Misjonen ut av Etiopia – eller støtte i nøden?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 19.07.10

 

Etiopia har på mange måter gått fra ille til verre etter keiserens fall og rød terror fram til 1991. Forferdelige kriger i Eritrea kostet titusener av unge menn livet. Samtidig kom de etiopiske jøders oppbrudd og hjemreise etter godt 2000 år i landet. Tørke og sult har de hatt ca hvert 10. år fra 1973-74 med en sterkt voksende befolkning. Kampen om vannet i Blå-Nilen er også begynt med Sudan og Egypt som sentrale aktører. Og presset fra muslimene øker fra nord, øst og vest med en betydelig kontingent inne i dette gamle kristne ortodokse landet med rike løfter i Bibelen. De har flest løfter etter Israel, men også andre Ord lyder mot endetiden.

 

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært i Etiopia siden 1948 – da de måtte evakuere Kina og Etiopia åpnet seg med de utstrakte hender til Herren etter Salme 68, 32. Det var svenskene og dr. Fride Hylander som tok imot dem og introduserte dem slik at de fikk et arbeidsområde like stort som Norge syd for Trondheim med tre store provinser i syd. Svenskene, Fosterlandsstiftelsen hadde allerede kjempet seg inn i Galla, Vest-Etiopia lenge før NLM fikk Syd-Synoden av Mekane Yesus kirken (ECMY).
ECMY har nå over 5 millioner kristne – som trenger åndelig opplæring og hjelp både til ånd, legem og sjel. Det er ennå unådde grupper i det store landet – og denne store gamle staten kan være en viktig base for kristning av store deler av Afrika. Landet har enorme ressurser – ikke minst innen jord- og skogbruk for primærnæringene, men også mineraler, vann- og solenergi, men de må ha hjelp til rett forvaltning. Dette skriker verden etter, og araberne har nå kastet sine øyne på disse ressursene ut fra sine ødelagte land. Etiopia, en stat på ca 80 millioner innbyggere og med store basalresurser og vel forvaltet og med en voksende kristen befolkning står sentralt overfor den muslimske verden – og er viktig for kristen misjon i Afrika. Det trenger kristenfolkets støtte ennå i mange år. Dette er noe av de siste områder nordisk misjon burde forlate.

 

Men det er ikke bare store tider for evangeliet. Bibelen taler flere steder om Etiopia i endetiden. Dette skriver kina- og senere etiopia-misjonær P. A. Bredvei om i ”Etiopia i Bibelen” Gry forlag 1961 s. 148 - 150. Tror man at Bibelen er Guds ord, ja, så hører man også etter hva det profetiske Ord sier om Etiopias sluttkamp. Bredvei begynner slik om Etiopia:

”Men det profetiske ord om Etiopia taler ikke bare om utstrakte hender og et folk som vil følge Herren. Der Guds Ånd arbeider, der arbeider også satan. Det har aldri vært, og vil heller aldri bli, et helt folk, en hel nasjon som er kristen. Og det samme er tilfelle i Etiopia. I synene til et par av de siste profetene - som ser hen imot endetiden – får vi et glimt av dette landet. I Esekiel og Daniel, som begge profeterer i Babylon under fangenskapet, får vi se noen slutningsakter av denne verden – slik Johannes fikk se dem rullet opp for seg på Patmos.

”Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Gog og Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, og spå imot ham. Og jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær,- - - - . Persere, etiopere og putere.” Esek 38, 1-5 Noe av det samme kan du lese om i Daniel 11, 40-43. Så forsetter Bredvei: ”Både Esekiel og Daniel skriver her om endetiden – når Guds fiender samler all sin kraft til et endelig stormangrep på Guds rike på jord.” Styrker fra Etiopia skal være med mot Israel. ”De kaster sin lodd med antikrist og tar åpent del i kampen mot den kristne kirke.


Allerede på Bredveis tid var det 3 millioner muslimer i landet – og nå trenger de inn med store jordleiekontrakter på 1 million ha for en billig penge. ”Det bygges moskeer for statsmidler - - - og de har sterke forbindelser utenfor landets grenser,” skriver Bredvei. Disse vil samle seg ”mot Kristus og hans sak. Det er jo hatet de har suget inn med morsmelken. Hva som enn måtte skje, så er tanken på den plass dette landet skal komme til å spille under nådetidens avslutningsakter, nok til ikke å glemme Guds kirke i Etiopia. De utstrakte hender kan komme til å synke slappe ned en dag, når helvedes krefter slippes løs, om det ikke finnes en Aron og Hur som holder dem oppe.”

 

Som jeg mange ganger har skrevet og talt om, så landet jeg på Bole airport i Addis Abeba 12. september 1974 da de tok keiseren, revolusjonen begynte og et mer enn tusenårig keiserdømmes undergang startet. Da begynte nedtellingen mot Gogkrigen som vi kommer tilbake til. Samtidig ble de etiopiske jødene godkjent som den mistede stamme etter Dan og fikk rett til å reise hjem til Israel. Dette helt i tråd med Esaias kp. 43 som taler om deres hjemvendelse – samtidig som det forkynner sterke domsord over Etiopia og Egypt. Og Gud fortsetter å samle sitt folk – for Sitt navns skyld alene – og fordi de er elsket for fedrenes skyld.

 

At helvedes krefter slippes løs der, kan en skjønne av mange ting. Det startet med presset fra araberne med oljeboikotten i 1971. Etiopia brøt de diplomatiske forbindelser med Israel og hev ut ambassaden deres. Arabernes – Israels fiender – står for stadige forsyninger av uroelementer fra det indre av Persiabukten til Eritrea og Somalia. Det ble også sagt at bin Laden hadde to leirer i Nordre Somalia og trengte inn i de frodige områdene i Etiopia fra Danakilørkenen. Han hadde jo lenge opphold med sitt treningssenter og sine fire koner i Khartoum i Sudan – før han stakk av til Afghanistan. Inntregningen fra det styreløse Somalia mot bl.a. Etiopias eneste åpne forbindelse til havet i Djibouti er også truet av disse kreftene. Og verdens politiske krefter mobiliseres av oljemakten for å trekke Etiopia bort fra sin vestlige kristne orientering. Det ser en bl.a. av utenriksminister Støres utspill mot etiopernes støtte til regjeringen i Mogadisuh / Somalia for å hindre at den falt. Arabernes oljepolitikk fra OPEC synes klart å ligge bak, for Støre kom fra et møte med dem. Etioperne reagerte skarpt og hev ut 6 av Norges 9 ambassadefolk.

Når en i Dagens Næringsliv kan lese følgende fra etiopisk topphold, bør alarmklokkene ringe for fullt: ”Essays Kebede er investeringsdirektør i Etiopias landbruksdepartement. Han ser utlendingenes utnyttelse av jorden som landets eneste vei til modernisering, og gir uttrykk for en utbredt mistro til statsapparatet mot vestlige hjelpe- organisasjoner.” Videre sier han: ”Mange i den rike verden hadde vel foretrukket at vi fortsetter å være fattige og avhengige av velferd.”  Dette sies altså i forbindelse med at en arabisk mangemilliardær leier 1 million ha (tilsvarende hele Norges jordbruksareal) for kr. 20 pr ha og år i 99 år – og mesteparten av produksjonen av mat forsvinner ut av landet!

 

Det er altså mange og gode grunner ut fra Guds Ord og kristen strategitenking til ikke å late kristenfolkets synkende hender under økende muslimsk makt – bli overlatt til seg selv. Her bør de tidligere misjoner fortsette sitt arbeid både med støtte til den etablerte kirke og videre misjonsfremstøt – inntil man evt. blir kastet ut.  Mye av det samme gjelder også tenkningen om resten av Øst-Afrika som ikke må overlates til muslimer og asiatiske kommunister. Ikke minst trenger de desperat støtte til å bygge opp naturen i syd og primærnæringene sine slik at de kan ta vare på liv og helse og ha overskudd til å drive misjon videre utover i Afrika – og ikke bli presset av arabernes oljemakt.

Tanker om tilbaketrekning bør på denne bakgrunn glemmes, og jeg gjentar Bredveis ord:

De utstrakte hender kan komme til å synke slappe ned en dag, når helvedes krefter slippes løs, om det ikke finnes en Aron og Hur som holder dem oppe.”