Pinsevenner o.a. frikirkelige forstår ikke betydningen av stats-kirken i Gr.l. § 2

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 07.06.10

 

Halvard Kvæven fra Sirdal skriver: ”I DagenMagazinet for 28. mai skryt leiaren i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, over kyrkje/stat-forliket som nå er lagt fram for Stortinget, der Grunnlova skal endrast i skræmande lei: Evangelisk/luthersk i §2 skal strykast. I staden skal vi få nokon ullne formuleringar om kristen-humanisme. Dessutan om menneskerettar. Menneskerettane vert vedtekne av FN. Der har ikkje-kristne statar fleirtal. I gamle eventyr kan vi lese om han som bytte gull i gråstein. Det Høybråten & Co nå gjer, anten dei vil vedgå det eller ikkje, er å kaste vår tusenårige kristenarv over bord. Det er berre eitt å seie: Gud bevare fedrelandet!”

Dette er en kortfattet og grei beskrivelse Kvæven her gir oss – samt at det er en rekke andre §§ som går med i samme slengen. Bare Kong Harald har stått fast og ønsket å bevare §§ 2 og 4 – kjerneparagrafen (§ 2) om vår åndelige og verdimessige fundament: ”evangelisk luthersk”.


Høybråten mener jeg hører hjemme i den frikirkelige sammenheng i Misjonsforbundet – og mange andre har også et fjernt forhold til statskirken og betydningen av denne for det norske folks liv og virke. Det gjelder dessverre også en rekke prester i Den norske kirke. De forstår ikke hva stat-kirke-forholdet betyr for den staten vi skal leve i her på jorden med lover og bestemmelser – og øyner ikke hva det betyr at staten nå får et nytt verdigrunnlag etter samme utvikling som skoleloven fikk med sin ”kristen humanisme” under statsråd Sivertsen. Alle relasjoner: til Gud, til natur og ting, til medmenneske i familie, menighet og samfunn - styres i betydelig grad etter lover og med folk som forholder seg til disse sektorlovene etter sine administrative lover. Alt skal hvile på Grunnloven for å skape et optimalt fredelig og fritt samfunn hvor mennesket i størst mulig grad styres innenfra - og ikke utenfra med mer og mer makt som i totalitære samfunn.

 

Mange andre forstod det, men de ble ikke hørt. Jeg husker godt Kåre Kristiansen – som også var i Misjonsforbundet – var meget skeptisk til å fjerne § 2 fordi dette ville få konsekvenser for en rekke forhold – alle relasjoner i staten vi skulle leve i.

 

Sjefsredaktør Arthur Berg skrev slik etter Stern Striden fra 1985: ”Den såkalte Stern-saken har mange oppsiktsvekkende og interessante sider. Den har ikke minst en lekse å lære oss når det gjelder spørsmålet om skoleverket vårt skal kristnes på ny eller avkristnes fullstendig. En norsk rett har slått fast at den kristne formålsparagrafen for skolen betyr noe. En skole med en kristen formålsparagraf er ikke det samme som en skole uten kristen formålsparagraf. Vi er lenge blitt tutet ørene fulle av den oppfatning at kristne formålsparagrafer har ingen betydning, enten de står i Grunnloven eller skoleloven.  (Det gjelder selvsagt også for Norge. Norge blir ikke det samme uten en ”kristen formålsparagraf” Gr.l.§ 2.)

Slike oppfatninger er naturligvis selvoppfyllende. Når ingen tror at Grunnlovens og skolelovens kristne verdiforpliktelse skal tas på alvor, er det til sist ingen som tar den helt alvorlig. Det kulturelle arvegods som man endog langt inn i den kristne kirke begynner å tro at det ikke lenger nytter å kjempe for, havner snart på museum." 

(Dette burde nok flere mediafolk få med seg når de skriver om Bergs linje.)

Olav Valen-Sendstad skrev første utkastet til Kirkens Grunn mot nasjonal-sosialismen i 1942 som alle prestene las opp fra prekestolene og la ned sine statlige verv:

Han skrev da slik om stat/kirke:  ”VI. Om statskirken.  Vi erklærer:

Etter Norges grunnlov og lover har statens organer en viss styrende og ordnende myndighet i kirkens anliggender. Dette betyr ikke at staten skal herske over kirken med ytre makt ut fra sin egne statlige eller politiske hensyn. Statskirkeordningen er utelukkende blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er også de nevnte statsorganer etter grunnloven forpliktet på skrift og bekjennelse. Kirken må derfor kjenne dyp uro når en mann som skal utøve kirkeadministrasjon offentlig uttaler: "Det er rigtig nokk at denne verdens ting styres av Forsynet eller en skjebne" (Ministerpresident Quislings tale nyttårsaften, se Aftenposten for 2. jan.) Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens opbyggelse, kan den rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen.

 

Men om vår kirke slik er forbundet med staten, er den likefullt som Jesu Kristi kirke i alle Guds saker suveren og åndelig fri. Staten kan aldri bli kirke. I sin kirkeadministrasjon må den samvirke med kirkens organer og være tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke. Også i det økonomiske gjelder dette. Under timelighetens kår må også timelige midler nyttes til fremme av ordets forkynnelse og menighetens opbyggelse. Derfor har de kirkelige embeder sin avlønning og menighetene sine kirkehus. Den eiendom og de verdier som kirken har, tilhører ikke staten. De tilhører den kontinuerlig virkende kristne kirke i folket. Kirkens midler og eiendom skal tjen evangeliet og menighetens sak og intet annet. - Statens organer er forvaltere av en stor del av disse verdier. Men om en forvalter spørres det om han er tro.

 

Vi fastholder Jesu Kristi kirke i dens åndelig frihet også under et samfunnsstyre som ordner og verner kirken etter Guds ord og bekjennelsen.

 

Konklusjon 

I en sum:

Det som er hendt i Norge etter 25. september 1940 og særlig etter 1. februar 1942 og som foreligger som begivenheter og aktstykker, har tvunget oss til å legge frem denne vår bekjennelse om kirkens grunn.

Så lenge de nevnte forhold består og føres videre ved nye inngrep, må kirken og dens tjenere leve og handle etter sin forpliktelse på Guds ord og sin bekjennelse, og ta alle de følger som det måtte få.

Den evangelisk- lutherske kirke er i dag, som den har vært for slektene før oss, vårt åndelige fedreland i Norge.”

 

Om det protestantiske-hus, som vi nå forlater, skrev han:

Om det protestantiske (evangelisk-lutherske) hus: Om dette huset sier Olav Valen-Sendstad følgende i heftet "Moskva-Roma, Fjorten epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon.": "Å komme over i den protestantiske verden fra de to nevnte er å komme til en helt annen verden. Det er å komme over i den prinsipielle individualismes verden, hvor det enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning, samvittighetsfrihet, dyktighet, initiativ og innsatsvilje er grunnverdier som det våkes over. Som følge av denne grunnleggende individualisme blir det politiske ideal, demokratisk, sosiologisk sett svarende til at det kirkelige ideal ligger i det alminnelige prestedømme og de frie nådegavers utfoldelse.

I økonomisk henseende vil den individuelle eiendomsrett og en prinsipiell privat-kapitalisme alltid komme til å bli et korrektiv mot ekstrem sosialisme og kollektivisme. Både i Norden, i det vestlige kontinentale Europa, England og USA ser man" - at Europa finner sin egen vei "Velferdsstaten" " i forhold både til kommunismen (Moskva) og fascismen (Rom)." (uth. av red.)

Når man har merket seg og forstått det overfor siterte, bør man lese sakte videre hans sterke advarsel som kom i 1952:
"Så lenge de protestantiske folk kjenner seg bundet til sin historiske arv, tradisjon, kristendom og kultur, kan disse innflytelser og den megen forvirring ikke få nevneverdig betydning. Helt annerledes blir det fra den tid disse folk åndelig og mentalt taper kontakten med sin fortid. Da dukker ikke bare Moskvas og Roms "5te-kolonner" opp i ly av den politiske og religiøse frihet (som de selv er svorne fiender av), men deres ideer og idealer søkes omplantet i vår jord - "  både på det politiske og det kirkelige område.  Og han fortsetter: "Med den ateistiske materialistiske kommunisme og sosialisme kryper den byråkratiske allmaktstanke og diktaturtendens inn i våre folk, og på bakgrunn av den "modernistiske" teologis fornektelser av grunnleggende kristelige sannheter, kryper den romerske kirketanke, det romerske kirkebegrep inn i de protestantiske kirker -  hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende." (uth. av red.)

Slik skulle forholdet stat/kirke ordnes og slik skulle det ”protestantiske hus” være – men ingen av partene har respektert Grunnloven. Kun Kong Harald synes å forstå hva det dreier seg om – bl.a. grovt Grunnlovsbrudd i § 112 og som gjør skyldig for riksrett.

 

”Skal kristendommen ut av skolen” er en annen bok med dyp innsikt i hva sosialismen gjør med skolen nå – og som er forutsagt for mange titalls år siden av Bjarne Hareide i IKO. Senere overtar altså nåværende biskop i Stavanger IKO og utformer KRL-faget – får Lilletun og KrF med seg sammen med Hernes. Deretter går det noen år med dyp søvn, og vi har de første kull av hedninger fra norsk grunnskole!

 

Protestene og motkampen har dabbet mer og mer av overfor noe en oppfatter som en overmektig stat – men tyskerstaten var også mektig da man reiste seg mot den i 1942. Og presteskap og embetsverk var meget mektig og undertrykkende da Hans Nielsen Hauge og Venstrehøvdingene reiste seg mot deres makt - De stolte på Gud og seiret!

 

Nå sier politikerne: Alt for staten, prestene: Alt for kirken. Det er bare kongen som sier Alt for Norge. Men så var det også hans farfar Kong Håkon som forlangte folkeavstemning før han sa ja til å bli konge i Norge i 1905 og valgte: ”Alt for Norge”. Og han beviste det også på Elverum i 1940 da nordmennene svek folket og nasjonen. Det er riktig som Kong Harald sa da han avduket minneplaten om dette på Elverum: Dette er en søyle under det norske kongedømme. Det ser vi jo også i disse dager hvor de mer eller mindre totalitære radikalerne i SV m.fl. ønsker republikk, mens resten – det store flertall ikke våger å gå mot folket og Kongen! Be med oss over 2. Krønikerne 20!!