Humanisten, fylkeslegen og sexrådgiving

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 24.10.14

Ser av Dagen 24. oktober at humanetikerne igjen viser sin rørende omsorg for sine medmennesker – bortsett fra de kristne – ved å melde kristent helsepersonell som hevder et kristent syn på hjemmesidene som presenteres som ”en annerledes veiledning om kropp, sex, forhold og identitet.” Og fylkeslegen viser til Lov for helsepersonell § 56 som ikke må opptre slik at det er egnet til å ”påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning”.

Nå har jeg hverken sett hjemmesidene deres eller argumentene – men siden humanetikerne engasjerer seg, kan man kanskje tenke seg resten. ”Belastning” kan være så mangt og kanskje det er det motsatte av det som denne humanetiker tenker på? Da burde fylkeslegen legge saken til side og humanetikeren muligens gis en passende advarsel for å kaste bort tiden til travle tjenestemenn? Fylkeslegen burde vel ha god bakgrunn for dette i tidligere behandling av denne saken i Helsedirektoratet?

Selvsagt kan man delvis si det er rett at en yrkestittel ikke skal brukes i div sammenhenger for å gi vekt til argumenter som ikke er offisiell politikk når en arbeider i en offentlig etat.

P.d.a. siden har dette vært debattert opp og ned, og sivilombudsmannen har ved en rekke anledninger påpekt hvor viktig det er at tjenestemenn rykker ut og orienterer befolkningen om farlige ting som tjenestemannen ser - selv om den off. etat ikke liker det. Han er folkets tjeneste-mann først og fremst, og ikke myndighetenes.

Og ser for eks en brannsjef at et kommunestyrevedtak er farlig, og rådmann, ordfører m.fl. ikke vil høre på fagmannen, er det hans plikt å orientere folket når han først har gått tjenestevei. Lojaliteten hans er primært til folket som han skal tjene. Det ligger i ordet ”tjenestemann”. Dessuten er han – eller i alle fall var han - godt dekket for ”frimodige ytringer” i Gr.l. § 100 om ytringsfrihet. Men jeg husker godt debatten – og har vel enda en del klipp liggende på det – at flere rådmenn prøvde seg med ”munnkurv” på fagfolkene for noen år siden, men måtte gi seg.

En annen side av saken, som man godt kan gjennomtenke i disse tider som hyler på toleranse – men er temmelig kjapt ute og praktiserer det motsatte i ly av tåredryppende omsorg for sine medmennesker – omsorg som etter min mening kan være direkte feil og farlige. Man kan i stedet for yrkestittel – benytte seg av utdannelsestittel som for eks. dr. med o.a. som gir saken like god tyngde. Selvsagt er også argumentenes faktatyngde viktige, også de med bibelsk begrunnelse. Vi er satt til å forvalte skaperverket på utmerkede bibelske prinsipper – noe bl.a. jødene gjør med de største og beste vitenskapelige resultater også innen medisin.

Da er man uangripelig ad lovvei, rettsvesen og administrative forføyninger – i alle fall så lenge rettsstaten er noenlunde intakt med den RETTE frihet og orden.

I denne sammenheng en liten personlig opplevelse om hvor viktig det er å få vite SANNHETEN i stedet for et klapp på skulderen og farlig omsorg og medfølelse – kanskje endog med ideologiske undertoner? Jeg hadde fått med meg amøber fra Etiopia. Vel hjemme var jeg lenge ofte trøtt og uvel – men tenkte ikke mer over det før kona med sitt skarpe helseblikk ser meg på trappa og sier spontant: Jørgen, du er gul i øynene. Man kunne selvsagt slått det bort med at det endatil kanskje var litt pent, går sikkert bra osv – men det var livstruende og ga selvsagt øyeblikkelig innleggelse hvor overlegen straks begynte medisinering bare på bakgrunn av min anamnese (sykehistorie). Det gikk bra, og jeg satte umåtelig pris på høre SANNHETEN og få adekvat behandling. Det gjelder selvsagt på alle livets områder!

Det er mange sider av menneskelig ”vitenskap”, tanker og holdninger som er regelrett livs- og kulturtruende (ubehaget i kulturen) - selv om de endatil er en del av offisiell helsepolitikk. Legestanden har grusomme eks. på det, alt fra Semmelweis og barselfeberen og ting man i dag ikke vil – kanskje heller ikke våger å snakke høyt om p.g.a. helselovens § 56 o.a. lover og den offentlige fortolkningen av dem som kan være direkte feil. Hva for eks. med fosterdrapet, eller når fremmede proteiner føres inn i rektum og kroppens immunapparat reagerer på det? En oppegående lege skjønner hva jeg snakker om. Det har med samliv å gjøre. Hva med stadig gjentatte kurer med antibiotika p.g.a nedsatt motstandskraft som etter hvert gir og mer og mer multiresistente bakterier som i dag truer folkehelsa på det alvorligste. Det er selvsagt en rekke andre faktorer som har medvirket til dette, ikke minst europeisk husdyrbruk, men den nevnte sak er en av dem.

Til slutt det viktigste av alt i denne sammenheng for en kristen: Hva sier Bibelen og skaperteologien om hvordan livet skal leves for å få bærekraft, godt liv og unngå dom og evig fortapelse. Mener humanisten (human av humus) og fylkeslegen at man ikke kan snakke høyt til en pasient om farer ved folks livsstil som er en fare for han selv og andre? Er det en ”betydelig belastning” for pasienten å få høre at du må slutte å røyke, drikke og leve slik du nå gjør, for ellers blir du sykere og kan dø av det? Er det en ”betydelig belastning” for eks å legges på isolat p.g.a. smitte – eller er det en god handling selv om den kan være belastende?

Og skal en kristen som har sin identitet (av å identifisere seg med Gud) og sam-vit (vite sammen med Bibelen og Gud) som hele den vestlige sivilisasjon er bygd opp på – bare ti stille om at synd og div brudd på Guds Ord og ordninger kan føre til sykdom og evige fortapelse?

Da verden ble krigersk og hatsk nok og begynte å drepe hverandre i 1914, satte en av Norges største nasjonsbyggere og statsmenn – en virkelig fredselsker og fredsskaper følgende: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre”. Klart belastende – ikke sant? Men Sannhet var det. Og Kaj Munk sa det slik før makta ga han hodeskuddene på slutten av krigen: ”Spør aldri, aldri, aldri om det nytter, men om det er sant”.