Hvor er de sanne hjelpere i Kristus?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 24.07.14

Ja, hvor er de sanne hjelpere? Det er mange pratemakere i vår tid – mange som snakker om kjærlighet – men hva slags kjærlighet. Er det Guds kjærlighet med innsikt og dømmekraft og virksom i handling – eller bare følerier? ”En gjernings spor seg preger mer enn tusen ord”, bekrefter den som har vært i dyp nød.

Min sterkt underbetalte mor slet og arbeidet for sine to små gutter – så en dag måtte hun til dr. Einar Lundby – denne unike varmhjertede og Kristusledede sjelesørger. Det første han gjør er å legge kr 600 på bordet for – som han sa – Gud hadde minnet han om at denne utslitte enken skulle hun ha det. Det var mye penger denne gangen, og trykket på tanker og hjerte ble lettet. Man undres over at ingen andre kristne så hvordan det stod til og hjalp.

Og noen flere er det heldigvis som søker de utslitte, de i krise, de fortapte får, de som bryter sammen i livskampen. Jo, man samles i kirke og bedehus og hører på – ofte lite konkrete taler – som lite biter – men hva med de som ikke kom og slet med livsstriden alene. De som måtte oppsøkes. Så noen til dem? Ble det skapt hyrdesinn i forkynnelsen som oppsøkte fårene i ødemarken? Så noen til de mange i fengsel, skilsmissehjem – de som slet med alkoholens forbannelse osv? Det var få eller ingen som ”spurte etter min sjel” klager David.

Jeg har alltid vært glad i skikkelig lyrikk – virkelig inspirerte dikt – og ikke bare noe sammenkokte ting – kort prosa - uten rytme og rim. Det viser at det virkelig er noe som er skapt og ikke laget, snekret sammen. Slike folk kan med få ord fange opp og formidle med lyriske ord, sannheter fra det innerste sjelsliv – til de store tema som ingen andre kan med sine mange sider av skriverier. Det er en underlig intuitiv skapende kraft i deres ord. De har noe av barnets underlige sansende og spørrende øyne som lodder dybdene i mannens øyne – ikke med ord – men på en merkelig måte får svaret på om det var en god eller ond mann som barnet står foran det. Eller som min kloke mor sa: Dit barna og hundene går – der kan du være trygg.

Det er få av dem også i dag – det var langt flere før både i den åndelige og verdslige verden, av slike sanne hjelpere.

En slik kunstner som også sterkt har vært inne på dette tema er dikteren Tor Johnsson. Han fikk en tung livsstrid. Diktet hans ”Andakt i einsemda” er et sårt, beiskt og tungt dikt, men virkelig til ettertanke.

”Kvifor, Gud, har du gått ifrå meg? I kyrkja kan ingen nå deg.” Der var det altså ikke hjelp å få for: ”Der Gud er i ordom, er einsemda nær. Du er ikkje der dine prestar er.” Sannere og sannere er det blitt inntil d.d. Hvor ble det av tårene, medlidelsen – nøden som skulle skinne fram sammen med ordene – med påfølgende praktiske handlinger?

”Kvar kyrkjekor er så tung og trong. Du er berre der du vart fødd ein gong.” Jo, barnet i halmen og strået – ikke i stasen. Han – Brødet som kom ned fra himmelen – i brødhuset og ga menneskene begge slags brød. Han skulle selvsagt etter Sitt Ord være midt i blant oss som samles i Hans navn, men - - - det ble slik:

”Alle prestar trur du er nær. Eg har ikkje Gud og spør kvar du er.” Ja, slik blir fellesskapet opplevd av en mann i nød. Det var en duft av død til død. Slik dufter det ikke fra livets kilde.

Og han spør i ”einsemda”:

”Eg spør i mitt kveldsskrik; Kvi gjekk du bort, så døden vart blomar og bar i ein port?” Det var død han møtte i sin nød, ikke Kristus grepet varme, omsorg og forståelse. Mangt hadde skapt denne nød i bygdene der Tor Jonsson kom fra. Fattigdom og dyp urettferdighet bl.a. Han fortsetter beiskt, men så ofte sant:

”Sume vil ha ein gud av tre, andre ein gud til å prata med. Sum vil ha ein gud av ord, andre ein gud til si odelsjord. Some seier du er i alt, i stjerner og dyr og dove salt.”

Dette trenger ikke ytterligere kommentarer – vi vet hva han snakker om i den kalde verden vi gjennomlever med frafall, forfall, ensomhet og kulde – men det gir grunn til selvransakelse om vi er blant dem som han skriver om i siste vers.

”Eg veit ikkje meir enn at gode menn, har sagt at du var sedd i denne grend.”

Ja, det merkelige er at folket vet om dem som har møtt Jesus og kaller på dem til hjelp når nøden virkelig banker på døra. Vi så det under krigen bl.a. med Olav Valen-Sendstad som var plassert på sidelinja inntil ”Kirkens Grunn” måtte skrives – da var ingen bedre. En sir W. Churchill var noe av det samme i utlendighet i 8 år – inntil panikken og nøden var der - da var han den eneste – som etter krigen ble kalt ”Den vestlige sivilisasjons redningsmann.”

Det var noe enda større Jesus opplevde, men tollere og syndere flokket seg om Han – Han var en de visste at det ”var de syke som trengte til lege, de som hadde det ondt.” De som var opptatt av det Tor Jonsson noe beiskt risser opp mot - de hadde Jesus stort sett voldsomme problemer med. Den religiøse elite allierte seg stort sett med makta, greide seg sjøl og hadde ikke noe sant behov for lege, for Jesus. Men T. J. ja, flere med, vet at de fantes og finnes, altså ”gode menn som hadde sett Han” og kunne vitne om Han og formidle praktisk hjelp i Hans navn. La oss be fram slike!