Stort blir dyrt - på Norges små garder – og matsikkerheten

 

Et innspill til statsråd Brekks om Ny landbruksmelding.

 

 

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 20.10.10

 

Strukturdebatten ruller videre. Politikerne vil ha store og ”effektive” gardsbruk i sin fantasi- verden– helst store gjennomteknifiserte samdrifter - som de vel håper skal gi tre ting: Bedre økonomi, enda billigere mat, bedre sosiale forhold for bondefamilien og til sist frigjort arbeidskraft for samfunnet. Å tappe arbeidskraft fra landbruket har man jo drevet på med siden krigen og Gerhardsen/Brofoss og andre økonomers modell – som skulle skape et nytt velstands Norge – et land som nå står på vaklende føtter fordi basis i dag ikke er i orden.

Og kunne fabrikkene bli større og større og mer rasjonelle – så måtte selvsagt gardsbrukene kunne bli det også – med stordriftsfordeler osv. Man glemte totalt at landbruket befant seg i småbrukslandet Norge, og at dette dreide seg om biologi og ikke teknologi osv.

 

Heller ikke har de fått med seg at vi etter hvert p.g.a. deres politikk har for lite barn (arbeidskraft), lite eller dårlig matvaresikkerhet og et nedbygget forsvar.  Dessuten påpeker statsråd Brekk at maten er for billig – siden vi kan kaste for 8-10 milliarder i år, et 60 kg pr person pr år! Disse pengene burde selvsagt gått i bondens lomme for styrking av vår matsikkerhet og felles fremtid. Nå brukes de som så mye annet på lystens alter.

 

Men tilbake til landbruket – og jordbruket spesielt. På tross av krigsopplevelser med okkupasjon p.g.a. manglende forsvar, sult osv gjentar man samme virkelighetsfjerne politikk.

 

Hva er virkeligheten om Norge og jordbruksdrift – for å vende tilbake til landbruket?

Norge er et småbruksland som ved begynnelsen av nittiåra hadde følgende tall:

  1. Vi ligger mellom 58 grader til 71 grader Nord – og Golfstrømmen redder oss.
  2. Landet er 1750 km langt og kostbart å drive ikke minst transportmessig
  3. Det er tynt befolket – noe av det tynneste i Europa.
  4. Det er den nordligste drift i Europa.
  5. Jordbruksarealet utgjør ca. 3 % av landarealet.
  6. Mellom 55 og 60 % av jorda egner seg bare til grasproduksjon og dermed produksjon på drøvtyggere.
  7. I begynnelsen av syttiåra var rundt 50 % av mjølkeprodusentene på under 5 kuer. Det sier noe om hvordan landet er beskaffet.
  8. Vi har ca. 10 millioner da dyrka jord. Pr innbygger har vi nå ca. 2 da dyrka jord og trenger 3,5 for å brødfø et menneske.
  9. Kornarealene utgjør ca. 35 %, men er under nedbygging, og det er ikke mer kornjord å dyrke. Kornlagrene våre er stort sett sanert både for mat- og fôrkorn.
  10. Utmarka i Norge er ca. 97 % av landet og har fremdeles en spesiell god beitekultur som skaffer ca. 13 % av det beste kjøttet, bl.a. fra sau. Kalorimessig utgjør det ca. 800 000 da korn – omtrent ¼ av Norges kornareal så vidt jeg husker. Nå kan ca. 50 % av de beste beitene bli nedlagt pga rovdyrpolitikken (prof. Nedkvitne)
  11. Skogene er på ca. 70 millioner da og utgjør ca. 22 % av landarealet.
  12. Antall gardsbruk over 5 da var 87 000 og 120 000 skogeiendommer
  13. Landbruket sysselsatte da 5 % av arbeidsstokken, i dag ventelig mye mindre med mange ”måneskinnsbønder”.
  14. Norge har en selvforsyning på kaloribasis på 35 – 40 % når en trekker fra kraftfôret som pløyes inn på kjøl og ikke plog fra ”landranet” areal på 2,5 – 3 millioner da.
  15. Ola Nordmann bruker rundt 10 % av lønna til mat og arbeider bare godt over 1 t for å brødfø seg 1 uke. Jeg skrev det før og gjentar det gjerne. Det blir første og siste generasjon som får gjøre noe slikt. Jeg hørte nettopp at en meget gammel, men uhyre dyktig fagmann sa til en yngre kar i Bondelagssammenheng: ”Eg er så gamal at eg vonar eg slepp oppleve det, men dokk har stelt dokk slik at de vil oppleve sult.”!
  16. Vi har noen store fordeler som en forsøker å ødelegge så godt en kan. Vi ligger isolert i forhold til smitte fra utlandet, og kalde vintre og spredt drift er også godt i den sammenheng. Vi hadde et godt statlig plan- og rådgivningsapparat i Landbrukskontoret og Fylkesmannens landbruksavdeling – som nå stort sett er borte. Vi har en stor produksjon av proteiner fra havene i form av fisk som er en god byttevare mot korn.

 

Dette er Småbruks-Norge - den virkeligheten som politikerne har glemt og driver på med sitt landbruksutopia som kan sende oss hodestups inn i sulten i en verden hvor naturressursene skoger, jordbruksarealer m.m. er under full rasering pga av delvis uforstand og delvis rovdrift.

 

Men før jeg går videre, la meg minne om hva Nordisk Råd skrev i en bok utgitt av tre departementer i hvert land: Alt etter rammebetingelsene ville 9-45 millioner da bli satt ut av drift innen år 2010. Altså hele Norges jordbruksareal 1 eller fem ganger! Det var deres tanker. Heldigvis ble det ikke realiteten, for det var jo galskap og totalt perspektivløst.

 

Veien videre for norsk landbruk

går aldeles ikke i fortsettelsen av den linjen man har manøvrert seg inn på gjennom mange tiår – ikke minst under Grue som mener denne nedbyggingen av antall bønder og storproduksjon har vært en ”suksesshistorie”. Veien videre er ikke sterkere strukturrasjonalisering, store bruk og bedrifter, mye kjøring, mye kraftfôr og lite folk. Vi har utmerket forskning som viser at ku som får under 20 % kraftfôr og godt med skikkelig grovfor til drøvtyggervomma, gir totalt like god netto – kanskje bedre - enn harddrifts opplegg med mye innkjøpte ressurser. Man sparer både kraftfôr, sykdomsutgifter og mye annet så selv om produksjonen blir mindre, blir resultat som nevnt. Men det ville en ikke høre på. Nei stor kraftfrôproduksjon spesielt på gris og høns – og hvor en i syttiåra sendte gjødsla like på havet i effektivitetens navn. Kraftfôrimport inn fra havet, møkka ut i havet osv. var det grelle eks på.  Alle konsekvensene av dette kraftfôrforbruket har med å ta kornet fra sultne munner – ca. ¼ av verdens korn, mye mer åpen åker og erosjon etc. Dette ofret og ofrer en ikke en tanke.

 

Vi hadde kloke landbruksfolk som prøvde å legge opp en helt annet retning for utvikling av norsk landbruk i 60-åra og begynnelsen av 70-åra: sivil agr. Per Borten og Trygve Haugeland.

Da Borten var statsminister, nedsatte han et Naturressursutvalg med tidligere rektor, senere fylkeslandbrukssjef og statsråd Trygve Haugeland som formann. De sa at det kunne bli skjebnesvangert for et folk ikke ha oversikt over naturressursene som kunne produsere mat og råstoffer. Haugeland reiste verden rundt – delvis sammen med sin bredt sammensatte komité og kom tilbake med et stort foredrag på NLH/Ås og anbefalte Norge ikke å satse på stordriften a la USA med sine store vidder og tung mekanisering. Han anbefalte Japans modell som på mange måter lignet, Norge har små og spredte arealer. Han talte for smådriftens fordeler med midlere mekanisering som tok bort slitet, men ikke mekaniserte jord og økonomi i senk. Applausen var god, men etterfølgelsen ble ikke som den skulle. Sosialøkonomene i Ap ville noe annet og mente de hadde løsningen. De laget ikke noe Naturressursdepartement som Borten og Haugland anbefalte – men et Miljøverndepartement som glemte at det heter ”protect and produce” og verner oss omtrent fordervet i uforstand. Fortsatt driver de med stordriftens fordeler i Småbruks-Norge og smadrer den matvare-sikkerheten vi kunne ha med skikkelig pris på maten, slutte med kastingen av mat for 8-10 milliarder, gi bonden den nødvendig støtte for å drive store og småbruk – altså familiebruk - over hele landet med det apparatet vi bygde opp etter krigen – da vi hadde fått oss en dugelig lærepenge med blant annet sult i Oslo. Så må beite- og rovdyrpolitikken bringes under forsvarlig kontroll igjen. Vi steller oss nå slik at ”dokk får oppleve sult”!

Verdensbanken m.fl. har nå endelig oppdaget at investeringene i landbruket i u-land har sunket alt for mye og sulten brer seg isteden for å reduseres. Derfor anbefaler de nå opptrapping i landbruket og spesielt på småbrukene, familiebrukene hvor potensialet er størst for øket matproduksjon. Nå burde Norge og statsråden hører etter og snu før det er for sent.

 

Til slutt et lite men godt eks. på smådrift suksess: I mitt jordbrukssjefsdistrikt i Nedre Setesdal har vi Norges Minste Meieri som går helt utmerket. Hvorfor? Ikke pga av Meierisamvirket som gjorde iherdige forsøk på å avvikle det meieriet som var i best teknisk stand og betalte best til bøndene i hele meieridistriktet. Men de hadde og har bestyrere som brukte vettet og innså smådriftens fordeler med oversikt, innkjøp av renovert utstyr, produksjonsmetoder osv. I dag går det glimrende med økomelk, meierismør fra ca 10 millioner liter mjølk, gome og rømmegraut – men det var noen runder før vi med samente krefter fikk stoppet raseringen. Har vi mange små foredlingsanlegg, er det mye tryggere mot både utsmitting og krigshandlinger m.m.

 

Mitt råd til de som nå steller med Landbrukmeldinga, er at de snarest må ta inn over seg hva Norge er – et småbruksland og stoppe strukturrasjonaliseringa. Få lagt opp til en småbruksmodell med hensyn til bygninger og mekanisering som passer til småbrukene.

Få til en betaling for produktene som står i forhold til den fundamentale innsatsen bonden og hans familie yter landet av mat og matsikkerhet, råstoffer og miljø – og et vakkert kulturlandskap som følger av skikkelig drift. Still opp med de tidligere ordninger for tilskudd til nydyrking, grøfting etc til jord som begynner å bli dugelig vassjuk.

 

Det må åpnes opp for støtte opparbeidelse av billige beiter i utmarka rundt garden – med uttynning av skog og buskas og opparbeidelse av driftsveier slik at en lettvint kan komme til med spredning av kalk og gjødsel samt husdyrgjødsel og litt såfør. Dette kan gi mange og rimelig forenheter for drøvtyggerne til kjøtt og mjølk.

 

Rettleiing a la Ressursdager i Setesdal burde være en brukbar modell for å få bøndene til å fokusere på og ta i bruk alle typer naturressurser på en god måte. Se vedlegg fra Norsk Landbruk.

 

Bygg opp kornlagrene igjen, og nå bør de legges i fjell for å være trygge. Og så bør det tidligere administrasjonsopplegget med Landbrukskontorer og Fylkeslandbrukskontoret og Landbruksbank med fagfolk settes i stand igjen. Vi trenger også bøndene på plass igjen i Landbruksnemnder og Fylkeslandbruksstyrer med politisk makt til å verne arealene og støtte bøndene i området. Ikke minst må det en totalt ny virkelighetsoppfatning til om situasjonen i verden og hva fremtiden vil kreve av norsk landbruk for befolkning en skal ta vare på.

 

Omsetningen av landbrukets produkter er viktig for at bonden skal få sin del. For mange år siden tok jeg opp dette med Lilletun på et større møte her. Jeg hevdet at det var dypt urettferdig at de store kjedeeierne kunne øke sin formue med 1- 2 milliarder pr år – mens bøndene ble avspist med småpenger. Svaret var noe om ”trustlovgivning” altså al la USA, men intet er til nå gjort.

 

Da kan vi møte framtida med en viss fortrøstning – ellers kan det bli ”skjebnesvangert” for folket. Det er ikke på langt nært sikkert at vi for all fremtid vil kunne kjøpe oss til nok mat om vi har penger. Det har vi allerede sett.

 

Begrunn en slik politikk med henvisning til naturressurssituasjonen ute i verden og den sterkt økende sulten – så tror jeg folket vil forstå det og gå med. Mange galluper signaliserer jo at folket støtter bondebefolkningen. Trenger man fakta om dette, sa Lester Brown rikelig med fakta om ståa og hva som må gjøres, i ”Plan 4-B” som nylig er kommet på norsk.

 

Vedlegg til Landbruksdepartementet:
”Gi oss i dag vårt daglige brød,” av undertegnede på AKF/Krossen Media 2010, vedlagt 2 siders godt oppslag i Norge I Dag, avisen utkommer i Bergen.

Kampen mot ulven. Fordrag på Sauelagsmøtet i Åmli etter de store tapene p.g.a. ulv for få år siden.

Kopi av Norsk Landbruk om Ressursdager i Setesdal” side 1, 2, og 3 som fikk meget god omtale i N.L: som et godt rådgivningsprosjekt