”Den største forbrytelse i Norge” - et Norge i søvn?

 


Av Jørgen Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.11.14


Gjennom årene er det kommet en rekke bøker om hva som skjedde med jødene i Norge under krigen. Vi har bøkene til brødrene Johansen, major Langeland ”Dømmer ikke” med skarp kritikk av landssvikoppgjøret, og nå denne boken o.a. Tema er den største forbrytelsen som aldri skulle ha skjedd!

Det er selvsagt utmerket at man graver fram alt det andre har gjort av grusomheter mot jødene, men jeg sitter likevel igjen med spørsmålene – hvorfor gjør man det - og hva oppnår man med det? Blir det en samvittighetsdemper for vår manglende kamp mot de samme krefter i dag – den slags som fikk slippe til med sine uhyrligheter den gangen?  Lærer man noe av det som forhindrer at dette gjentar seg? Jo, også de døde har krav på rettferdighet, men likevel undres man på om det ikke er en enda større forbrytelse bakenfor dette som skrives om forbrytelsen mot jødene – og det er alle de som krøp i ly og lot samfunnet utvikle seg slik at ondskapen slapp til, fikk rom til å gjennomføre slik djevelskap av Hitler, en praktiserende satanist?

Og det kunne vi lært mye av om noen våget å skrive det og parallellføre det til vår tid – for nå er det på gang igjen! Men gjør man det, blir det ikke heder og laurbær, men uthengning, forfølgelse og bråk. Men da blir det straks mer nærgående, interessant og nyttig. Da vil vi få se om vi ikke allerede er langt på avveiene slik at dette kan gjenta seg! For nå kommer det – og spørsmålene er hvorfor kom det – og hvorfor kommer det?

Og det viktigste av alt, hvor er de åndelige røtter som først kom som ”lysets engel” som lurte Hallesby og mange flere politikere og åndelige ledere i førkrigsperioden – helt til Hitler kom som en ”brølende løve”? L. Hope talte også om ”-like brått som uventa kom stormen over oss,-”.

 

Hvorfor bruke bibelsk språk her – jo, fordi det er meget relevant. I åndens verden er det dype farlige, forførende understrømmer som få eller ingen våger å tale om. Det er dokumentert at Hitler var praktiserende satanist – og i ca 1933 kom Zevsalteret til Berlin – det var visst hentet fra der ”hvor satan har sin trone” som Bibelen omtaler det (J Johannes Åpenbaring 3,13). (Finnes enda i Berlin) Og med svekket teologi – og et fremstormende hedenskap gikk det etter hvert galt, helt galt, men signalene var begynt å komme. Men få fulgte Ibsens utsagn: ”I anelsens mangel, har fyren med hornene sitt beste angel.” Kun få forstod – og enda færre hørte etter – som på profetenes tid - den gang - som nå. 

 

Hva som kunne ha skjedd om man lyttet, ser vi av Nordens historie:

Rundt midten av 1700 og oppover lå Nordens folk og slo hverandre i hjel i store kriger. Så kom store og klart talende og Gudbenådede forkynnere som Pavo i Finland, Rosenius i Sverige, H. N. Hauge i Norge og Læstadius i Nord og gjorde disse blodige land om til ”Det fredelige hjørne av Europa”, og de voks i fred og velstand og ble store misjonsland.

 

Til det kjedsommelige gjentar jeg disse store og kloke fedre:

Krigen i 1914 kom, og den sentrale fredsforhandler fra Karlstad sa: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”  Norge ble holdt utenfor til en viss grad. Vi repeterer Ludvig Hope fra 1940: ”Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me og kome under domen – og eg trur straffa vert hard og lang.” Da gikk det verre.

 

I Luthers rike Tyskland – hadde katolikkene herjet lenge.

I det tyske protestantiske samfunn fra Luthers tid var de rimelig bra vaksinert mot -ismer og ideologier som rev ned sann kristendom og tok over tanker og praksis. Men av mange grunner sovnet vaktmannskapene inn, og det store og mektige tyske samfunn drog i gang 5 store vanvittige kriger – hvorav den siste kanskje var verst i systematisk ondskap – og spesielt i forsøket på industriell utrydding av et helt folk: jødene.

 

Hvor var det åndelige klarsynet som så signalene, sammenheng og helhet og vaktmann-skapene som mobiliserte motstand mens det enda var tid – så det ikke ble mulig å kjøre denne sentrale staten Tyskland i nevene på denne ondskapen satt i system? Sir W. Churchill så det allerede fra 1933 da Hitler kom til makten: Disse gutta vil ikke ha arbeid, men våpen. Han advarte og advarte etter som Hitlers tropper marsjerte fram, men ble hele tiden ansett som en fredsforstyrrer – inntil det smalt og fredspratet tok slutt. Han sa bl.a. at tiden ville bli desto mørkere og dystrere p.g.a. deres forkvaklede vitenskap. Og han beklaget at man hadde latt så mye skje som overhode ikke burde skjedd. Når man ikke ville se og ruste opp og sikre seg mens det enda var tid – måtte man ta både krigen og skammen og 5-6 tunge år og massetap av menneskeliv, osv, osv. Menneskelig sett er beste sikring mot krig å forberede seg godt på den, sa han. Hvorfor så han det og få andre?

 

Ronald Fangen forstod, men resten?

Tidligere formann i forfatterforeningen, Ronald Fangen, advarte allerede i 1936 og  skriver før 1938 og ”Krystallnatten” 10. november med nazistenes slag mot jødene i form av branner, mord og fengslinger, i boken ”Kristendommen og vår tid.”: ”Så vidt jeg nu kan huske har intet i disse årene gjort et så skremmende inntrykk på meg som at Göring sammenkalte Tysklands ledende jurister for å meddele dem at det i det tredje riket vilde man for fremtiden ikke anerkjenne begrepet den objektive rett,  -  førerens vilje var retten . . . Dette dekretet fra en politisk leder i et av Europas eldste og største kulturland, - det var et bevisst angrep på den avgjørende forutsetning for kulturens eksistens: den objektive rett som ethvert rettssamfunn prinsipielt må bygge på.” s. 5.

”Vi står ganske enkelt overfor det faktum at det i Tyskland ikke mer dreier seg om politikk, men om religion. Og om en religion som har politikkens, militærmaktens, diktaturets våpen til disposisjon. Den totalitære stat, med det  ”ensrettede” folk på 70 millioner, den religiøse nasjonalisme, dyrkelsen av ”Blut und Boden”, det åpent uttalte mål: Å beherske verden og bringe alle europeiske folk inn under den nazistiske ideologis makt, - det er alt sammen kjensgjerninger som vi må ta standpunkt til i dag, uansett sammenheng og utvikling.” s. 63.

Fangen var klarsynt da han holdt et stort foredrag om Luther for fulle hus og året etter talte om ”Nasjonalsosialismen som ny religionsdannelse”, men med liten interesse. Han fikk også høre at han overdrev og så spøkelser ved høylys dag. Han fikk rett og var den første forfatter tyskerne tok (satt inn på Møllergata 19) da de invaderte Norge.

 

Nå omarbeider en Norges Grunnlov slik at de setter norsk RETT på rutsjebanen - mot den samme oppløsning. Folkesyndene brer seg og blir ulover gjort til lover som påtvinger folket uretten. De legger retten i hendene på politikere og deres oppnevnte dommere som tolker ”Kristen humanisme” etter sitt hode. Det blir ikke lenger Magnus Falsens ord som gjelder: ”Lovene skal regjere  - ikke menneskene” og vel og merke den RETTE RETT. Det går mot lovløse tider også i Norge, selv om vi får en masse lover, regler og forskrifter – og spenningen stiger i øst og vest.

 

Senere anklager R. Fangen bare seg selv fordi han ikke "arbeidet meget ivrigere og mer målbevisst - - - og reiste et "folkekrav om forsvar og aktiv politikk." Høsten 1936 holdt han altså en rekke foredrag om Luther i Oslo. Det samlet fulle hus mange kvelder, men da han året etter talte om nasjonalsosialismen - ideologien - som var på innmarsj - senere i boken: "Kristen-dommen og vår tid" - ble det halvfulle saler. Og han sier: "Publikum interesserte seg ikke for den såkalte "storpolitikken." Og aller minst var folk lystne på å se sammen-hengen mellom storpolitikken og vår tids livsanskuelseskamp, hele vår åndelige situasjon. Selv mangfoldige kristne var blinde her, hvor våkne, ivrige og skarpsindige de ellers kunne være". - - - Det var besværlige og triste saker, tiden var så dyster at det man trengte og forlangte var trøst og avspenning. Og våre myndigheter var nøytralitetsredde."

 

Hvordan passer så dette på dagens Europa og Norge?

Spørsmålet som er det viktigste – hva skjedde før ”Den største forbrytelse i Norge”? Hadde et enda verre svik og forbrytelse mot det norske folk og jødene og hele Europa skjedd? Det som foregikk med et forferdelig blodbad og ble avsluttet med 25 millioner mann under våpen. Det verste var etter min mening de som ikke hørte etter, svek og ga ondskapen rom og makt så alt dette forferdelige kunne utvikle seg og skje!

Folk med makt og innflytelse nektet å innse sannheten på tross av en rekke advarsler – og sendte titalls millioner inn i de forferdeligste lidelser og ga rom for storforbrytelser mot jødene.

Hva slags oppgjør fikk de som sviktet?  Hva slags takk fikk krigsseilerne og Kong Håkon 7. og Hambro og sjefen på Oskarsborg Birger Eriksen (senket Blücher)  m.fl. som forstod, tok belastningen og reddet stumpene? Alle krigsseilerne o.a. som hadde kjempet seg gjennom voldsomme lidelser, men etter krigen mer eller mindre ble ranet og forlot Norge dypt skuffet. Hvorfor tiddde flertallet og tier vi i dag? Per Borten og Erik Bye prøvde å gjøre godt igjen noe når de kom til makten.

 

Lærer vi noe – ser vi noe i dag – og våger man å si det - ta et oppgjør med de åndskreftene ideologier og –ismer som tyter fram i menighet og samfunn og svekker nasjonen og samfunnene våre – og ikke minst igjen gir ondskapen rom og gjør jødene til forfulgt vilt igjen? Kongen markerer så godt han kan: Kjemper for Gr.l. §§ 2 og 4 – innbyr statsminister Peres og reiser vel på gjenvisitt til store ergrelser for regjering og andre politikere. Han avduker minnesteinen over Håkons NEI og uttaler at Håkons NEI til nazimakten er en ”søyle under det norske kongedømme.”

Men hva lærer vi og hva gjør vi før ”stormen og domen” er over oss igjen? Hvordan står det til med forsvaret (hæren, flyvåpen og marinen), lagervarer etc? Dårlig, spør du meg.

Grupper gjør en viss innsats for å hjelpe jødene hjem, hjelpe dem i landet og driver motagitasjon i nasjonene mot antisemittismen. Men hvor er den store folkereisningen som stiller opprørerne til ansvar for den ruinerende jobb de gjør ved å rive det som bygde Norge og gi ondskapen rom atter en gang – og omgjøre vår ungdom til kanonføde. Tegningene begynner å bli rimelig klare igjen – selv om de fleste media tier, og folk flest ønsker det samme som på R. Fangens tid. Derfor repeterer vi og lar han få siste ordet: 

Og aller minst var folk lystne på å se sammen-hengen mellom storpolitikken og vår tids livsanskuelseskamp, hele vår åndelige situasjon. Selv mangfoldige kristne var blinde her, hvor våkne, ivrige og skarpsindige de ellers kunne være". - - - Det var besværlige og triste saker, tiden var så dyster at det man trengte og forlangte var trøst og avspenning. Og våre myndigheter var nøytralitetsredde."