Kong Håkon, lekfolket og sosialistene

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 10.09.10

 

Det er flere i Norgeshistorien som kunne stemme i sangen som begynner slik: ”Forsoninga er vunnen,- ” og fortsetter slik i siste vers: ”Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, Men einast nåden din er stø og stendig.” Men få, om noen kan snakke om sviket slik som Kong Håkon kunne det da han 10. april 1940 alene sa Nei til nasjonal-sosialismens utsending som ba Norge kapitulere og samarbeide. Alene hadde han sett Hitlermakten bygge seg opp. Alene ba han regjeringen ruste opp – uten respons. Nå var de flyktninger på Elverum – og fremdeles stod han alene med svikets folkevalgte rundt seg. Han stod opp imot en overmektig krigsmakt som forlangte underkastelse og ville folket hans vondt. Folket som han hadde lovet: ”Alt for Norge” og nektet å bli konge før folket hadde uttalt seg. Politikernes kall var ikke nok!

 

Han ble kronet og salvet som konge av Guds nåde. Jørgen Løvland hadde lagt opp til hele kroningsseremonien – en seremoni som tydeligvis var en torn i øyet på sosialistene. Etter krigen gjorde Einar Gerhardsen det han kunne for å stoppe Olavs kroning. Men Kongen tok likevel en slags innersving på EG ved å få ordnet med en signing. Han ville inn under Guds velsignelse og nåde – noe sosialistene ville ha slutt på. Det visste man vel når man leser hva Edvard Bull skrev om kampen mot den fordummende sekt av ”evangelisk – luthersk” kristendom. Kongen av ”Guds nåde” skulle bort. Både den verdslige og åndelige makt skulle fratas han og folket overlatt til de Kristusbekjempende nasjonal-sosialister da som nå.

Så måtte Kong Håkon ta den kolossale vekt av å si Nei på folkets vegne - men det førte til at Kong Harald mange år senere kunne avduke en stor minneplate på Elverum og si at Kong Håkons NEI den gangen var en ”søyle under det norske kongedømme”. De som ville vekk med kristendommen og kongen og få en hedensk republikk, skapte seg selv et kjempeproblem: Kongen og kongeslekta fikk makt over hjertene til det norske folk - og den var det ikke så godt å nedkjempe.

 

På andre siden av Nordsjøen i 1939 var det nok en mann som før krigen var skjøvet helt ut på sidelinjen og parkert – trodde man. Han fikk også stå alene med de tunge avgjørelser mens skarene nektet å se sannheten i hvitøyet, inntil panikken tok folket og de skrek til svikerne og på han i nødens stund. Det var sir W. Churchill som etter krigen skrev om de forferdelige første årene – og boken heter derfor ”ALONE”. Da de fleste svek og han både da og da ”Jernteppet” senket seg, ble kalt krigshisser. Denne mannen som ba britene kjempe med all den kraft Gud kunne gi dem!

 

Denne ånd synes å følge Kongen vår nå også, når han - igjen alene – på samme dato (10. april 2008) som Kong Håkon sa NEI til nasjonal-sosialistene fra Tyskland – kaller sosialisten Giske opp på Slottet og sier Nei til å endre Grunnlovens § 2 og 4. Han ville bevare den norske stats forankring i det ”evangelisk – lutherske” fundament og ville som Kongen bekjenne seg til det, mens det store flertall av politikere sviker og lar han stå alene!

 

Og det mest interessante er at denne kongeslekta fram til Kong Harald har hatt stor sans for den sanne kristendommen i lekmannsrekkene etter Hans Nielsen Hauge. Hør bare hva Kong Håkon sa. Etter krigen gjestet Abraham Vereide (A.V.) Kongen. A.V. var han som startet Bønnefrokostene i USA hvor kjente evangelister og presidenter har deltatt i bønnesamlinger opp til denne dag. A.V. fortalte senere i Forbundssalen – (NLMs møtesal i Oslo) følgende: ”Han sa til Kong Håkon at han beundret det norske folk som hadde greid truslene og lokkingen til fienden. Særlig beundret han kirken. Da svarte Kong Håkon at det var sant, men lekfolket er ofte glemt. Tusener av lekpredikanter farter omkring blant folket vårt fra hus til hytte. De er ofte bedre orientert i sin Bibel enn prestene, sa kongen og smilte lunt. ”Det er de frie organisasjoner som under krigen hjalp til og gjorde at resultatet ble så godt. Lekfolket samlet inn prestenes lønninger, og var en moralsk støtte for dem. Dette glemmes ofte, sa kongen.”  Hentet fra boken om Vereide s. 208. Fra en annen kilde sa Kong Håkon under Vereides audiens i 1946: ” Jeg har ofte vært skuffet over presteskapet. Men de som har skapt nytt liv og åndskraft til Norge, er emissærer og lekmenn. Ja, lekmannsbevegelsen har i det hele vært en nyskapende og frelsende faktor i landet.”

 

Denne kraft er det som i følge tidligere kulturredaktør i Aftenposten – Finn Jor – meget riktig påpeker i sin bok - ”Kong Haralds Nei”! - at sosialistene primært har vært ute etter i alle år – og nå snart står ved målet. Bare bønneropene fra Herrens mange små kan gjøre at Gud sender frimodige forkynnere som våger å stå på en hel Bibel og blir hørt i folket. Ved bønn og Ordet kan Gud igjen gripe inn og redde oss. Han har nådig hjulpet oss av nød til seier så mange ganger før. For Gud sviker ikke om alt ”anna sviker meg”. Og Kongens modige og ensomme Nei varmer hjertene til mang en nordmann – som takker sin store Gud – selv om det ser mørkt ut.

 

Gud sign vår konge god!

Gud sign vår konge god!

Sign ham med kraft og mot

sign hjem og slott!

Lys for ham ved din Ånd,

knytt med din sterke hånd

hellige troskapsbånd

om folk og drott!


Høyt sverger Norges mann

hver i sitt kall, sin stand,

troskap sin drott.

Trofast i liv og død,

tapper i krig og nød,

alltid vårt Norge lød

Gud og sin drott.

 

I filmopptak: Her