Hvordan blir det abortbarn – hvordan stoppes det?

 


Av Jørgen Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 12.11.14

 

Er det for sent?

Vi har hatt en fosterdrapskamp gående i mange år. Litt har en vært med selv. Jeg husker O S Hove og jeg skjermet Børre Knudsen på Universitetsplassen for mange år siden med tusener av mennesker, under ville hyl og ”blodige strikkepinner” fra kvinnefronten. Bibelen hans kastet de på asfalten og jeg plukket den opp. Sammen geleidet vi han bort. Damene var jo farlige – hvis vi ikke skulle banke dem opp da. Det kunne vi selvsagt ikke gjøre.

På stormøtet på Stiklestad som M. Selven fikk til - før Børres fengsling – talte jeg og så utover den kanskje tusentallige forsamling. Men det ble ingen medlemssanking, heller ikke på noen storsamlinger nordpå.

Arthur Berg samlet oss også til motstandskamp borte i Bergen med abortprestene. Ellers observerte en de mange demonstrasjoner osv. osv. Men det var en ting som undret meg mer og mer, og jeg skrev også offentlig om det.

MIFF klarte det. De samlet medlemmer og er nå oppe i over 8500, og som en av deres strateger sa det: ”Nå er vi så mange at politikerne snart blir nødt til å høre på oss.”

Det manglet i kampen mot fosterdrapet. Man hadde titusener til store samlinger, men brukte ikke anledningen til å bygge opp en stor slagkraftig organisasjon som de selv hadde kontrollen over og som lovgivere og samfunnet ellers ble nødt til å høre på. Det kunne blitt en maktfaktor i samfunnsmakta som styres med makt etter lover.

 

Og det manglet en ting til, og det var den ideologiske kampen som en voksende organisasjon kunne snakket høyt om – og som var og er årsaken til at det blir laget barn som drepes: Ødeleggelse av seksuallivet og horeriene – og hele Frankfurtherskolen som systematisk forførte det ene barnekull etter det andre på avveier og smadret familielivet i Norge. Slikt blir det barn av - som man ikke vil ha. Likevel har man ingen rett til å drepe det skapte liv, men det gjøres med u-lov i hånd. Selvsagt skal en som abortprestene heve en profetisk røst mot dette – gjerne også i demonstrasjoner som profetene – og ære være dem for det – men samfunnet og maktens rike er skrudd slik sammen at man må - som fedrene - la RETTEN gripe makten og få orden på tingene. Det ble ikke gjort – heller ikke av KrF - og skolen ble renset for kristendomsfag.

 

Som samfunnsengasjert menneske merket jeg meg tidlig en tungvekter i Norge som sentralbanksjef Skånland. I en kronikk i Aftenposten i 2001 skrev han om ”De barna vi må savne”. Som dyktig økonom påpekte han at dette førte til en nasjon med farlig underskudd på arbeidskraft og at realøkonomien ville lide under det. Det burde i alle fall være sterke argumenter overfor folket og politikerne som snart må se i øynene at oljeeventyret tar slutt og at det er frisk, sterk og godt oppdradd arbeidskraft som er en av nasjonens største aktivum. Er man topp uheldig, får vi en solid depresjon som også knekker store deler av Oljefondet. Da har vi virkelig styrt Norge i grøfta – og det er ikke eneste faren som stiger opp på den historiske himmel som landet er i opprør mot.

 

Er det for sent å få slutt på dette blodbadet i Norge? Når en ser hva som bl.a. skjer på MF og i DNK, kan en frykte det verste, men det var lekfolket som reiste MF i kamp i 1907/-08, og det ble til stor velsignelse i mange år. Det kan gjøres om igjen.

 

Jeg fremmet et forslag - og laget noen småhefter om kampen til Wilberforce mot slaveriet – som han til slutt vant etter en beinhard politisk kamp i England. I sammenheng med filmen om Børre kunne en delt ut/solgt dette lille heftet og vist hvordan en rett innrettet kamp kunne vinne seier mot djevelskapen. Så kunne en også samlet medlemmer! Men det ble ikke noe respons på det heller. Var det siste sjanse for å nå folkemassene og mobilisere dem? Jeg vet ikke.

 

For Gud er det aldri for sent! Men Guds barn må ha bena på bakken og vite hvor slaget står og hvordan kampen skal føres i praksis, kanskje på flere fronter. Greit med store møter, stemning osv, men det er ikke nok. Det heter be og arbeid – og arbeidet må være forankret i Guds Ord, godt planlagt og administrert, forutsigbart og langsiktig til å stole på. Da kommer fotfolket med protesten, føttene, pengene og etter hvert stemmesedlene på rett plass.

Det har også skjedd før i Norge. Be med oss over 2. Krønikerne 20.