Guds åpenbaring i naturen – sender oss til Jesus.

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.11.14

 

Det som er den store fare og det dype alvor over evolusjonslæra er at den på en snikende og finurlig måte utsletter Gud i sinnene. Han eksisterer ikke som Skaper og opprettholder. Som Dawkins sier – så kan en med fred i sinnet og full intellektuell ærlighet si at Gud ikke finnes og nyte livet. Dette får selvsagt enorme konsekvenser for tilliten til at Bibelen er Guds Ord og alle de sannheter vi skal leve og dø på. Derfor er det en del av oss som har bestemt oss for at denne striden slutter vi ikke før seieren er vunnet og Skriftens ord og selvforståelse er på plass i Norge.

 

Hva sier så Skriften:

”18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet; 19 for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, 21 fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket. 22 Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer, 23 og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr.

 

Gransker man naturen – enda mer i dag enn tidligere – så gir den oss nettopp det Bibelen sier:
19 for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. . 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, ”
Dette kan man vite og dermed kjenne Gud ut fra Hans gjerninger. Men på tross av denne kunnskapen – som setter en ”uten unnskyldning” velger en ikke å gå videre å søke vilje til denne veldig allmakt og takke Han – noe som etter hvert fører en inn i tvil til fortvilelse og sammenbrudd som må kapitulere overfor resten av Skriftens vitnesbyrd om veien til frelse.

Det er underlig å se at disse versene står i forlengelsen av de versene hvor Luther fant fred:

”16 For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; 17 for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.” Der tok DHÅ over og snudde en fortvilet Luther bort fra sin egen rettferdig og den rettferdighet som Gud hadde tilveiebrakt i Jesu død og forsoning. Det er veien å gå i møte med Guds mektig åpenbaring i den naturlige åpenbaring.

 

Men i stedet kveler en den indre røst og de sannheter en har begynt å ane – fordi man har lyst på noe helt annet som frister og overtaler. Og når man ikke vil eie Gud i kunnskap så skjer dette:
24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer sig imellem, 25 de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, 27 og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vvederlag for sin forvillelse som rett var. 28 Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: 29 fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; 30 øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; 32 slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.”

 

Kaj Skagen skriver om animaliseringen av menneskeånden, og det er nettopp det Rom 1 taler om og vi ser disse folkene dyrker og gjør og bl.a. gjorde i Tyskland og nå i Norge og vi tidligere var forskånet fra. Riktignok hadde vi altså besøk av de sortkledde som dyrket rov bikkjene som de alet fram og brukte dem i sin terrortjeneste – og ellers gjorde de forferdelige gjerninger som er nevnt over og vi ser mye av i dagens Norge. Norden hadde det i liten grad da, det kristnede og fredlige hjørne av Europa. Slutten av Romerne 1 forklarer det meste – men peker samtidig på veien ut av nøden, den Luther ble vist – og vi forlater også i nasjonens forankring i Gr.l. § 2. Men skal vi gå den veien, må det leses, tros som det står og praktiseres som det står, og ikke minst forkynnes som det står!