Kong Haralds Nei – hva med biskoper og generalsekretærer?

Grunnloven – Norges frihetsbrev raseres! 

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 26.08.10 - (Oppdatert 27.08.10)

 

I Kirke-stat utredningen ble det til slutt slik at man mer eller mindre opphevet Norges gamle velprøvede fundament av konfesjonsbundethet til ”evangelisk-luthersk” verdifundament for stat og kirke og deres samarbeid med kirken. Staten har gjentagende ganger brutt Grunnloven og misbrukt sin makt overfor kirken – og kirken er ikke uten skyld de heller for forkynnelsen har sviktet og grensene som Grunnloven setter for samspillet – er overskredet. (Se hvordan det skal være i ”Kirkens Grunn” hvor dette er klart utrykt.)
Folket vil ha et fellesskap i landet med en Konge som topp for samfunn og menighet som sier ”Alt for Norge.” Men den stadig mer frafallende økumeniske kirken orienter seg tilbake til ”Moderkirken”, bryr seg stadig mindre om folket – og sier ”Alt for kirken”. Sosialisten som ikke tror på noen Gud – men er orientert mot makten og sitt utopiske likhetssamfunn – er like uinteressert i folkets frihet og fred og sier ”Alt for staten” – som vi behersker – hvor alle skal bli like som vi. (Dette er for øvrig en urgammel konflikt en kan lese om i kirkehistorien hvor keiseren vil ha makten til biskopen og omvendt. Så er konflikten i gang – i stedet for å holde seg Gr.l. etterrettelig til fordel for folket.) Det synes som det bare er Kong Harald igjen som tenker på folket og folkets enhet og fundament i Grunnloven. Dette er vel utredet av tidligere sjefsredaktør Finn Jor i boken ”Kong Haralds Nei! Merkelig nok er det få media som virkelig har våget å skrive noe fyldig om denne store og veldokumenterte saken om kampen mot kristendommen i Norge.

 

I høringen til disse store endringer i en rekke §§ i Grunnloven synes både biskoper og generalsekretærer samstemt å forlate den ”evangelisk-lutherske” basis og overgi seg til ”kristen-humanistisk” – en endring som selvsagt er Grunnlovsstridig i henhold til Gr.l. § 112 og vel kan føre til Riksrett. Statsråd Sivertsen fikk dette inn i Grunnskoleloven for mange år siden til stor skade for skolen og vårt folk. Før var tross alt Gr.l.s § 2 et viktig vern mot endringer også av Skoleloven og barnas oppdragelse – men etter hvert som protestene stilnet og også KrF sviktet som vokter av Gr.l. og kristendomsfaget – glir det ut – til en til slutt får dette direkte angrepet på vårt fundament: Grunnloven.

 

Så skjer det at Stortinget holder møte på saken, og Kong Harald følger godt med – og under forhandlingene den 10. april 2008samme dato som hans bestefar Kong Håkon sa et ensomt Nei til nasjonal-sosialismen på Elverum i 1940 - kaller han statsråd Giske opp på Slottet og ber om at Regjeringen sparer Gr.l. §§ 2 og 4 som lyder:

 § 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.

(§ 3. Den udøvende Magt er hos Kongen, hvis Tittel er Vi N. N. af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge.)

§ 4. Kongens Person er hellig: han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

Og § 110 (nå 112) lyder

§ 110. Naar Rigsforsamlingen har antaget denne Constitution, vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring, at nogen Deel af den bør forandres, skal Forslaget derom fremsettes paa et ordentlig Storthing og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det næste ordentlige Storthing at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted, eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men allene angaae Modificationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Constitutions Aand, og bør 2/3 af Storthinget være enig i saadan Forandring.

 

Jeg undres hva Kong Harald med sin sterke historiebevissthet – må tenke når har blir sveket i sitt vern av Grunnloven av både politikere, kirkens og organisasjonenes folk. Det synes endog verre enn i 1940 da Kong Håkon sa nei til noe av den samme ideologi men dog en fremmed invaderende makt, mens det nå er store deler av folkets ledelse i landet. Hva må han tenke som for noen år siden var på Elverum og avduket en stor minneplate over Kong Håkons Nei og uttalte at Kong Håkons Nei var en søyle under det norske kongedømme. Hva må Kong Harald tenke og føle når han ser dem fly skansene den ene etter den andre og han selv stå igjen alene i vern av folkets frihetsfundament? Hva må han tenke når han på samme dato 10. april som hans bestefar sa et rungende NEI – må si Nei til en norsk regjering som legger opp til å bryte Grunnloven §§ 2 og 4 og dermed § 112?

Og videre kan man undres hva våre fedre fra Agder og Rogaland ville ha sagt – fedre som Ole Gabriel Ueland fram til Jørgen Løvland som bygde hele sin frigjøring og oppbygging av Norge i det nittende århundre på Grunnloven med sin 17. mai  politikk som Løvland kalte det. Løvland stod på Eidsvoll som stortingspresident i 1914 og takket Gud for at de kunne møte fram til ”rekenskapsdagen” og si at de hadde tatt vare på arven, Norgesfrihetsbrev. Det blir ikke Gr.l. man lovpriser på Eidsvoll i 2014 når man er ferdig med nedrivningsverket av Norges frihetsbrev.

 

En må ikke tro at man får beholde det evangelisk-lutherske fundament – som verdigrunnlag i norsk lovgivning, hvis man gir opp det vi har. Det er ren illusjonstenkning. Andre ånder og religioner og vranglære vil innta kirke og stat som Olav Valen-Sendstad meget riktig har påpekt når ”evangelisk-luthersk” kristendom ikke lenger er levende i blant oss. Der ligger hovedproblemet, hyrder som ”ikke kan gjø”.
Kristenfolket kan også se bort fra økonomisk støtte til sine aktiviteter etter hvert som staten blir mer hedensk og andre ideologier og avguder tar over i dette gode velstyrte fedreland hvor fedrene kjempet fram frihetslover et godt vern om kvinne og om mann og alle de små. Et styresett som ikke har noe med flertall eller mindretalls krav å gjøre – som en lederskribent i et organisasjonsblad nylig uttrykte seg – men det har med det beste frihetsfundament som finnes for ethvert folk. Det er en rett frihet og orden fra den rette rettskilde.

Det er også tøv det som enkelte historieløse personer fremdeles våger seg fram på med - at Norge ble kristnet med sverd av kong St Olav. Nylig var jeg i Vestfold og ble vist boken Hedrum bygdehistorie av 1956 som skrev: ”Norge ble ikke kristnet ved kongebud, men ved kongens tiltak og folkets vedtak”! Det er rett, og sir W. Churchill priste også nordmennenes tingsystem som ble innført i England.