Filosofen Habermas med EU og globale visjoner

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 10.09.14

Filosofen Habermas – ledende i Europa - har en viss tilhengerskare her i landet også. Nå dukker han opp i Stavanger og skal i følge Nationen 10.9.2014 tale om ”EU og demokratiet”. Han er en stor tilhenger av hva EU kunne vært og ikke hva det har blitt, igjen i følge Nationens M. Brøndbo.

Han fastslår det som vel de fleste har observert for lenge siden at ”Verden er i krise”, ”og pengeflyttere og storselskapene er så mektige at nasjonalstatene ikke lenger er store nok til å ta kontrollen over samfunnsutviklingen”. Men dette skal altså EU-systemet kunne ordne opp i flg. Habermas, bare det steller seg riktig.

Nå vil han ikke lage et ”kjempeland av hele verden” - - men ”at enkeltland og deres innbyggere skal samarbeide om demokratistyring på tvers av landegrensene.” Ja, det kan man jo innbille seg med alle de forskjellige fundamenter av religion, filosofi, ideologier og –ismer landene bygger på. De er jo mer eller mindre totalitære i basis, med feil rettskilder og gal frihet og orden – det kan man jo observere ut fra styring av landene og deres livspraksis og bærekraft.

Et sunt og bærekraftig folkestyre forutsetter en RETT frihet og orden. Interessant i den sammenheng er det å se hva Bibelen skriver om den siste av sendemenighetene: Laodikea som betyr ”folkestyre”. Der er Jesus, frelser og rettskilden satt utenfor. Flere bibelutleggere mener at denne menigheten var en av menighetene der og da som Johannes skrev til, men videre mener man at den er et bilde på menighetene og nasjonene som skal komme i endens tid. Og det skal det ikke så mye tankekraft til for å forestille seg. For et sant og godt folkestyre er helt avhengig av et rett menneskesyn og en RETT frihet og orden inne i enkeltmennesket – slik at det styres innenfra. Den vestlige kulturs viktigste røtter foruten ROM og Athen – er Israel med dette fundament. Hvis dette fjernes – må det styres med mer eller mindre makt utenfra.

Og folkestyret, ”denne skjøre blomst”, ser vi utvikle seg ved nasjonsdannelsene fra Babylon med språkforvirringen og fram til Paulus (Ap.gj. 17,26-27) står frem i Athen og forteller om folkeslagene av ett blod, men som fikk ”faste tider og grenseskjell mellom sine bosteder, for at de skulle lete etter Gud om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra nogen av oss.” Hensikten var klar, men den bryr ”fornuften” seg lite om i dag.

Og går vi til databasen ”Virksomme ord” og henter fram statsminister og utenriksminister Jørgen Løvlands taler – han kunne sin Pontoppidan - finner vi at dette var hans tenkning og orientering som han talte og bygde Norge etter. Nasjonalstaten med det ”evangelisk-luthersk” som fundament i menighet og samfunn – som også Eidsvollsmennene i 1814 hadde lagt det. De måtte jo kunne sin ”Sannhet til Gudfryktighet” av Erik Pontoppidan, ellers ble de ikke konfirmert. (Hvorfor taler man ikke om det?) Dette har vist sin store bygge- og bærekraft i de protestantiske nasjoner – spesielt de nordiske – som ble snudd fra den dypeste ufred og nød ved de store praktiske forkynneres lydighet, lidelse og innsats.

Habermas skal også klage over at EU ”mangler et felles språk-”. Der har Løvland på samme base kloke ord om nasjonalstatens folks dypeste identitet i språket – som diktaturene ofte vil ta fra dem!

Hvorfor krise, som Habermas taler om? Dette vel dokumenterte fundament blir ikke tatt i mot og endog forlatt av store deler av Europa – ikke minst de katolske landene som dominerer EU. Derfor er Habermas sin tro på det katolsk oppbygde EU en illusjon. De bygger på ”sandgrunn” både til personlig frelse og samfunnsbygging. Dette kan man greit lese seg til både hos Olav Valen-Sendstad i hans ”Moskva – Rom. 14 epistler om den verdenspolitiske -” som i sin tid var trykt i avisen Dagen. (De kunne godt trykke dem igjen.)

Hele det pavedominerte (jesuitt) Europa har stort sett vært grobunnen for katastrofene i Europa (1572 og 1618-48) – ikke minst med Mussolini staten og den senere kopi i ”Det tredje riket”, nazistaten – som både kirkehistorikeren Ivar Welle, journalisten Wells i England og kanskje også O. Valen-Senstad mener.

I dag er EU og delvis NATO – (hvor opphavet var Atlanterhavspakten fra 1941 mellom protestantiske nasjoner, England og USA) sammenrotet med EUs katolske nasjoner.

Om en er aldri så antitotalitær og antikommunistisk som undertegnede – bør en kunne forstå at Russland, som selvsagt husker sin historie – og vet om det dype fiendskap mellom ”Moskva og Rom” og i dag har mistet sin buffer mot disse maktene – er redd når NATO rykker for nær inn på livet. Dette er nok noe av bakgrunnen for at Putin minner Vesten om to ting: Ikke glem Stalingrad og husk vi har atomvåpen. Det er direkte påminnelse om de uhyggelige nedslaktningene som foregikk rundt Stalingrad der russerne mistet titalls millioner mann og spiste katter, hunder og det som verre var. De ville ikke ha dette en gang til.

Så kan man og bør man kritisere det store spillet som denne totalitære makten utøver mot sine nabostater fra Krim til Baltikum og kanskje etter hvert mot Norge i Nord om det ikke utvises mye større klokskap enn det som nå utvises fra flere hold nå. Vi skal ikke glemme at den gode gjernings spor seg preger mer enn tusen ord. Og noe av årsaken til at russerne ikke annekterte Nord-Norge etter krigen, nok hadde sammenheng med vår gamle felles historie og ikke minst Nansens innsats for å hjelpe dem med mat. Og det som i dag gjøres av Samemisjonen med suppekjøkken over grensen, samt forkynner Steinar Harilas hjelp til fattige i Syd-Russland - er ting som den russiske ledelsen merker seg og setter stor pris på. Det har jeg fra folk som har møtt meget høytstående myndighetspersoner der inne. Men det er det få i Norge som regner med det! Men sultne folk merker seg nestekjærlighet som hjelper.

Derfor ligger ikke redningen fra den fremstormende krisen i Habermas sine illusjoner om EU. Den er bibelsk feil, strir mot vår historiske erfaring og peker mot løsning i en helt annen retning: Vår gamle arv og praksis fra fedrene! Norge bør ruste skikkelig og ha et langt bedre forsvar enn dag – og det betyr FORSVAR – snakke sant og direkte, men ikke opptre truende.

Verden er absolutt i krise. Det koker fra Midt-Østen – via Svartehavet og Kaukasus mot Nord-Kalotten – og kaller på kloke sindige menn med rett og sann basis i politikken!

Men det viktigste er det vi gjør innad i landet med folkesyndene som river fundamentet og sikkerheten vår. Blix var en stor og klok mann og vi synger han ennå: ”Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja,-” Jørgen Løvland forstod hvor årsaken til 1. V. krig lå: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre” utbrøt han da elendigheten begynte. Det er den mektige utfordringen til våre kristne forkynnere – om de våger å komme seg ut av tilpasningen og ta utestengning, lidelse osv. ved å tale sannhet som vårt lekfolk gjorde i tiere av år og reddet og bygde landet. Endelig vil en bibelsk holdning til Israel – Guds folk som nå vender hjem for siste gang - også være et vesentlig bidrag til fred og velsignelse over vårt eget land og folk.