Grunnloven 17. mai 2014
Av sivilagronom Jørgen Høgetveit – www.Kommentar-Avisa.no – 12.05.14
I motsetning til Grunnlovsfeiringen som foregår mer sentralt og glemmer Gud og har mer preg av show – skal vi dvele ved de sanne og dypere sider av 1814 og de lange kristne linjer i Norges frihetsbrev som nå er dramatisk forandret.
Vi befinner oss altså i 2014 og skal feire 200 års jubileet for Norges frihetsbrev, også kalt Konstitusjonen fordi den konstituerte Norge, sa hva Norge skulle være. De kalte den også Restaurasjonen fordi Grunnloven av 1814 restaurerte gammel kristenrett fra Moster i 1024 og Gulatingsloven av 1350. Og godt informerte folk hevder at vi knapt hadde hatt noen 1814 om det ikke hadde vært for Tingsystemet fra 1350 og før – som kunne aktiveres i 1814. Heller ikke må vi glemme biskop Erik Pontoppidan med ”Sannhet til Gudfryktighet” som fylte alle sinn i titalls år fram til 1814, også alle Eidsvollsmenn – ikke bare haugianerne som møtte der. Bare det lille glimt av skysskaren som kjørte Sverdrup til Eidsvoll minner oss om alvoret og tankene. Han var redd de ble utkommandert til krig – og sa til Sverdrup: ” Men kva du så seier eller gjer, lyt du hugse at Gud er attåt".
I denne artikkelen tenkte jeg å
skrive litt om de lange linjene og røttene til Grunnloven og betydningen av
den, samt litt om hva som har skjedd med den i vår nyeste tid. Ikke minst gjør jeg dette ut fra Heb 13: Gi
akt på fedrene og utgangen av deres ferd og etterfølg deres tro.
Man må være klar over at etter at ”evangelisk-luthersk” lære og tro ble innført i ”Danmark – Norge” i 1537, voks den seg sterk i Norge, ikke minst takket være biskop Erik Pontoppidan og hans ”Sannhet til Gudfryktighet” som var både Hans Nielsen Hauges (Tune i Østfold), Ole Gabriel Uelands (Heskestad) og Jørgen Løvlands (Evje) fundament ikke minst fordi den var den bibelske rette lære og fundament i Grunnlovens § 2. Ikke så mange titalls år etter 1814 voks det også fram sterke ideologier og tankbygninger som gikk til angrep på denne store og gode fornyelse norsk lov fikk. Det får vi ikke plass til her, men disse er det i dag som har ruinert basis i Gr.l.
Ut fra Gr.l. drev de 17.mai politikken som Løvland benevnte den – en klar nasjonal politikk – som er bibelsk rett tenkning - samtidig som de utviklet et godt samarbeid med nabostatene.
Hauges kamp og lidelse vet forhåpentlig de fleste en god del
om nå. Ellers har AKF/Krossen Media mange gode hefter. Ole Gabriel Ueland fra
Heskestad sammen med Notto J. Tvedt fra Evje, ga oss tale- og møtefrihet da de nedkjempet Konventikkelplakaten av
1741, fra 1838 - 1842. Ueland ga oss Formannskapsloven som flyttet makten fra et undertrykkende embetsverk og presteskap over
til folket i frie valg. Det var som Ueland sa: Bibel og Grunnlov er Norges
to øyenstener. Jørgen Løvland stod på samme grunn og fikk Norge fri i fred i Karlstad i 1905. Det var bærekraft og frihet i Gr.l.s basis av kristenrett med
”evangelisk-luthersk” som det sentrale læremessige element. (Gr.l. var
konfesjons-bundet. Prof. Robberstad) Sannheten frigjorde oss!
Men den også hadde sine røtter langt tilbake i vår historie. ”Sakte ble landet vårt eget.” Sakte, men sikkert fikk kristenretten innpass i hjertene, tankene og politikken som formet det norske samfunn.
Vi styrte etter rette lover i forholdet til Gud, i forholdet til med-mennesket i familien, menighet og samfunn, og eiendomsretten og forvaltningen av naturen, Guds bolig for menneskene som vi alle er avhengig av. Også de administrative lover ble preget av dette.
Men de aller dypeste
røttene lå langt tilbake – der kristenretten begynte på Moster i 1024, lød det: ”Det er
det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige
Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår
ved god helse. La han være vår venn og vi hans venner, men
Kom kristenretten
fra Norden eller Kaukasus?
I henhold til flere forskere tyder mye på at
kristningskongene i Norge kom fra Sigtuna i Sverige – folk som opprinnelig
hadde sine røtter i Kaukasus og kanskje innslag av jøder fra de ti stammer som
var ført til Ninive ca.
På en slik bakgrunn er det kanskje heller ikke rart at vikingene på 700-800 tallet begynte geriljakrig mot den fremstormende katolske romerhær med Karl den store i spissen. Han herjet og drepte og tvangsdøpte i stor stil og danskene reddet seg med sitt store bolverket: Danelagen.
Snorre, Heyerdahl og prof. Titlestad skriver interessant om disse store og lange linjer fram mot kong Sverre som fra det høye ”talte Roma midt imot”, som vi synger i ”Ja, vi elsker,-”. Bjørnson kunne nok noe historie i motsetning til mange i dag som endatil mener seg å vite mer enn Snorre! Strømmen synes i dag å gå tilbake mot Rom.
Vikingene hadde ikke store hærer å møte Karl den Store med, men sine ufattelige flotte havgående skip. De kunne kanskje ta mer enn 100 mann, ligge i opptil 40 døgn i sjøen og hadde et ypperlig sjømannskap. De startet med det de kunne - geriljakrig mot det frem-stormende Romerriket og lyktes i stor grad i å holde Norden klar for romerveldet. De angrep opp de store elvene i ryggen på hærene. Sir W. Churchill var imponert over deres skip, kampstrategier, tingsystem m.m., men føyde til at det var de største ”saltvannsbanditter verdenshavene hadde sett”.
Gulatingsloven av 1350 hadde sitt Tingsted i Eivindvik i Gulen kommune i ytre Sognefjorden. Tinget i Gulen pågikk fra ca 930 til ca 1350. Senere Gulating i Bergen.
Og godt informerte folk hevder som nevnt at uten Gulating med sitt gamle tingssystem – hadde man knapt fått til den raske mobiliseringen i 1814 hvor man mobiliserte dette systemet. I Eivindvik seilte de inn og holdt ting, ett flott folkestyrt ting hvor lovene stod over kongene og makta. Det samme som Falsen formulerte slik: ”Lovene skal regjere, ikke menneskene.” Et tingsystem spredt over store deler av Nordsjøen og Norskehavet, da Norge hersket der. Prof Titlestad (”Norge i vikingetid” s. 23) sier at det gamle norske folkestyrte tingssystemet med gode lover var noe helt annet og mye eldre og bedre, enn det oppskrytte demokrati fra Hellas. Man kan sikkert si noe av det om den stadige lovprisningen av Paris med sitt opprør, blodbad og Napoleonskriger fram til den protestantiske verden satte han på St Helena i 1815. Så fikk man nye runder med dem i 1914 og 1940. Fru Thatcher sa nei til Mitterand da han ville feire 200 år for revolusjonen. Damen sa nei: fordi det ble så lite brorskap av det! Godt svart.
Da kona og jeg besøkt Eivindvik i 2012 var det en stor, men blandet opplevelse å stå på den gamle historiske tinggrunn som tidligere var merket av med tre steinkors som vitnet om rettskilden. Innenfor den trekant av tre kors – som kunne vitne om den treenige Gud – holdt de ting. De visste at ”Med lov skal landet byggjast, og ikkje med u-lov øydast.” Et stort kors stod oppe i Olavsbakken og står der fremdeles, et mindre lengre nede var borte, og det store korset som stod ved inngangen til kirka, var knekt. Det knakk da de skulle hogge et tre inne på kirkegarden og ei stor grein falt ned og knakk korset samme året – 2012 – da kirke – stat ble skilt. I ettertid laget jeg en fotomontasje og skrev en lengre artikkel om dette viktige historiske stedet i Morsdagsheftet. Vi har enda et restopplag.
Jeg stod lenge og dvelte ved dette triste fenomen og tenkte på at Grunnlovens §§ 2 og 4 som var kraftig endret og ødelagt det året det gamle steinkorset brakk utenfor kirka på det gamle tingsted. Gr.lovens sentralparagrafer ble dramatisk forandret, og samholdet kirke stat gikk i oppløsning i dagens Norge. Dette samhold som hadde tjent det norske folk gjennom århundrene. Og i de senere år med en konge som sa: Alt for Norge! Ikke et splittet land – land i opprør - men en enhet (”Enig og tro til Dovre faller”) som vi levde trygt og godt i. For meg ble det et sterkt tegn på at noe helt galt var vi i ferd med å skje i vårt kjære fedreland. Ett mer enn et 1000 årig samhold i nasjonen på solid kristengrunn var i ferd med å gå i oppløsning.
Den kristenretten som ga oss den RETTE frihet og orden, jeg understreker RETTE - for det er mange slags kilder som kaller seg rette - men ikke tar vare på livet med en frihet og orden, som er sann og har bærekraft i seg. Får vi for mye frihet – blir det kaos, og for mye orden blir det diktatur, men den RETTE frihet og orden bygd på SINAILOVEN har bevist sin store bærekraft i Norge med Norges Grunnlov og en rekke andre protestantiske nasjoner.
Da denne RETTEN fikk full makt i et krigende og blodig
Norden - ved de store forkynnere som Pavo Routsalainen i Finland, Rosenius i
Sverige, Læstadius i Nord og H. N. Hauge i Norge, kom freden til de store
krigsområdene og fikk navnet: Det
fredelige hjørne av Europa, bygd på sjelenes indre fred og styring og den RETTE
RETT fra den SANNE RETTSKILDE: Bibelen.
Rabbiner Askenasi ble så begeistret for Norges Grunnlov og den frihetsånd som hadde besjelet grunnlovsfedrene, at han oversatte loven til hebraisk med et vakkert forord.
Men nå skjer det dramatiske ting med Grunnloven vår som det brekte kors bar bud om. Det er en revisjon av innhold og i et omfang man ikke tidligere har sett maken til. Før har det stort sett bare vært tatt små steg og justeringer.
To godt informerte og skolerte menn har skrevet om det.
Den ene er tidligere kulturredaktør i Aftenposten i mange år, forfatter av 70 bøker: Finn Jor i ”Kong Haralds Nei!” (2008), og den andre er den solide jurist – sivilombudsmann Arne Fliflet. Han skrev en kronikk i Aftenposten den 28. april d.å. som forsiktig, men klart formulerte hva som var på gang. De dyktigste jurister er alltid milde i form, men sterk i sak. La oss lytte litt til de to:
Sivilombudsmannen først: ”Grunnlovsendringer skal være veloverveide. Bakgrunnen
for at endringsforslagene kommer opp nå, er det forestående grunnlovsjubileet. Endringsbestemmelsen i Grunnloven § 112 ser
ikke ut til å være styrende. Den sier at det skal være "erfaring"
som har vist at endringer er nødvendige. Dessuten forutsetter bestemmelsen at
det skal være begrensede endringer da
endringene skal angå «nogen Del» av Grunnloven. En endring krever også to tredjedels flertall. Fremgangsmåten
skal gi de folkevalgte rikelig med tid
til å tenke over forslaget og vurdere om
det er riktig å innta i Grunnloven. Dagens
forslag er omfattende, og enkelte av dem bærer etter hvert preg av å være et
resultat av hastverksarbeid.
En av de bærende ideene bak § 112 er at folket i valg skal få anledning og
mulighet til å diskutere endringsforslagene. I alle fall har det vært
intensjonen. Som vi vet, ble ikke
grunnlovsrevisjon løftet frem før fjorårets valg.” (uth av meg) Dette er
etter min mening tunge og alvorlige anklager mot det Stortinget har gjort. §
112 sier alt om hva som kan skje med Gr.l. og hvordan det skal skje og hva som
ikke skal skje. Sentrale deler av dette er brudt – ikke minst i forhold til
Gr.l. ånd § 2 om basis: ”evangelisk-luthersk” som er skiftet ut med det
udefinerte kristen og humanisme. For øvrig er kristendom og humanisme (humus,
mennesket av jord) som ild og vann.
”Ved lignende milepæler
i vår forfatningshistorie har som nevnt Stortinget begrenset seg til å gjøre
mindre, men ikke ubetydelige endringer. Grunnloven er endret mange ganger, men
aldri før har vi sett så mange forslag fremmet på en gang. Stortinget bør være
oppmerksom på dette” sier sivilombudsmannen videre.
Vi altså innbudt til å
feire med stor festivitas! Jeg kan det ikke!
Han avslutter slik: ”Hvis vi skal se tilbake i tid, er det ingen som har klandret Stortinget for at de tidligere ikke har gjort så omfattende endringer som nå er foreslått. Jeg tror ingen kommer til å klandre Stortinget for at de nå er forsiktige og lar være å endre Grunnloven i den skala som det kan synes å være lagt opp til gjennom Lønningutvalgets arbeid. Grunnloven kan og skal endres. Men endringene som vi hittil har sett i vår grunnlovshistorie, er kommet som et resultat av lang utvikling og forsiktige skritt fremover. Denne praksis bør Stortinget fortsette å følge.”
Vi har tidligere merket oss at Lønning var sentral
i arbeidet med tilnærmingen til Rom i arbeidet med ”Avtalen om
rettferdiggjørelsen” og at katolikken Matlary – uttrolig nok - fikk sete i denne
Grunnlovskomiteen.
Olav Valen-Sendstad skrev ca. 1956 14 epistler i avisen
Dagen – senere samlet i heftet ”Moskva Rom. 14 epistler om - - -. ” (finnes på
nettet) om sosialismens inntrengning i staten og katolisismen i kirka – noe som var umulig om ”evangelisk
kristendom var levende blant oss”, skrev han. Dette sier denne sprenglærde
mannen som lekfolket las i store opplag og som skrev førsteutkastet til
”Kirkens grunn” i oppgjøret med nazimakten i 1942. Han forstod faren ved
ideologier, tankebygninger som reiste seg mot kunnskapen fra Gud. Han og våre forfedre maktet kampen mot
ulovene som ville rasere landet. Men nå
gjelder det oss, og vår sviktende 17-maipolitikk – og en frafallende kirke,
samt osmosevirkningen inn i organisasjonene og folket vårt! (A. Berg)
Frakfurtherskolens giftige lære fra ca. 1920 med Darwin, Sigmund Freud, Den franske revolusjon og Marx m.fl., som med det ”politisk korrekte” budskap i titalls år, har lenge drevet stormløp mot vår gamle velprøvde kristenrett og møtt lite motstand. Ap`s Edvard Bull innlemmet disse tankene i Ap`s program i 1923 som en av de første i Europa. Så nå, om ikke før, må de møte motstand i bønn og arbeid med fotfeste i vår gamle ”evangelisk-lutherske” arv, Grunnloven av 1814, som Kong Haakon gikk med, på sitt bryst, i hele krigstiden etter sitt NEI til nazimaktene, sin egen regjering og prelatene om å abdisere og NEI til store deler av eliten. Kong Haakon hadde lovet ”Alt for Norge” og Konstitusjonen, og det holdt han uansett hva det måtte koste. Dette skriver historikeren Boman Larsen fyldig om i sin siste bok: ”Kongens Nei.”
Kong Harald var på Kongsvinger for noen år siden og avduket en stor minnestein etter sin bestefars NEI, og uttalte at dette var en søyle under det norske kongedømme som man nå gjerne ser blir republikk.
Noen år senere står
han i en slags parallellsituasjon som sin bestefar hvor han må kalle Giske opp
på Slottet den 10. april 2008 for å be om å få beholde Gr.l. §§ 2 og 4
uforandret. Det fikk han ikke. Slå opp og les lovene grundig igjennom!
Finn Jor skriver grundig og godt om dette i boken ”Kong Haralds Nei” (2008) som nå er kommet i nytt opplag. Den er meget lesverdig. AKF/Krossen Media har enda noen eks. igjen.
Finn Jor skriver om Kong Haralds Nei til endring av §§ 2 og 4: "Her kom den eneste sensasjon under saksbehandlingen: Hans Majestet Kong Harald innkalte midt under forhandlingene kirke- og kulturminister Trond Giske til en samtale på slottet. Kongen erklærte sin uenighet i endringen av § 2!". (10.april 2008)
Og videre på side 222:
"Da Kong Harald innkalte
kirkestatsråd Giske til Slottet midt under forhandlingene, var det av flere
grunner. Hvilket som var den viktigste, kan man sikkert diskutere. Men bare
hans NEI var et nei til en
grunnlovsfestet sekularisering av landet. Han følte seg forpliktet av den gamle Grunnloven." (uth av meg)
Etter å ha behandlet Kongens forhold til § 4, sier Finn Jor:" Riktignok blir de to siste leddene borte, men Kongen blir stående i Grunnloven, og han forblir i hvert fall symbolsk kirkens overhode. Det vil si at selv med nye formuleringer i Grunnloven, skal Norge også for fremtiden være et monarki. I det øyeblikk Kongen tas ut av Grunnloven, åpnes det for republikk. Det skjer ikke i denne omgang, men endringen er et skritt på veien.
Alt dette har Kong Harald sett. Han gjennomskuet den skjulte agenda under de pyntelige formuleringene, og så at den vasne selvfølgelighet om verdigrunnlaget i den nye § 2 åpner for det rene ingenting. Hans NEI var ikke bare en personlig yrtring. Han trådte frem som Norges Konge, og hans nei var dermed i egentligste forstand et KONGELIG NEI". (Uth. av meg)
Det var et NEI til at
evangeliet etter Martin Luther i Gr.l. skulle bort – det som var i slekt med
apostlenes Nei i Jerusalem. De sa: Man skal lyde Gud mer enn mennesker – slik lød
det også i Worms i1521 og ble Norges solide fundament til 2012 da steinkorset
utenfor kirken brakk.
Skal Norge fortsette å være hva det var, er det et kraftig kall til oss som kristenfolk om å slutte oss til Daniels bønn: Vi har syndet, vi har satt oss opp i mot deg – vi har ikke æret Ditt navn i verden som vi skulle. – Da kan Gud nok en gang se i nåde til Norge og sende en engel med budskapet for å la oss forstå: ”Med det samme du begynte å frembære dine ydmyge bønner, kom det et ord, og nu er jeg kommet for å kunngjøre deg det; så merk deg nu ordet og gi akt på synet.” Redningen var der fra himmelen.
Vi har lenge oppfordret til å be over 2. Krønikerne 20 hvor Kongen står foran folket og bekjenner sin hjelpeløshet overfor våre fedres Gud – og får de reddende Ord fra profeten Jahasiels munn. ”For dette er ikke eders krig, men Guds.” Vi skal stille opp å se Herrens frelse.
Vi trenger også å be fram Gudgrepne menn som våger å stille seg fram på ”Den hele Skrift” og fedrenes velprøvede grunn og forkynne med kraft og myndighet slik at hjertet vendes tilbake til Herren og Hans Ord og den RETTE frihet og orden. Og bak dette må det finnes et kristenfolk på kne for dem i høy verdighet. Så kan det skje enda gang at ”Herren lemper det så stille at vi vant vi vant, vår rett.”
Hele vår historie vitner om en Herre som lempet det så stille og underlig at vi ”vant, vi vant vår RETT”. ”Norske mann i hus og hytte – takk din stor Gud”, ja det skulle vi gjøre – ikke lage en usann ”rett” og holde show. Det minte vår første utenriksminister Jørgen Løvland ateisten Michelsen om da han ville rane ære fra Gud og ytret: ”Vi gjorde det godt vi karene i Karlstad.” Potoppidanianeren Løvland svarte kontant: ”Eg skal seie deg det eg farr. Det var ikkje me karane i Karlstad som redda Noreg i 1905, men dei truandes bøner.” (etter minnet)
Alvor og takk til
Herren fulgte folket vårt og ledelsen til langt inn i nyere tid til nye
ideologier tok over!
Velsignet 17. mai 2014.