Tidligere statsminister Tony Blair begynner å forstå Islam


Av Jørgen Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 15.09.10

I Vårt Land nett 06.09.2010 kan en lese følgende fra et TV intervju i ABC News hvor Tony Blair sier at ”Islam går dypere enn vi tror og sammenligner det med ”revolusjonær kommunisme” og sier videre:

”– Radikal islam er den religiøse eller kulturelle utgaven av det. Røttene er dype og forgreiningene mange, og dens fortellinger om islam strekker seg langt utover det vi tror, sa Blair. Han ga uttrykk for at vanlige muslimer som tar avstand fra ekstremisme, kjøper en del av retorikken til de mer ytterliggående.  I intervjuet vedgikk også den tidligere statsministeren at han ikke forsto «fenomenet» da terrorangrepene i USA skjedde i 2001, og rundt 3.000 mennesker ble drept. – Hvis disse menneskene kunne drept 30.000 eller 300.000, så ville de gjort det.” Han har nylig gitt ut sin biografi ”A Journey”. (Uth av red.)

Her i Norges Kommentar Avisa tillater vi oss å minne om artikkelen ”Man kan kalle det frykt” som vi har publisert flere ganger – senest i 2009. Også Blair forstod faren sent – og en er redd det er for sent å rydde opp i de europeiske nasjoner – i tilfelle vil en tro det bare er Gud og de troendes bønner som kan redde oss - og det blir som Bibelen sier det: ”Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet,…” (Salme 65)

Fortsett lesningen under:

Man kan kalle det frykt

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.11.09

Artikkelen ”Man kan kalle det frykt” har vi lagt ut minst to ganger – og vi legger den gjerne ut igjen fordi den er meget realistisk og leseverdig. Les den sakte og få med deg de presise formuleringer om helt grunnleggende tema i Europas utvikling og vår felles fremtid.
Forfatteren arbeider med Israels studier ved Oxford Universitet i England. Med velvillig tillatelse av forfatteren gjengir vi artikkel i oversettelse i Norges Kommentar Avis. Oversatt av T.G. Artikkelen gir en grunnleggende analyse av Europas situasjon og den fremtid som vi kan imøtese. Han påpeker at den "liberale elite" som dominerer politikken i disse landene styres av tankebygninger som gir lave barnetall, underskudd på arbeidskraft og fremtidig sviktende velstand. De vil løse Europas problemer med muslimsk innvandring uten å forstå de dypere forskjeller. Dette vil gå en stund, men så kommer sammenstøtet mellom kulturer, verdier, etnisiteter og religiøse tro som hører med til folkegruppenes identitet. Folkene er skapt i nasjoner og ikke Unioner. De lar seg ikke tilpasse og forandre, men fører til dype kriser og motsetninger. Da kommer frykten og deretter konkludere forfatteren slik: "Europas bristepunkt er nært forestående. Flerkulturalisme kan snart svinne hen, feid av sted med stormen som bygger seg opp." Les denne meget innsiktsfulle artikkelen med ettertanke og spre den videre.

* * * * *

Man kan kalle det frykt

Om Europas situasjon og fremtid.

Av Emanuele Ottolenghi i Jerusalem Post

Europas liberale elite mener at troen på et flerkulturelt samfunn er alternativet til Amerikas imperialistisk agenda i Midtøsten. De tviler på at demokrati kan ble eksportert til den arabiske verden, og hater Amerikas arroganse i å påtvinge andre kulturer sine egne verdier. De kritiserer den pågående amerikansk "imperialisme," mens de foreslår sin egen visjon for et flerkulturelt samfunn. Allikevel finnes det ingen garanti for at verden ville ønske den visjonen velkommen. De klarer heller ikke å se ironien av å kritisere Amerikas "siviliserende oppdrag" som lite sensitiv overfor forskjeller og så tilbyr en eurosentrisk visjon i stedet.

Som det nitende århundrets "siviliserende oppdrag" fra vesten, flerkulturelisme er imperialistisk i sitt normative universalisme. Som alle former for imperialisme skaper den motstand.

Folk gir sjelden opp verdiene sine og sitt eksklusive identitet for universalismens skyld; forskjeller er seiglivet og har en tendens til å dukke opp i en verden som ikke vil se dem, forbi de ubevoktete porter til liberalismens endetids rus.

Kanskje Europa har rett i sin skepsis til amerikanske eventyr, men det er feil å forutsette at flerkulturelisme tilbyr et bedre alternativ. Det finnes faktisk ingen flerkulturell samfunn utenfor vesten. Og til og med i Europa er flerkulturelisme under press.

Idet folk immigrerer til, blir assimilert og integrert, forandrer Europa seg: Mens homogene nasjonstater viker plass til et overnasjonalt samfunn av flerkulturelle postnasjonale stater, skaper den liberale evangelium en motstrømning, fordi den forkynner at man må inkludere alle mens den latterliggjør de rotfestet etnisk og religiøse identiteter av noen.

Det virkelige spørsmålet er ikke hvor lenge det tar før Europa kan bli et universal samfunn av ubundne individer. Heller er det spørsmål om hvor grensen går for hvor mye Europa kan tåle, eller er villig til å gi plass til ulikheter.

Sosial samhørighet hviler på felles verdier, som igjen er et produkt av felles minner. Flerkulturelisme og kulturell relativisme sletter ut fellesskapets arv til fordel for politisk korrekthet. Men kollektive fremtidsvyer kan aldri springe frem av en fornektelse av sin fortid. Et folk som glemmer sin historie vil svikte sin kollektive fremtid.

De liberale kan aldri erkjenne begrensningene og det potensielle sammenbrudd av deres verdensbilde. De begrensningene er noe som ligger i menneskets behov for gruppetilhørighet, som ofte motstår universale rop for en forent menneskehet. Beklagelig som det kan så være, en kan bare vinne over denne motstand ved å forandre menneskeheten.

Dette er dilemmaet for Europa: økt mangfold undergraver samhørighet. Folk som er mer og mer skilt av forskjellige kulturelle oppfatninger og rotfestet i spesifikk verdisystem kommer til leve ved siden av fremmede grupperinger. Mer mangfold gjør det vanskeligere å finne fellesverdier, som da sliter på fellesholdninger til samhørighet i et samfunn.

Dette vil ikke si at mangfoldet burde aktivt bekjempes ved å tvinge igjennom integrasjon, eller ved å stenge inngangsportene. Det er bare at mangfold gir næring til frykt.

Mens Europas elite taler åpenhetens språk, gir innvandringen grobunn for intoleranse. Innvandrere kommer mest fra muslimske og arabiske land. De flykter fra politisk undertrykking, fattigdom, og sosial uro til Europas trygge havn. Europa trenger dem fordi de trenger unge arbeidere til å betale velferden for sin aldrende befolkning. Tross gode økonomiske motargumenter finner noen trøst i EU utvidelsen østover: Fra denne måned unge pollaker, tsjekkere, og de fra Balkan, alle "gode kristne", kan fylle behovet for gjestearbeidere og stoppe invasjonen ved murene til festning Europa.

Man kan kalle det frykt; kalle det ubegrunnet frykt; kalle det irrasjonell angst; eller til og med rasisme. Men frykten er reell. Det kommer av vanskeligheten med å forene behovet for verdier som regnes med og moralske regler alle kan akseptere med den økende mangfold som følge av innvandring.

Det er vanskelig nok å skape og opprettholde sosial samhørighet med fellesverdier. Med så mange innvandrere som nekter å trykke til sitt bryst de universale verdier som først ga dem ly i Europa, da ser det virkelig mørkt ut.

Fordi samfunn trenger fellesverdier og fordi europeiske samfunn spriker stadig mer kulturelt sett, store kulturelle konflikter er sannsynlige når Europa prøver nå å definere sitt felles bakgrunn for moralske ideer og fellesminner som bakteppe for en felles identitet. Altfor mye mangfold kan gjøre denne oppgaven umulig.

Det som gir kulturell identitet er grunnleggende: forskjeller er reel. Når de dukker opp, tester de ens vilje til å inkludere, og avslører svakheten av menneskelige relasjoner på gruppenivå innen diverse samfunn.

Hodeplaggkontroversen i Frankrike er et slikt tilfelle. Den offisielle Frankrike ser på hijaben ikke som et symbol for kulturell eller religiøs variasjon, men som et anslag mot dens republikanske ideal av sekularisme. Budskapet er klart: du kan være forskjellig, men bare til et visst punkt. Det franske eksemplet gjelder Europa i sin helhet, som den nylige debatten om en europeisk grunnlov demonstrerer.

En henvisning til Europas kristen arv havarerte debatten. Pro-europa liberaler var imot den for ikke å provosere minoritetene; pro-europa konservative insisterte på det for å gi mening til europeisk identitet – mens de holdt Tyrkia utenfor, og muslimske innvandrere vekke. Det stille flertallet så skeptisk på det hele, ikke overbevist av behovet for å gi fra seg suverenitet til Brussel. Nå vil Tony Blair ha en folkeavstemning på grunnloven. Dette setter presedens for andre land. Europas liberale elite må møte folkets tale før de marsjerer videre. De kan få seg noen ubehagelige overraskelser.

Opposisjon til grunnloven blant befolkningen viser hvor vinden blåser. Som en italiensk kommentator nylig bemerket, "Grunnlov i den liberaldemokratiske tradisjon oppstår i den uimotståelige folkeviljen til å redefinere et lands fundamentale orden. I Europa, enten man liker det eller ikke, har ingen slik vilje trengt seg frem. Å tvinge frem saken hjelper ikke. Få lærdommer fra historie er så tydelig som den som advarer oss mot overmotet til eliten av europeere, beruset over sine store visjoner."

Dens overmot har allerede skapt sin egen bane. Over hele Europa øker støtten til den ekstreme høyre og til de innvandringsfientlige partier. Denne strømning gjenspeiler mer enn bøllete, rasistiske, høyrevridd ekstremistisk sinne. Ankomsten av innvandrerne til gjennomsekulariserte moderne samfunn vekker på nytt de dype, gamle, og varige kulturelle, religiøse, og etniske identiteter.

Under den tynne ferniss av modernitet ligger en malstrøm av eldgamle, om enn irrasjonelle, og ofte fortiet lidenskaper. Mangfoldighet i samfunnet vekker dem til liv og trykker dem mot bristepunktet. Europas bristepunkt er nært forestående. Flerkulturalisme kan snart svinne hen, feid av sted med stormen som bygger seg opp.

* * *

Redaktøren tilføyer så sitt lille dikt fra 2000:

 

 

       Lysene slukkes nå over Europa

 


         Av Jørgen Høgetveit

 

Lysene slukkes nå over Europa, *

ød`lagt til grunnen - rettferdighets verk. **

Sprengt er nå freden - bygget av troen

murer av samhold som gjorde den sterk.

 

Bibelens budskap er plukket i stykker,

innbilsk, hovmodig av menneskemakt,

Barna får stener og døende giften,

borte er brødet og vintreets saft.

 

Vend da tilbake ò arme fortapte,

vend dog tilbake til Fredsfyrstens hus

det som Han skapte - den evige bolig,

full av forsoning og lovsangens brus.

 

Kanskje skal lyset flamme her nordfra

himmelens nordlys i natten gir tro,

at det fra himlen - og kampen kan komme,

lys fra det høye som sjelen gir ro.

 

Koklebygda april 2000: Skrevet til stormøte i Alta til støtte for Lyngmo og Thorsen.

* Utenriksminister Grey i  England 1914   ** Felleserklæringen om  Rettferdiggjørelsen av tro, Porvooerklæringen m.m.

 

Ønsker du å lese flere dikt om slike fundamentale tema anbefaler vi deg å bestille: ”Tusen år med Jesus Kristus” diktene som du finner omtalt her: AKF-reklame .