Kjærligheten



Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.04.10

 

Ikke sjelden møter en kristen ord som ”du må la kjærligheten råde”, når en gjengir hva Bibelen sier om kvinnelige prester (hyrdefunksjon/tjenestedelingen) og gjengifte der en altså gifter seg etter en skilsmisse med en annen - samtidig som forrige kone/mann lever. Og eksemplene, på at løgn blir gitt sannhetens skinn, blir mange etter hvert som vi går mot endens tid – slutten på denne tids husholdning.

Bibelen derimot sier at kjærligheten ”gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet”. Er noe urettferdig er det ikke grunnlag for kjærlighet. Hva er da det noen kaller kjærlighet bygd på urett? Jo, det kan fort vise seg å være u-kjærlighet forkledd som kjærlighet i sin ytre fremtoning, men Bibelens Ord forteller oss at kjærligheten ”gleder seg ved sannhet”. Og dermed er det helt avgjørende å vite hva Sannhet er.

 

Kjærligheten har også som sin oppgave å drive mennesket til syndserkjennelse – slik at mennesket til sist sier ”Gud har rett om meg at jeg er en synder i tanker, ord og gjerning og jeg kan intet bidra til min frelse! På det grunnlaget og kun det, kan et menneske få ta i mot Jesus Kristus som Forsoneren. Han som sonet menneskehetens synder på korset, gjenoppsto tredje dagen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd og har sendt oss Talsmannen* Den Hellige Ånd som skal ta av Jesu Ord og gi til oss mennesker. Det er kjærlighet – den som kaller synd Galt og sannhet Rett og som ikke prøver å bortforklare også de helt konkrete synder. En kan altså ikke i kjærlighetens navn si at Gud lyver, for da er det som Martin Luther skriver i sin andaktsbok: ”Nei, kjære mann, råd meg ikke til fred og enighet på bekostning av Guds ord! For dermed var samtidig det evige liv tapt, og altså alt tapt.

 

Bibelens kjærlighet, Agape, oppsummeres slik i 1. Korinterbrev 13, 4-8 og 13:

”Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.(---) Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.” (Hele kapittel 13 finner du her.)

 

I salmen ”Kjærlighet fra Gud” i første verset ser vi hvor ren Hans kjærlighet er, kjærlighetens opphavsmann, ”en kilde klar og ren”. Og i siste vers synger vi: ”Bli i kjærlighet Og du har Guds fred,” og det underbygges hva denne kilden til kjærlighet er i 1. Korinterbrev 13: ”den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet;”

 

Kjærlighet fra Gud

springer like ut

som en kilde klar og ren

I dens stille bunn,

i dens dype grunn

gjemmes livets edelsten

 

Kjærlighet fra Gud

som en yndig brud

kommer smykket til oss ned

Lukk kun opp din favn,

kom i Jesu navn,

himlen bringer den jo med

 

Kjærlighet fra Gud

er det store bud,

er det eneste jeg vet.

Bli i kjærlighet

Og du har Guds fred,

For gud selv er kjærlighet

”Norsk Salme Bok, nr 669,
Tekst  J. N. L. Schjørring 1854)        

Så vil jeg avslutningsvis også ta med et sitat fra dansken Mikkel Vigilius, som viser oss hvordan vi i dag omdefinerer Guds Ord og legger inn en ny definisjon av også ordet kjærlighet, og snakker om ”en kjærlig Gud” som Gud selv ikke går god for:
«Ingen i Bibelen taler så meget om helvede som Jesus. Han taler dobbelt så meget om helvede som om himmelen. (...) Han gør det, fordi han vil kalde og vække til frelse! Men vi er rystende modtagelige for Djævelens forførelse: I dag skal der tales på en anden måde!
Vor tids mennesker kan slet ikke forbinde talen om helvede med en god og kærlig Gud. (...)
Så skal vi holde os til at forkynde nåde, trøst og liv – for alle!
Hvor det lokker! For det er en genklang af det evangelium, som vores eget kød hænger ved og længes efter. Det evangelium, som den gamle slange har prædiket fra syndefaldets dag: I skal ikke dø! (...) Men det er løgn! Der er to veje, og der to mål: evigt liv og evig død, evig frelse og evig fortabelse. Det er Skriftens utvetydigt klare ord. Og det må prædikes!
Ellers ender vi med et evangelium uden kors, uden forsoning og uden frelseskraft!»
Kilde: Shafan.dk

*Johannes 16, 8-14 om Den Hellige Ånd, Talsmannen (legg merke til hvor sentral sannhet/rettferdighet er!):
”Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og Dere ser meg ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Ennå har jeg meget å si dere; men Dere kan ikke bære det nå; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede dere til hele sannheten; for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg; for han skal ta av mitt og forkynne dere.”