Kristen stat, kristenliv og misjonsarbeid

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 18.06.10

 

Hvis denne avkristningen av staten og dens lover fortsetter – er det ganske forutsigbart at de kreftene som står i mot oss, vil nekte oss kristen oppdragelse av barna, møterett, fri forkynnelse og misjonsarbeid. ”Det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne.” Det er ingen grunn til å ha noen illusjoner når en ser hva slags ideologi som styrer mange av dagens sentrale politikere, tilsatte i kirke og administrasjon. De taler om toleranse og frihet inntil den frihetsskapende kristenarven er nedkjempet – deretter står løgnen og hatet ut i full blomst. ”Har de forfulgt meg vil de forfølge dere, sa Jesus og fortsatte med at disippelen er ikke større enn sin Mester.

Men det virkelig triste er at dette primært ikke skyldes hedenskapet – for det har alltid vært slik - når det får makt. Det leser vi både i GT og NT og i vår egen historie – bl.a. ved kristningen av Norge. Det er saltet som har mistet sin kraft. Det er sannhetens grunnvoll og støtter som svikter – det er oss selv som kristenfolk som svikter. Og det er flere ting som vi ikke har gitt akt på som ble overlevert av fedrene.

 

Vi stakk av fra slaget om tilliten til en hel Bibel fra 1. Mosebok kp. 1 til Johannes Åpenbarings siste vers. Vi lot dem rive ned, legge til og trekke fra Skriftens Ord – til slutt fikk det ikke virke blant oss. Og det er noen som har fortalt oss – bl.a. Ivar Welle, H. Koth og Oskar Handeland hvordan det gikk med Bibelens autoritet og Sannhet da evolusjonslæra brøt inn mot Skaperen og skapertroen i 1. Mosebok og han som skapte ”det første riket”, familien, og ”Norges rike” (Apostelgjerningene 17, 24-27)
Nå har vi det ”nye kjønnsrollemønster” her – som prof. Danbolt fortalte generalsekretærene om da han talte om Like-stillingsloven på Geilomøtet 1978, og det lille og det store riket rakner totalt. Nasjonsbyggerne – de gamle politikere holdt seg til Pontoppidan og førte sin strid som få eller ingen teolog maktet. De tok på alvor at man skulle be og kjempe for de i høy verdighet – for at vi kunne få bo i fred, søke Gud og gjøre Hans gjerninger på jord.

 

Man skrev noe nedlatende om de store kristentenkere og høvdinger som skapte en kristen rettsstat fordi de ikke ble store forkynnere – men ”bare” gjorde et fundamentalt arbeid for å sikre en rettsstat med kristen forankring i fred og frihet. Endog Oskar Handeland skriver om Jørgen Løvland følgende etter hans kraftige og gode artikkel i ”Fedraheimen” mot fritenkeriet til Arne Garborg: ”Dette er reine ord for pengane, og ein kunne venta at Løvland ville ha blitt ein stor stridsmann for gamal kristentru. Men politikken tok han meir og meir, og han kom aldri til å sette merke etter seg i norsk kristenliv”. Vårløysing III s. 97.

 

Den dag i dag er det mange innen teologi og forkynnelse som heller ikke har syn for hva en kristen stat betyr for våre liv og kristenliv, mens Bjarne Hareide sier at Gr.l. § 2 stod som ei vesentlig sperre mot å angripe kristendomsfaget i den offentlige skole. Man synes også å ha glemt ”ei tenesta stor for Gud, frå dag til dag i det stille, - osv” og Luthers Ord om hun med kost og såpe like verdifull som biskop med krage og kåpe.

 

Enda mer enn antyder flere - at Løvlands kristendom sviktet mye mot slutten bl.a. fordi han ikke gikk av i Odlandsstriden på Universitets teologiske fakultet fra 1903 – 1906. Men hva skjedde i den tiden? Jo, Norge og Løvland var midt oppi en hard strid for å få Norge fri i fred og som landets første utenriksminister sikre landet avtaler med stormaktene. Midt oppi dette driver så teologene på med sitt spetakkel som de hadde gjort det før mot H. N. Hauge og hans venner. Dessuten hadde Odland tapt alt på Universitetet. Prestenes herjinger kjente Løvland godt til fra sine hjemtrakter. Hans mors (Siri) nære slektning – var han som lærte Løvlendingene politikk – Notto J. Tvedt fra Evje – og som sammen med O. G. Ueland hadde nedkjempet Konventikkelplakaten som stengte for Guds Ords fri løp.

 

Løvland var mannen som tok de siste store løft for å sikre oss frie og fredelige rammer rundt livene våre – en Grunnlovens vokter. Han forstod langt mer enn de fleste teologer og forkynnere hva dette betydde nettopp for kristenlivet. Han kjente ufriheten og visste hva friheten og rammene rundt livene våre betydde også for kristenlivet - og gjorde noe med det. Han visste hva presteskap og embetsverk hadde gjort for å binde Guds Ord og plage kristenfolket. Les talen han holdt som stortingspresident på Eidsvoll i 1914.(Søkes også opp i Google: STORTINGSPRESIDENT JØRGEN LØVLANDS TALE TIL KONGE, STORTING OG REGJERING I RIKSFORSAMLINGENS SAL PÅ EIDSVOLL  17. MAI 1914). Han selv sa like før han døde at han holdt seg til gamle Pontoppidan. Det er mer enn de fleste av hans kritikere kan si i dag.

 

Ikke vet man heller det vi lokalt har i håndskrevet brev fra Løvland der han forteller at O. G. Ueland – en av de største kristne politikere - selv forkynte i Drammen før Konventikkel-plakaten falt – den som altså han og Notto J Tvedt kjempet og nedkjempet fra 1836-42 og Guds Ord fikk fritt løp – med store og gode frukter for kristenliv og misjon!

Og mens teologene avvek fra den sunne og sanne lære hos Pontoppidan som disse karene holdt seg til – tenkte Venstrehøvdingene ut en helt annen vei. De hadde veloppdradde bondesønner og trengte gode prester – derfor startet de Menighetsfakultet i 1907-08 og satte Odland inn der – mot kirken og presteskapets stort sett høylydte protester. Og Bryggeså fra Eiken kjempet for MFs eksamensrett - igjen mot store protester, osv. Så går det en tid – så er også dette fakultet på vanglærens vidder!

 

Er det da rett å skrive slik om disse Venstrehøvdingene: Men politikken tok han meir og meir, og han kom aldri til å sette merke etter seg i norsk kristenliv”. Er det rett å fortsette den enøyde kritikken av denne mannen og disse folkene – mens vi selv i vår margstjålne kristendom lar dem rive hele nasjonens kristne fundament og legalisere forførelsen av barn og unge, samt ikke har kristnet en eneste stat i alle de misjonsland vi har arbeidet i? (Prost O. B. Dahl) Svaret gir seg selv! Kristenfolket på hans tid var i allefall svært takknemlige for den seieren disse karene vant for liv og kristenliv.

 

Man klager og sukker med mange slags unnskyldninger for ikke å ta fatt og kjempe etter den bibelske oppskrift. Det ene må gjøres og det andre ikke lades ugjort, og da er også samfunnet og øvrigheten regnet med - med lover og maktutøvelse som skal skje på den SANNE RETTS grunn. Derfor skriver også apostelen i: 1. Tim kp. 2. v.:

”Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, 2 for konger og alle dem som er i høi verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. 3 For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.”  

 

I GT møter vi en rekke av profetene i direkte konfrontasjon med konger og øvrighet – selvsagt også en del av kampen for at Guds vilje skulle oppfylles: ”- forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.” og fullføre det oppdraget Herren har kalt oss til at ”alle mennesker skal bli frelst.” Elias krysset Jordan med direkte kurs mot slottet og kong Akab og dronning Jesabel og deres ugudelige styre. Det kostet – men han seiret, som våre fedre.

 

Og om ikke vi våkner opp til strid for den tro og den arv som er oss overgitt i vårt gode fredelige Norge tuftet på ”evangelisk-luthersk” Grunnlovsgrunn og mot disse tankebygninger og disse herrer i dette mørke – ja, så går vi en mørk fremtid i møte. Det behøver man ikke være spesielt våken for å skjønne når en ser hvordan løgnene vinner fram i barnehager, skole og kirke og statens lover og forholdet til staten og folket vi fikk dette gode lovverk fra.

Men dette våger man ikke å tale høyt om til øvrigheten – heller ikke støtte Kongen, knapt nok tenke, mens de lar kongen tale høyt alene om vern av Gr.l. §§ 2 og 4! Bare få teologer har reist kampfanen mot noe av dette. Det var Øivind Andersen som i en andakt sier at det vil bli slutt på og ”være venstreorientert”. Og det er Olav Valen-Sendstad som krystallklart har skildret hva som ville skje med samfunn og menighet om ”det evangelisk-lutherske” fundament ble svekket. Lån og les ”Moskva-Rom - 14 epistler om den verdenspolitiske situasjon.” (Ekstern lenke.)

 

Hadde Luther vist en slik ettergivenhete og redselens ånd – hadde vi fremdeles slavet under katolisismens åk – som vi seiler inn under igjen.

Hadde sir W. Churchill ikke sagt at vi vil heller dø enn å leve under nasjonal-sosialismens åk – så hadde vi kanskje levd under dette barbariet den dag i dag. Men de reiste seg og mante folket til kamp og de seiret. Men som han også sa. Det skulle vært stoppet lenge før. Han skjønte hva som kom allerede i 1933 – men de fleste forstod det ikke før det smalt.

Kong Håkon sa også tidlig i fra og sluttet med sitt kraftig NEI! på Elverum – og det ble en ”søyle under kongedømmet” – men vi fikk 5 år med tung lidelse p.g.a. en statsledelse som avrustet og ville inn på hedenskapets vei med Evangs legalisering av fosterdrapet den 9. april 1940. Ja, lidelsen gjorde at man søkte Gud – en stund – men misjonsarbeidet og de ute fikk så harde tider at de rent misstvilte om livet. Det kjenner jeg litt til!