Religionsfrihet og rettskilder

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 13.09.10

 

Jan Pedersen (JP) og Johannes Sandsdalen (JS) (Fædrelandsvennen (FV) 18.08.10) har en meningsutveksling om Grunnloven og religionsfrihet gående i FVs spalter. Pedersen kan sikkert forsvare sin sak uten min hjelp, men jeg kan likevel ikke unngå å kommentere Sandsdalens tanker om disse fundamentale spørsmål.

Utgangspunktet er JPs artikkel om krusifiksstriden i Italia som nå er anket til høyere domsstol. Nå er det ikke JPs redsel det primært er snakk om som JS synes å mene, men en rekke advokater har uttrykt sin bekymring om hvilke konsekvenser et bekreftende vedtak kan få for en rekke andre symboler i det offentlige rom inklusive skolene. Bl.a. var Arnulf Øverland på jakt etter det korsmerkede flagg allerede i tredveåra da han ville fjerne det og heise det ”rødt og rent” kommunistisk. Det skulle ikke få minne oss om at en Frelser var født. (Nå skal dog tilføyes at vår protestantiske arv holder seg til det tomme kors og den oppstandne Frelser – ikke krusifikset.)

 

Så siteres Gr.l. § 2 som JP mener er grunnlaget for kristendommen i norsk skole. Det er sant og rett, og en kan bare studere boken til IKObestyrer Bj. Hareide i ”Skal kristendommen ut av skolen?” for å få det bekreftet.  JS er av en annen mening og peker på at man i 1964 fikk den rette frihet ved en tilføyelse til § 2 som sier: ”Indvånere av Riket have fri religionsutøvelse.” Men dette er feil. Tilføyelsen var helt unødvendig og det er de som mener den skaptes i kamp mot Gr.l. ånd. En slik skade fikk vi også ved parlamentarismen, riktignok er den ikke kodifisert, men undergraver maktfordelingen mellom statsmaktene på en farlig måte.  Gr.l. § 2 ga også før full religionsfrihet i og med at den sier ” § 2. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.De som ikke bekjenner seg til ”den” er selvsagt ikke forpliktet til å oppdra barna i kristendommen. De har full frihet til å gi annen undervisning, og det var også slik kristendomsundervisningen var før friheten ble bortimot fjernet fra skolen i nyere tid.

Dette verdifundament mente det store flertall i Norge den gang og mener det den dag i dag at skal fastholdes i Norge i og med at ca 80 % av det norske folk bærer barna sine til dåpen. De ønsker sine barn inn i dette verdifundament som har tjent oss godt gjennom århundrene og med stor bærekraft. De ønsker det i det offentlige rom og i den offentlige skole.

 

Folket har dog forstått at rettskilden i evangelisk-luthersk hadde og har den beste rettskilde og den rette frihet og orden, den som tjener livet best. Og man skal ikke se seg mye rundt i verden før en ser at den ”frihet og orden” andre rettskilder som islam, hinduisme, humanisme (av humus) eller andre ismer osv., ikke har tilnærmelsesvis samme bærekraft. Fullkomment – nei – men ikke noe bedre i en høyst ufullkommen verden. Dessuten er religionsfriheten i disse landene med sine –ismer ofte en ren illusjon, men de evangelisk-lutherske land har stor grad av frihet og fred – inntil man begynte å rive denne arven.

Det store flertall av norske foreldre ønsker at undervisning og oppdragelse skal bygge på dette – og de kan ut fra en soleklar foreldrerett kreve det. Vil ikke politikere og myndigheter høre – men bryter den konfesjonsbundne stats (professor Robberstad) forpliktelser i Gr.l. § 2 – så får de skifte dem ut ved frie valg.  Et samfunn som gir slik undervisning og fungerer etter vårt gamle verdisett, er langt bedre enn det som nå viser seg over den historiske horisont. Det ga et optimalt samfunn i forhold til det en nå ser utvikle seg i det multireligiøse og multikulturelle samfunn og i sporet av den ”nye religionsfriheten” som vanskelig kan oppfattes som annet enn en kamp mot kristendommen over hele Europa i det offentlige rom. ”Med lov skal landet byggjast – og ikkje med u-lov øyast” mente fedrene med sin rettskilde - og ga oss en Gr.l. og sektorlover basert på den ”evangelisk-lutherske” verditenkning. Gode pontoppidanianere som Ole Gabriel Ueland (Rogaland) og Jørgen Løvland (A. Agder, Evje) fulgt opp i det videre nasjonale byggverk, noe jeg har prøvd å skissere i boken ”Norges frigjøring. Jørgen Løvland og 1905”. Ikke minst Løvland lovpriste Gr.l. som stortings-president på Eidsvoll i 1914, altså før 1964! Hva vi får i 2014, tegner til rasering av fridomsverket til fedrene. Det er ikke alt ”moderne” som er godt. De kunne tenke før også!