk slik at man fjerner slitet, men ikke drukner i gjeld og havner i storkapitalens og bankenes lommer. Landbruksdirektør og statsråd Trygve Haugeland ble oppnevnt i ca 1967 av Per Borten som formann for Naturressursutvalget. Blant annet refererte han til Japan og deres småbruk og drift i et viktig foredrag på NLH/Ås hvor han anbefalte en slik linje i Norge. Masse applaus – men makta ville og gjorde noe annet – så vidt jeg har hørt. Nå bør man sette seg ned og utvikle en god småbruksmodell (toppen 10-15 kyr, noe sau) på bærekraftig stell av naturen med god planteproduksjon (innmark, rimelige kulturbeiter og utmark), tilpasset husdyrmengde av drøvtyggere basert på grasproduksjonen med kraftfòr ikke mer enn 20 %, moderat bruk av teknologi og bygninger med maks egne ressurser. Kanskje bør en gå videre med en del lokal foredling og ikke minst lokal/regional omsetning for å redusere kjedemakta. Kanskje bør samvirke tenke på å gå inn i detaljomsetning og sikre bøndene en rimelig økonomisk del av deres produksjon?

Om moderne kosthold hadde Time Magazine en stor forside som oppfordret til å spise mer smør, melkefett og rødt kjøtt – og fortalte store deler av verden at masse av moderne kostholdsråd holder ikke vann. Folkehelsa bl.a. i USA gikk det helt galt med. Det var ikke lenger farlig å spise mat fra storfe osv. Plassen tillater heller ikke her å gå i dybden – men signalene var klare. Drøvtyggernes produksjon var ikke farlig lenger. Men det som nå viser seg farlig både for naturen med erosjon på åpen åker, kornforbruk etc. etc. er svin- og kyllingkjøtt og konsum av det, samt sykdomsutvikling på disse. Her trengs en skikkelig oppvask – som ganske sikkert vil avstedkomme masse støy – endog kanskje mer enn Listhaug maktet å få til i billiggaloppen. Men det kommer enten ved at bondevettet blir hørt eller at det tvinger seg fram etter hvert som vi møter veggen. Kanskje må det gå slik som en tidligere ordfører bemerket etter en større rovdyrdebatt: ”Dei skjønar ikkje før dei svelt.”

Stortingsmann Haus fortalte meg en gang at i 1930-åra gikk ¼ av gardsbruka under hammeren. Da samlet bøndene seg til forsvar blant annet gjennom styrking av samvirket – ikke A/S hvor pengemakta rår. La det ikke ende i katastrofe nok en gang før bondestanden samler seg og tar over styringa og forvaltninga av natur som de fremdeles har eiendomsretten (Grl. §§ 105-107) til om enn en noe redusert forvaltningsrett. Politikere, mange byråkrater, banker og storkapital kan ikke dette, samt ofte har en annen agenda blant annet vertikal integrasjon. Nasjonalstatens fundament, styring av relasjoner (ikke minst mennesket – natur) og ytre grenser er i oppløsning og u-norske ideologier med makt tales det ikke høyt om. Det bør stoppes og snus av gammelt norsk bondevett.