Norsk gulrotproduksjon


Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 09.04.10

15 000 daa eller arealet til ca 30 000 norske boligtomter, og med en produksjon på ca 50 mill kg gulrot/år utgjør tallene for norsk produksjon. En nordmann spiser i snitt årlig10 kg gulrot.

Innholdet av karbohydrat er 67 g karbohydrat/1 kg spiselig vare og 125 g karbohydrat per dag er en nedre grense for ønskelig inntak. Karbohydrater er nødvendig for normal energiomsetning og cellefunksjon i kroppen. Norsk produksjon dekker dagsbehovet av energi for ca 500 000 personer i 14 dager hvilket betyr at den på lager utgjør en ikke ubetydelig lagrereserve mht beredskap. Gulrota inneholder 360 kcal/kg vare og dagsbehov er ca 2 500 kcal/person. Den er rik på fiber, 29 g kostfiber/1 kg spiselig vare foruten flere vitaminer, kalium og jern. Men mest kjent er rotas innhold av b-karotener som omdannes til vitamin A med alle de forebyggende helseeffekter som den gir oss.

Produksjon av gulrot krever normalt ei jord i god hevd, tilgang på vanningsvann og et godt vekstskifte der gulrot kommer igjen ca hvert 6 år. Hvilket betyr at i Norge må en ha et hagebruksareal på 90 000 daa bare til gulrot som kan rulleres på.
Norsk jordbruk sett under ett produserer årlig for ca 23 milliarder kroner i førstehåndsverdi (2008) og bruker vi en faktor 2,5 som tar hensyn til videreforedling etc er vi oppe i 60 milliarder. Og da er kostholdseffekter etc holdt utenfor. 100 000 arbeider i næring relatert til landbruk- og næringsmiddelindustri i Norge!

Men næringa møter problemer som egentlig burde vært unngått. Ugrasmidlet Afalon (linuron) ble i 2006 gitt en risikoanalyse av Vitenskapskomiteen, og senere gjort forbudt, pga at det ved bruk hvert år ble vurdert å være en betydelig fare for akkumulering i jord, fare for utvasking og for det akvatiske miljøet. Agronomisk verdi av et plantevernmiddel ble tillagt langt større verdi tidligere, mens Vitenskapskomiteen (VKM er en uavhengig komité opprettet i 2004) har altså tonet ned den agronomiske verdien av midler. Medlemmene oppnevnes av Helse- og omsorgsdepartementet (og står til rådighet for Mattilsynet tog DN) som vurderer midler som Afalon med langt trangere briller. En kan spørre seg om komiteen har vurdert akkumulering til organisk jord og fare for utvasking på jordarter med lite organiskinnhold ved bruk av svært lave doser – doser som næringa selv har erfart seg frem til i samarbeid med forsker- og rådgivningsmiljøene? Små doser med Afalon ned i mot 5-10 milliliter /daa / behandling var i bruk og da skal den ha en blandingspartner med for eksempel Fenix eller Sencor (også de i lave doser, Sencor ned mot 1 gr/daa) – da tar dosen, brukt på rett måte, ugras relativt bredspektret. Uten Afalon kan en risikere at forbruket av de gjenstående ugrasmidlene øker unødvendig, fordi Afalon i svært små doser gav en synergieffekt samt er noe bedre på noen ugrasarter. Afalon i rett dose virker både som jordherbicid og i lave doser som kun bladherbicid og er god mot mange utgrasarter som kan utkonkurrere den spede gulrotspiren i starten. Det er ikke uvanlig at det i økologisk produksjon såes om igjen gulrot pga at ugraset har tatt overhånd. 20-40 timer luking kan også påregnes ved økologisk dyrking i sådde kulturer og med en minstelønn i Norge på 115,-/time + sosiale utgifter vil det utgjøre en betydelig prosentvis del av kostnadene. Vil norsk forbruker betale?
 

Har Vitenskapskomiteen videre tatt hensyn til at det er mulig å drive et vekstskifte der Afalon for eksempel kun blir brukt hvert 3. år siden de vurderer at bruk hvert år gir betydelig fare for akkumulering på organisk rik jord? I andre tilfeller har Mattilsynet på eget initiativ fjernet viktige ugrasmidler – et eksempel er Totril – som ved bruk av påbudt verneutstyr ikke skal gi risiko for bonden, men allikevel ble det forbudt, fordi det er kreftfremkallende ute bruk av verneutstyr.
Når vi da vet at Totril nå er gitt ny godkjenning i Danmark må en spørre seg om hva som skjer, samtidig skal det være europeiske land som bruker Afalon også i gulrotproduksjonen og som til og med har regodkjent Afalon.
Men EU skjerper generelt kravene til godkjenning – så dette er også et EU problem, hvilket gir problemer i matproduksjonen. England frykter at mangel på effektive midler er en viktig faktor som gjør at de spør seg om de vil klarer å dyrke nok grønnsaker til egen befolkning i relativt nær fremtid. De som stiller seg slike spørsmål vet selvsagt at det hadde vært ønskelig med null forbruk av pesticider, men klimatiske og andre forhold gjør at en må ha noe tilgang på kjemiske midler i matproduksjonen for i det hele tatt å overleve på jorden.

Problemstillingen over opptrer også i andre kulturer som for eksempel purre og kålrot m.fl. og innenfor bekjempelse av både skadeinsekter og soppsjukdommer og listen er lang.
Produsenter av slike sunne produkter møter altså produksjonsproblemer som både øker egen risiko betydelig og undergraver en nasjonal produksjon, bl.a. fordi dette også kan være konkurransevridende i forhold til utenlandsk produksjon i en del tilfeller. Mange av de europeiske land har også en lengre vekstsesong som innebærer at de for eksempel kan benytte seg av andre produksjonsmetoder (falskt såbed mht ugrasbekjempelse) og langt billigere arbeidskraft som dermed gjør import til Norge svært attraktivt. Norge burde vært et foregangsland for forskning på reduserte doser og kombinasjonsbruk av plantevernmidler, parallelt med andre bekjempingstiltak, men er det ikke. Det er etter hvert ikke få som har gitt seg med enkelte produksjoner pga at de ikke lenger har gode nok midler og dermed integrerte metoder til å bekjempe ugras, insekter og sopp – innsatsfaktorer som selvsagt det er behov for så lenge maten skal være svært billig. Det er også for lite mat i verden – og Norge skal selvsagt også ha en nasjonal produksjon av gulrot på den jorda vi har fått til forvaltning. Storting og rette departement bør se på denne saken i sin fulle bredde, ulempende har allerede i flere år vært betydelige.