”All makt-” - - ”Vi har makten, og vi skal bruke den.”

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 29.09.10

 

De to sitatene stammer fra kjente norske politikere. Den første fra statsminister J. Sverdrup i oppgjøret med kong Oskar II da han nektet sanksjon for fjerde gang. Da talte Sverdrup - som var sønn av en fransk mor og oppdradd av hennes søster som var stor tilhenger av den franske revolusjon. Når ikke kongen ville bøye seg, sa Sverdrup: ”All makt skal samles i denne sal”. Dermed ble parlamentarismen innført – en regel som aldri er kodifisert i Norges Grunnlov – ganske enkelt fordi den strir mot det fundamentale maktfordelingsprinsippet i Grunnloven om at makten skal være delt mellom tre makter.

 

Mennesket er ut fra kristen tenkning ondt - og derfor må makten være delt og maktene holde hverandre i sjakk på RETTENS – dvs Grunnlovens vei. Dette må tross alt Sverdrup ha skjønt – men overkjørte dette viktigste rettsprinsipp i stridens hete. (1884) Men det var jo ikke den eneste feilvurdering denne mannen gjorde. (Han var jo også for et mer storgermansk, samfunn.) Han burde ha visst at franskmannen Montesquieu sa at alt var tapt hvis maktfordelingen gikk tapt. Prinsippet hadde han lært i kristenretten i England.

En av kristenfolkets større apologeter, biskop Heuch, skrev i denne tiden at ”Himmelen er mørk og rød, det blir storm,” noe han fikk helt rett i.

Historikeren Øystein Sørensen har skrevet boken ”1880 årene, Ti år som rystet Norge,” og det er sant. Boken er meget leseverdig for å forstå det opprøret som kom mot det fundamentet som var bygd opp fra H. N. Hauges (Norges Luther) tid gjennom det nittende århundre av solide folk som Ole Gabriel Ueland til Jørgen Løvland, begge Pontoppianere.

 

Siden har Norge haltet i vei, særlig etter at sosialistene fikk makt med 5 representanter i 1903 og begynte nedrivningsverket av KRISTENRETTEN i landet – og de brukte Stortinget og den samlede makt de skaffet seg med Stortingsmakten som ble samlet i denne sal – samt den ”fjerde statsmakt” som aldeles ikke er folkevalgt og ingen statsmakt – men som tilraner seg mer og mer makt over folket.

 

Og sosialistene hadde ikke mer enn kommet seg gjennom krigen og all ødeleggelsen som deres avrustningspolitikk hadde ført oss inn i – Einar Gerhardsen gikk med det brukne gevær før krigen – og ved å kuppe fram et nyvalg etter krigen – fikk de makten i mange tiår. Og Gerhardsen var ikke snau. Han sa klart og tydelig: ”Vi har makten, og vi skal bruke den.” Det gjorde han også ved bl.a. å ta Oslo kristne lærerskole i 1948 – vi var jo på vei mot utdanningssamfunnet, må vite. Da måtte de ha makten over lærerutdanningen og skolesystemet. Senere er jo kristendommen fjernet fra grunnskolen.

Han nektet kong Olav å krones etter gammelt norsk opplegg, men han fikk ikke nektet han signingen – men statsregaliene ble liggende et stykke unna bare som symbol på at statsmakten var fratatt kongen og samlet i Stortinget og i betydelig grad misbrukt der – etter min mening. Gro Harlem Brundtland uttrykte seg ca slik at loven imøtekommer de store folkegruppers interesser, men hva med mindretallets soleklare retter?

 

Men nå er det et faktum at kong Harald synes å ha forstått en god del av dette spillet. Hans Nei til å endre Gr.l. §§ 2 og 4 signaliserer dette. Og den varmhjertede hyllest han mottar i store deler av folket – og med hans bestefars Nei til nasjonalsosialismen i 1940 – så har kongen en plass i de fleste nordmenns hjerter som gir en viss maktfordeling som nok de mer eller mindre totalitære maktfolkene senser og frykter.

Om nå bare Høyesterett – som i betydelig grad er utnevnt av sosialistenes folk – kunne våkne for hvor dette bærer hen – og begynne å underkjenne en del av de vanvittige totalitært lignende lover som blir vedtatt i strid med Gr.l. – da ville en del være vunnet. Loven er jo ikke RETT fordi de er vedtatt med skiftende flertall. Og ideologiene som overkjører RETTEN er like ille og totalitære når de ikke styrer på RETTENS grunn og for hele folket. (Skodvin)

 

Men under og bakenfor dette er det kristenfolkets ledere som må stå fram og være SANNHETENS støtter og grunnvoll i bønn og forkynnelse. Vi har mange eksempler i Skriften på at det var det som måtte til for at elendigheten skulle stoppe og folket vende om. Det blir man selvsagt ikke populær av – men vi er heller ikke kalt inn i Guds rike for å være populære, men å følge i Mesterens spor som måtte lide i stadige konfrontasjoner og forfølgelse – inntil døden lydig. Har de forfulgt Han, vil de selvsagt forfølge oss. Det er ikke noe å forundres over – man forundres mye mer over de mange som nå tilpasser seg tidsånden og svikter Bibel, Grunnlov og folket.