Moster og Stiklestad begynner igjen å komme i fokus,

og under kan du lese to dikt blant annet om historiene

som utspant seg der. Det er ufattelige historier om landet vårt.

 

Begge diktene er hentet fra diktsamlingen "Dikt til "En mor.""

av Jørgen Høgetveit.

 

Stiklestad-slaget

 

Stiklestad-slaget på nådens grunn,

uten kraft i fra kjødet

Seire det skal i dødens stund,

Riket reist utav støvet.

 

Olav og Tord de døden fant,

for makten på trøndernes jord.

Men drapsmannen frelstes

og riket ble reist,

de samles ved Herrens bord.

 

Slik var den stirden på Golgata,

og striden på Hauges tid.

Makten seiret med blodig hand,

men Frelseren kampen i evighet vann.

 

Dette er Gudsrikets evige lov,

på synderens sorgfulle jord,

Veien går over Golgata,

der natten blir rugende stor.

 

Sannelig er du Guds egen Sønn,

soldaten måtte utsi.

Siden Han ble vår sanne bønn,

og døde - de slapp fri.

 

Frihetens fullkomne lov i Hans bud,

redder vårt folk og vårt land.

Nåde gir frihet og likhet for Gud,

og fredlige broderband.

 

Slik sikres landet i åndelig strid,

i avmakt og tro på Guds Sønn.

Her finner sjelen sin evige ro,

og grensene trygges i bønn.

 

(Olav innførde kristenretten på Moster i 1024 og kjempa mot makta

og ulovene i Norge og fekk mange fiender. Det førde fram til salget

på Stiklestad i 1030. Mange gjærteiken synte seg etter at Olav falt.

Det førde til ein total snunad i åndsklimaet etter kort tid.

Difor sendte dei to rep. til Gardarike etter sonen til Olav. Han blei

til Magnus den gode og rådde seinare over Norge saman med

halvbror til Olav: Harald Hårråde.)

 

 

Tore Hunds botsferd

 

No hev eg drepe ein konung stor,

ein heilag mann over Noregs jord.

Blodet ropar frå steinar.

 

Eg ser deg so fager med raudlette kinn,

såret mitt gror utan salve og binn.

Av kongeblod vert det no heila.

 

Du søve so sælt utpå Stiklestads jord,

men eg som din banemann,

u-sæle bror,

veit ikkje vegen å finna.

 

Kva bot skal er gjera for livet eg tok.

Kvar skal eg vel av å få sjelebot.

Til Jorsala - dit lyt eg fara.

 

Der finn eg den heilage Kvite Krist,

Olav sin frelsar han hjelper meg visst.

Blodet Hans alle-ting heilar.

 

Han gjev meg lekedom i Sine sår,

atter ein gong fær eg kjenne ein vår.

Under Hans solrike hender.

 

Han kjem og velsignar med ljos og med liv.

I djupet eg frelsast frå sjele-strid.

Då hev eg sæla i Herren!

 

Grava mi finn eg i framand jord,

alt som eg trengde i Herrens Ord.

Her vil eg sjå at Han kjeme.

 

(Ikkje meir enn godt eit halvt år etter slaget

var det slik ein snunad på åndsklimaet at

Tore Hund – Olavs drapsmann under slaget

- måtte reise på botsferd til Jerusalem.

Der døyr han og finn si grav.)