”Klappeånden” og ”Ingen applaus i Guds menighet”!

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 09.06.10

 

Nylig overvar jeg ”Evangeliske Sanger i Sør”, i Grimstad. Det var et stort arrangement med over 1 000 fremmøtte. Innholdet var av blandet kvalitet. Trommer og slagverk var nok til stede denne gangen – men godt nedtonet, mens bassgitarene dunket i vei og andre smektende instrumenter samt valsetakten og ”countryen” var fremtredende. De har jo for øvrig forfulgt bedehuskulturen i decennier – uten at man har spurt seg selv hva den slags rytmer gjør med kroppen med stimuli av kjemien og i sinnet! Musikken har en egen makt i seg selv med melodi, harmoni, takt og rytmer og stor makt over kropp, kjemi og sinn uavhengig av budskapet og vår tenkende kritiske sans, noe få tenker på.

 

Det var også en del gode rolige innslag med trekkspill og flerstemt sang og volum under Arbeidsmiljølovens desibelgrense på ca. 90 desibel. Særlig var det oppbyggelig å høre en 74 år gammel forkynners andakt og sang. Ei negresse sang også ”Amazing grace” med en klokkeklar og vidunderlig stemme. Også et vitnesbyrd fra en i dødsfare i 28 grader minus på Setesdalsheia hvor han ropte til Gud i nød og ble reddet og omvendt - var også oppbyggelig.

 

Men det jeg hadde tenkt å skrive om, kommer nå. Det var da Leif Solheim og Arne Gundersen entret podiet. Gundersen åpnet kontant med at han ville ikke ha noe klapping etter deres sanger - som hadde regjert salen på en ikke god, men høyst forstyrrende måte etter hvert innslag. Nå ble det slutt! Takk og pris. Hvorfor? Jo, Gundersen ga som sagt myndig og klar beskjed at dette ville han ikke ha og fortsatte med å referere til stormøter i Etiopia hvor ånden var så mektig over forsamlingen at de ikke klappet for aktørene, men begynte å prise og love og takke Gud – slik  at møtelederen måtte klappe i hendene for å få ro i salen så møtet kunne fortsette. Og det er jo unektelig noe helt annet.

 

Etter møtet takket jeg Gundersen for hans frimodige inngripen. Jeg skjønte av flere grunner godt hvorfor han sa det han sa selv om det nok kostet. Som forkynner og offentlig person får man selvsagt en god del ”pepper og salt” – endatil i ”åpne sår” - og det kan gjøre godt med litt applaus og ære, men ”kjødet” og ”Gamle Adam” har ikke godt av det. Han skal som bekjent druknes i daglig anger og bot, men jeg har oppdaget at det kan svømme det asen, sa Luther. Riktignok skal man ”kappes i å hedre hverandre” – og ikke hedres ved å kappe hverandre, men det heter oppmuntring og er ikke stimulerende for ”Gamle Adam.” Det er nyttig og godt med oppmuntring, for en kan ”jo ikke leve av bare juling” som en gammel venn av meg uttrykte det når vi fikk en hyggelig henvendelse. Men skal det være en oppmuntring så skal den gjøre Herren stor, føre oss nærmere Han og en selv glad ved å få tjene Herren. Her går det noen grenser som er fort å tråkke over.

 

Georg Friedrich Händel skrev Messias og skapte en ”Katedral for Herren” - mens Wagner skapte et ”Tempel for seg selv” sier musikkjennere – og i Wagners musikk fikk Hitler sitt kall som fører, sa han selv.

 

Jeg fikk også minne Gundersen om hva den kjente santalmisjonær Skrefsrud sa da han noe forsinket kom til et stormøte i USA. Han var berømt, flott mørkhåret fyr, kunne masse språk, og ryktene hadde selvsagt løpt foran han om denne store mannen. Han går rett på talerstolen og applausen braker løs. Han rekker sin hånd ut over forsamlingen og sier: ”Ingen applaus i Guds menighet!”


Vår første utenriksminister og fredsforhandler i Karlstad i 1905 feiret Karlstadforliket sammen med alle de store gutta noe senere. Ateisten og statsminister Michelsen bryter ut: ”Vi gjorde det godt vi guttene i Karlstad.” Da kommer det fra J. Løvland som stod på Pontoppidans grunn: ”Eg skal seia deg det eg farr, at det var ikkje me karane i Karlstad, men det var dei truandes bøner som redda Noreg i 1905.” Og det er veldokumentert at han sa dette og at det er rett og sant også om bønnerammene ellers rundt den striden.


Herodes satte seg på tronestolen og talte til sitt folk. Folket ropte ”Dette er Guds røst”. Da slo Gud han, og han falt død om. Det kan du lese om i NT.

 

Makten og æren tilhører Herren og Han alene. At vi raner ære fra Han er det ikke enkelt for Gamle Adam å innrømme og bekjempe hverken for forsamlingen eller talerne, men det må gjøres. Det er ikke vi som er ”flinke” – men Gud som er nådig som lar oss tjene Ham og Han vet også å belønne oss på sin måte – både i lønndom og det åpenbare. Det er mye bedre enn å få lønn fra folket om det er aldri så godt ment. Han ”smykker oss ut med all ære og pryd.”

 

Ånden og Herren kom til en utslitt Elias i ”den stille susen” – ikke applausen fra folket etter en forferdelig kamp og stor seier - og han ble godt hjulpet der i ensomheten.