Utviklinga og valg til Menighetsråd

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.08.09

I media finner en fra tid til annen diverse uttalelser om synet og politikken til de gamle venstrehøvdingene og deres befatning med utviklingen av det frie Norge. Ofte er det direkte feil eller vinklet på en måte som viser at skribenten ikke har nærhet til stoffet. Det kan dreie seg om den helt fundamentale ting som Formannskapsloven som Bondetinget (1833) fikk gjennom i 1837 og som flytta makta fra et undertrykkende presteskap og embetsverk til folket i frie valg. Det meste av det som fulgte etter dette vedtak, var en del av den Uelandske frigjøringstenkning (Bibel og Grunnlov) på kristen grunn, noe som lite blir forstått i dag. Noen snakker om at Jørgen Løvland (J. L.) var radikal fordi han var født i det revolusjonære år 1848. Noe som er tøv. Man tror at J. L. talte i en politisk tale for bøndene om Luther, nærmest for å lure dem. Igjen feil – J. L. og bøndene visste hva Luther betydde også for samfunnet. På sin Pontoppidanske bakgrunn skjønte J. L. tidligere enn de fleste hvor farlig sosialismen var for Norge allerede i 1903 da sosialistene fikk inn sine første 5 representanter på Stortinget.
Noen vil fraskrive han mer eller mindre kristennavnet p.g.a. Ordingstriden som Odland hadde tapt totalt på Universitet, men bondevenstre sørget for at MF ble startet i 1907/08 – mens teologene rotet til det meste (1903-1906) midt under Norges frigjøringskamp i 1905 osv. (Endog Gisle Johnson talte om lekforkynnere som et ”nødsprinsipp” enda det var de som tok det meste av frigjøringsstriden) Så fikk bondesønnene deres skikkelig presteutdannelse og landet gode prester – mens teologene kranglet og med økende kraft raskt falt fra den sanne og sunne lære igjen! Ordets frihet og fri nattverd kjempet lekfolket også fram.
Siste anklagen mot J. L. så jeg i en kronikk i Dagen hvor jeg ser at J. L. - riktig nok – fikk ansvaret for å få vedtatt Lov om Menighetsråd i sin statsrådtid 1915-1920. Men dette hang sammen med hele den Uelandske politikk og prestemakten - noe skribentene tydeligvis ikke hadde noe innsikt i. J. L. får nærmest skylden for at vi nå får politiske partivalg og dermed råd til Menighetsrådene. Lite sies det om den frafalne forkynnelsen som ikke makter å holde sannhetens støtter og grunnvoll på plass og igjen har kjørt bl.a. presteutdannelsen på avveier.

 

Nedenfor kan du lese en avskrift av Kyrkjestatsråd Jørgen Løvlands notat om Sokneråd fra et håndskrevet notat av J. L. jeg nylig fikk inn,
der det kastes lys over hvordan Lov om Menighetsråd ble til og hvorfor. Det er ikke så enkelt som et vedtak i 1915-1920.

”Sokneråd av J. Løvland.

Eg minnast tvo vendur dette spursmålet hev vore framme, - so langt framme at stortinget hev vore på veg til å gjera lovvedtak um det. Det er ei lang liste på forslag og lange referatar av debattar i odelsting og lagting i mange samlingar.Eg skal inkje trøytta med uppreikningar  og referat, men samla det i ei stutt yversyn i tvo stykkje: 1. Uelands og 2. Jakob Sverdrups tid.

Uelands krav um menigheits-elder sokneråd hekk i hop med kravet um å taka burt konventikelplakaten, so lækmennar fekk fridom til kristeleg forkynning. Likeeins vilde han at lækfolket skulde velja soknestyre, som saman med presten rådde fyr kjyrkjetukt og andre soknesaker. Både kravi voks fram av Haugerørsla, som hadde kome i strid med prestemagta og den andre magta. Dei hekk ogso saman med heile bondepolitikken, slik som John Neergard hadde reist han og Ueland utforma han: folkestyre i stadenfor embætsstyre – slik som han fekk utslag i formannskapslovine 1837, i kravet um folkedomstolar (jury) i straffesaker frå 1845 til 87 og i ei mengd mindre saker, - til sist i kravet um fleirtalstyre (parlamentarisme) i staten (årlege storting 1869, statsrådarne i tinget (1884).

Det var folkestyre i soknesaker Ueland vilde ha, folkestyre istadenfor prestestyre. ”Prestanes skjødesynd er herskesjuke” var eit av ordi hans. Denne samanheng millom Haugerørsla og Uelands bondepolitik er det av vigt å sjå. Gjenom sin strid med embætsmagta hadde Haugerørsla vurte ei oppositionsmagt, og dei førande mennar i bondeoppositionen fra 1833 og frametter høyrde til andre ættleden av Haugianarne. Ueland sjølv høyrde dit. Dei fyrste åri han var på tinget var han med i Haugemøte både her i byen og i Drammen og tala der. Og det var i den tid Konventikkelplakaten stod ved magt. Dette hev eg frå ein av sønine hans. Vår historieskriving hev skjynt for lite av av denne samanheng. Den einaste som hev tala klårt um det var Erik Vullum (journalist, min merknad), som var son til ein framståande prest av haugiansk ånd.

Uelands store motstandar i desse saker var professor Schweigaard.Ogso hjå han hekk det saman med hans politiske synsmåte. Han var målsmann for embetsstyret. Han sagde millom annna, då stortinget 1841 vilde bruka grl. § 79 og tridje venda vedtaka at konventikkelplakaten skulde falla burt – mot kongens veto, at dette vøre å ”skjota spurvar med kanoner.” I saki um sokneråd kom det med ein høgare tanke hjå Schweigaard: den åndelege fridom.

Her tala han med personleg vermde, magt og myndigheit som den heilhuga friborne mannen han var. Han vilde inkje hava noko ”råd” til granska hjarta og nyrer og driva kjyrkjetukt. Han tala so sterkt at ordi hans syng for øyro den dag i dag, so eg vonar me aldri for noko dømande råd i åndelege, mindst av alt i religiøse spursmål, der den personlege fridomen med personlegt andsvarvera den faste grunnsetnad.

Dei Ualandske forslagi um ”menighetsråd” kom fram att i dei kyrkjelege reformkrav i seksti-og sytiiåri, og dei voks upp frå den andsrøsla i den norske kjyrkja som serleg heng saman med professor Gisle Johnsons verksemd og hadde samanheng attyver med Haugerørsla. Forslagi vart framlagde i stortinget som kongeleg proposition av statsråd Jakob Sverdrup. Men det var kjyrkjetukten som var ivegjen no au. Reglarne um røysterett kravde serskilt ”bekjenning” og ”rådet” skulde hava kjyrkjetukt i sokna. Det møtte slik motburd frå fleire kantar (høgre, grundtvigianarar og mange venstremennar) at regjeringa tilsist sjølv tilrådde utsetjing, og dermed hev saka vore ute av det offentlege livet.”

So langt dette notatet. Så kommer saka opp igjen i 1915-1920.

 

Det ligg og ved eit lengre intervju av statsråd J. L. i Dagen 7.2.1920 om den ”kirkelige situasjon” hvor man også kommer inn på ”soknerådsaken”.

Så er det et annet notat om ”Bispeutnævnelsen” og et om ”Bispevalget.” Videre finnes det en rekke andre skrivelser fra J. L. hånd som kan endre mye av den historieskrivingen som forgår i bøker og aviser.