Åpenhet eller åpenmunnethet?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 08.11.10

I Paulus' brev til Efeserne Kapittel 5, 3: ”Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblandt eder, således som det sømmer sig for hellige, -” Dette kan selvsagt forstås på flere måter. En måte er at det skal ikke være slike ting i Guds menighet, men en kan også forstå det slik at man ikke skal snakke om slikt fordi en slik åpenmunnethet fører til at det vekkes lyster og fristelser. I alle fall fører slibrige ord – do-språk - fort til det.

Det kan være noe av det samme som når en begynner å snakke ”skittent mannfolkprat” som min for lengst avdøde mor sa noen ganger når samtalen beveget seg inn på den slags ordbruk uten å ta dem i munnen.

Men hva gjør en nå? Jo, nå er det blitt slik som det var hos folket i Sodoma og Gomorra: De talte åpent om sin skam – de holder med de som er på avveier – de gjør seg til av elendigheten. Dette har ikke med åpenhet mellom hjerter, sjel og tanker å gjøre – det er tvert imot et vitnesbyrd om at den åndelige og sjelelige åpenheten ikke finnes mellom menneskene – kjærligheten er død og det sanne nærende fellesskap er borte. I stedet kommer alle former for rus som seks i pervers form, stoff, rokkemusikk, kvelningsrus som ungdommen har begynt med nå, osv. osv. Det er dypest sett er skrik om hjelp fra de hjelpeløse – som tror at de skal ruse seg inn på livet, kjærlighetens og fellesskapets vei igjen – men våkner opp etter en stakket stund i rus og bakrus og det er gått fra ille til verre.
Ekstra ille er det når nasjonen og dens institusjoner som NRK slår inn på denne veien. Det er et forferdelig krisetegn.