Herren kjenner og leder oss

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 16.06.14

Herren har utvalgt seg et folk - jødefolket - som Han ga fortrinn på mange måter. Men han kjente dem og også oss til bunns, og vet at skal Han føre oss til frihet må Han selv stå for ledelsen. Et glimrende eks på det finner vi i 2. Mosbebok kp. 13 v. 17-18 og kp. 14 v. 9. Slik forteller Moses om utgangen etter at blodet hadde reddet dem og fienden var knust og skjønte at nå hadde de bare en ting å gjøre - gi jødene fri fra trælelivet i Egypt. Så gikk de mot friheten, men det var Gud som ledet slik:

Kp. 13: Da nu Farao lot folket fare, da førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunde angre det når de ser krig for sig, og så vende tilbake til Egypten. 18 Men Gud lot folket ta omveien gjennem ørkenen mot det Røde Hav. Og Israels barn drog fullt rustet ut av Egyptens land.

For folket og Faro så det ut som jødefolket hadde gått seg vill i ørkenen og lokket i en felle, men det var altså det stikk motsatte som skjedde. På tross av de forferdelige slagene som Faro-en og hans folk hadde fått fattet de nå nytt mot og forfulgte jødene. De ble livredde og klaget til Moses og ville til Egypt igjen selv om de nå stod ved Pi-Hakirot=Frihetens begynnelse. For det var nettopp der de stod og der måtte de stå for at både Farao og egypterne og de mange andre folk de nå skulle fare gjennom, samt jødene selv skulle lære hvem de hadde med å gjøre: Den allmektige og allvitende Gud:

Kp. 14: Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet, alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær, ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon. 10 Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren. 11 Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten? 12 Var det ikke det vi sa til dig i Egypten: La oss være i fred, vi vil tjene egypterne; det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.

13 Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere. 14 Herren skal stride for eder, og I skal være stille.

Så rekker Moses staven ut over Rødehavet. Det åpner seg og hele folket går tørrskodd igjennom og når Farao og hans hær setter etter blir de druknet på havets bunn. For denne hendelsen lovpriser de herren på den andre stranden og ryktene spredde seg og folkene fryktet. Og jødenes førstefødte sønn i hver familie skal år etter år spørre faren hva som skjedde og hvorfor de feirer påske og far forteller og repeterer. Min sjel, lov Herren og glem ikke alle Hans velgjerninger. Salme 103, 2.

Så lenge Israels barn holdt seg til Herren fikk de oppleve utfrielsen igjen og igjen og i endens tid vil Herren mange ganger tale til folkene gjennom sitt folk ut fra profetiene og på en måte som skal slå fast at Herren alene er Gud.