Gråhårede fra heiene

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 06.12.10

 

Som gråskjegget fra de indre bygder er det kanskje av betydning å heve røsten en smule mot modernitetens frontkvinne fra de urbane strøk: Valerie Kubens med innlegget ”De hvithåredes kamp” i Fædrelandsvennen for november. Deres røst og kamp er tydeligvis ikke noe mer verdt enn lettvinte, skravlende tomheter som knapt eier det minste av fakta og argumenterende verdi.


Som en liten motvekt mot det ungdommelig dyrkende kvinnepratet fra urbane, moderne strøk får en minne om noen utsagn av intellektuelle kapasiteter:

I sin ungdoms frimodige dager fikk Per Lønning (dobbel dr.) høre at han var for ung til å ytre seg så heftig. Til det svarte han at ”det var det samme om han var grønn av ungdom eller grønn av elde”. Det burde man merke seg og holde seg til saken – det kaller man nemlig å være saklig.


Når det gjelder det urbane, stod Sigrid Undset i Stockholm i tyveårene i forbindelse med mottagelsen av Nobels litteraturpris. Det var nok forventet noen rosende ord når de viste henne Gamla staden, men det kom ganske tørt: ”Jeg liker ikke byer jeg.” Hun var jo en oppegående dame – ikke sant?

En gammel dame fra Lyngdal hadde vært i Oslo for mange år siden. Vel hjemme kommer det:
”Det var nå ei skikkelig steinrøys.” En vel faktaorientert karakteristikk? Nå kaller man jo handelsrøysene i Sørlands-parken m. fl. for parker – for liksom å få litt grønn profil fra det foraktede landet.


Og da krigen var et faktum i 1914 – som nok var et resultat av tidsåndens frafalne modernitet - i alle fall i flg vår kanskje største politiker og nasjonsbygger gjennom tidene – utenriksminister Jørgen Løvland, som da brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre”. Han kom absolutt fra de øverste heiegardene i Evje. En annen stor politiker, Bryggeså, kom fra bygdene i Eiken. Nok en storbygger, O. G. Ueland med Formannskaps-loven m.m. kom fra bygdene ved Heskestad like over grensa til Vest Agder. Han styrte etter Bibel og Grunnlov: Norges to øyenstener som han omtalte dem.

Og noe aldeles forunderlig skjedde her da tillitskvinnene i Bondekvinnelaget på Agder ba meg til deres årsmøte - riktignok en noe yngre utgave – for å tale om ”Likestillingsloven og en rekke familielover”. Maken til positiv reaksjon har jeg aldri opplevd. De elsket tydeligvis sitt hjem, mann og barn og var redd modernitetens ideologiske tyranni. Urbane var de ikke, harde never hadde de og jord under neglene, men kunne skaffe mat og varme – så velkommen på matauk når hyllene i byene om ikke lenge er tomme.

Avslutningsvis får jeg kanskje minne om at livserfaring får man bare ved å ha levd en god del år og kanskje blitt grå og fått anledning til å tenke litt i fred og ro utenfor malstrømmene! Det mente i alle fall Fr. Nansen. Skoleflink og puggbelært kan ungdommen fort bli – men livserfaring er det ikke, og livet er mer enn skolebøker. Og sann fornyende kunnskap med bærekraft - består som oftest i å vende tilbake til røttene og der man tok feil av veien.