1814 via 21. juni 2012 til 2014

Av cand agric Lars Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 17.02.14

Ved Grunnlovsjubileet på Eidsvoll 17. mai 1914 avsluttet Stortingspresident Jørgen Løvland talen sin slik:
“Me takkar federne for grunnlovi og me takkar dei for den tru og lit dei hadde til folket og til framtidi.

Dei trøystad allstøtt til forsynet og til den retferduge sak. Deira tru er inkje sviki. Gud hev halde si hand yver Noreg i 100 aar.

Gjøv anden fraa Eidsvollstinget altid maa vera livande i det norske folket! Me samlar oss i den gamle bøni: Gud signe fedralandet!”

“Forsynet” sikter til Guds omsorg gjennom alle tider og Hans lovnader i fremtiden for den som holder seg til Gud og Han alene. Løvland nevner også “anden fraa Eidsvollstinget” og til sist ber han bøni “Gud signe fedralandet”.
Vi finner denne Grunnlovsbasis igjen i flere paragrafer og derigjennom utledet derifra og ut i det norske lovverk og samfunn. Men lovverket vårt har de senere år igjen og igjen avveket fra Grunnloven, den som konstituerer både Norge som land og rike, Stortinget, Regjeringen og Domstolene. Det får alvorlige følger for den enkelte person, familie og hele samfunnsutviklingen.
Sist, 21. juni 2012, ble hele basisparagrafens innhold (aanden i Grunnloven) slettet ved at § 2 fikk slettet “evangelisk-luthersk” og inn kom “kristendom og humanisme”. (klart brudd på § 112)
Fra å være et lovverk basert på Guds Ord, skal vi nå altså stole både på Gud og Mennesket – altså innført er menneskedyrkelsen og ikke kun Guds dyrkelsen av vår Skaper. 1. Bud lyder: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg.” For Gud er vår garantist for det genuine Menneskeverdet, vår fremtid helt inn i Evigheten.

Hvorfor feirer vi da et Grunnlovsjubileum, når kronjuvelen, Grunnloven er satt ut av funksjon og nasjonen styres mye ut i fra rettspositivismen? Det kan ikke ha sin grunn i annet at vi er et folk som sover og de som ikke vil oss vel de spiller spillet til vi alle sitter fullt og helt i saksa. Folkekravet bør være å få på plass igjen Grunnlovens § 2, som er eneste lovgrunnlag for den objektive rett. Den retten lar seg ikke påvirke av hva enkelt mennesker måtte subjektivt mene om hva som er rett og galt, men den baserer seg på og har altså sine røtter helt ned i rettens opphav og er av den grunn objektiv.