Kr.F. menighet eller politisk parti?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 08.03.10

 

Propaganda og slagord og maktspråk hersker over debatten – ikke minst i kampen om Kr.F.. Sentralt i kampen om veivalget partiet skal ta – er slagordet at Kr.F. ikke er en menighet, men et politisk parti. Dette brukes så til å drive Kr.F. bort fra sitt bibelske Grunnlovsfundament som det ble startet på i 1933 av redaktør Lavik m.fl.

Hvordan man skal forklare en slik kunnskapsløshet og overfladisk tenkning som i dag herjer i Kr.F. rekkene - kan knapt forklares på andre måter enn med stor åndelig og læremessig forvirring.

Gammel, elementær ”evangelisk – luthersk” tenkning som Norge er tuftet på i Grunnloven – (evangelisk - luthersk) taler om de to regimenter: det åndelige og det verdslige. Men Gud er Gud for begge regimenter – som Gud styrer med forskjellige midler.

 

Det åndelige regiment – den kristne menighet - styres gjennom Ordet og nådemidlene – sakramentene. Her er det ikke snakk om annen makt enn Ordet og Åndens makt.

 

Det verdslige regiment derimot styres med makt. Myndighetene bærer ikke sverdet forgjeves sier Skriften. Det skal bruke sin makt på RETTENS grunn for å fremme det gode og livbærende og straffe og holde det onde nede. Konf. Romerbrevet 13.

 

Retten og sannheten som skal sørge for at samfunnet og livet her på jorden blir så fritt og velfungerende som mulig i fallets og syndens verden – finner vi i de 10 bud og Skriftens råd og veiledning for øvrig. Ingen samfunn har hatt så stor frihet og fred som de nordiske, tuftet på ”evangelisk – luthersk” tenkning og med korsmerket i nasjonalsymbolene, flaggene sine.

 

Da Norge skulle etablere seg igjen som selvstendig nasjon, innså man flere ting. For det første at man ville restaurere vår gamle kristenrett fra Moster i 1024. Dernest ville en ha med seg det ”evangelisk – lutherske fundament” som basis for nasjonens oppbygging og drift. Det var den beste rettskilde som ville skape den beste rettsorden i forhold til Gud, natur og ting og medmenneske i familie, menighet og samfunn.

Dr rabbiner Aschkanaze ble så begeistret over den frihetsånd som de hadde fra Sinailoven og som hadde besjelet de norske Grunnlovfedre - at han oversatte Gr.l. til hebraisk! Den står i mine hyller.

Slik taler ”Kirkens Grunn” fra 1942 mot nasjonal-sosialismen: ”Vår kirkes bekjennelse gjør klar forskjell på de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den åndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes opp i hverandre. Begge skal - hver på sin måte - tjene Gud i folket.”

Og videre meget riktig påpeker de - går det en absolutt grense for hva en stat kan tillate seg overfor enkeltmenneskets sam-vit. (av å vite sammen med en absolutt sannhet). Å misbruke makten til å forføre barn og unge bort fra sannhet og rett sa man absolutt nei til – og selv om makten var brutal, måtte den bøye av.

 

Man innså videre at bygget man inn samfunnets lover og lærte den oppvoksende slekt dette – bl.a. gjennom solid kristendomsundervisning - ville det skape optimal frihet med styring innenfra i det enkelte menneskehjerte og sinn – og minimal offentlig makt trengtes for å tvinge retten på plass. Fordi mennesket er ondt var maktfordelingen sentral i Grunnloven.

Det hadde man lært fra engelsk rett som igjen hviler på kristen og bibelsk tanke om mennesket. Folket skulle være en nasjon med selvstendighet og grenser etter Apostelgjeringene kp. 17. Denne nasjonen skulle videre hvile på et menneskesyn som sa at hvert menneske var mer verdt enn hele verden og derfor skulle ha sine menneskeretter som ble nedfelt i Gr.l. §§ 96 og utover. Det var da noe av verdens frieste forfatning. Også det blodige revolusjonære Frankrike som så ofte blir skrytt av – fikk sine impulser til forfatningen fra Jefferson (ambassadør i Paris) og den Amerikanske forfatning – men franskmennene hadde ikke den rette arv i hjerte og sinn - men satset på dyrkingen av fornuften som gudinne som de også reiste i Notre-Dame og tilba den og ikke Gud. Derfor gikk det fra blobad til blodbad gjennom mange Napoleonskriger til han endelig ble knust av de kristne stater i 1815.

 

De gamle grekere så helt rett at etter demokrati kommer kaos, og etter kaos kommer diktatur. Det er ingen livslov – men kommer ganske enkelt av at når et samfunn ikke passer på å formidle den beste rettsarven inn i den oppvoksende slekt – men slipper til alt annet som stimulerer menneskets iboende onde natur hvor hver gjør som han lyster – ja, da kommer kaoset og ufred og til slutt ropet på den sterke mann og diktaturer av forskjellig merke helt inn til en totalitær stat – altså sentral makt og totalt undertrykkende.

 

Man skal lite ha fulgt med i verden og sett samfunn tuftet på anti-teistiske, ateistiske eller religioner av forskjellig slag – før en ser at samfunn tuftet på Bibelens fundament er de beste og mest velfungerende du finner i verden. Mange andre samfunn – som jeg også har opplevd – drev en forvaltning i de tre hovedrelasjoner – som ruinerte nasjonene og etterlot seg bare elendighet.

 

På denne bakgrunn er det forstemmende å høre på diskusjonen om et parti som burde stå solid plantet i Bibel og Grunnlov – sondre klart mellom virkemidlene man bruker i menighet og samfunn – drive en slik tåpelig debatt i et land i dyp krise. De burde være seg bevisst at Gud er Gud for begge regimenter og derfor skal et kristent parti – men selvsagt også andre partier – bygge på den RETT man har fra Sinai fordi dette er best for folket. For ut fra en bibelsk forståelse av virkeligheten har ikke mennesket bare retter – men også plikter. Velger flertallet i folket en annen vei, forlater sine soleklare plikter – bør i alle fall ikke Kr.F. være det partiet som forstår null av det jeg har skrevet, og være med å forføre folket videre inn på avveier, ufrihet og undergang. Da er verdifundamentet borte og man er et tilpasningsparti som kun tenker taktikk og hvordan man skal få makt – og lite eller intet om hvilken rettskilde og rett man vil bruke makten til å fremme.
Kr.F. er selvsagt ingen menighet – men et politisk parti som skal søke makt fra folket i frie valg og bruke makten de får på kristenrettens grunn.
Tal dette med frimodighet før kaoset brer seg og diktaturet griner frem. Vi ser farlige tendenser allerede. Og Grunnloven med § 2 og stat-kirkeordningen er det beste man kan få – hvis begge parter forstår det og vil opptre lovlig og ikke RETTSstridig. Kirkens Grunn forstod det i 1942 da de skrev:

”Etter Norges grunnlov og lover har statens organer en viss styrende og ordnende myndighet i kirkens anliggender. Dette betyr ikke at staten skal herske over kirken med ytre makt ut fra sin egne statlige eller politiske hensyn. Statskirkeordningen er utelukkende blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er også de nevnte statsorganer etter grunnloven forpliktet på skrift og bekjennelse. Kirken må derfor kjenne dyp uro når en mann som skal utøve kirkeadministrasjon offentlig uttaler: "Det er rigtig nokk at denne verdens ting styres av Forsynet eller en skjebne" (Ministerpresident Quislings tale nyttårsaften, se Aftenposten for 2. jan.) Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens opbyggelse, kan den rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen.”

Dette burde også norske politikere og teologer forstå – men de vil tydeligvis ikke.