Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-avisa.no –11.05.09
Når man ser seg rundt i verden fra det indre mikrokosmos til de nasjonale og globale sammenhenger – er det ikke vanskelig å samstemme med Bibelens karakteristikk av livet:
”Den hele skapning sukker i sammen i smerte –”. Og videre: ”Når dere som er onde,-” Men dette skaper, om man er det bevisst eller fortrenger det, såre, mollstemte undertoner i alle sinn, også naturen. Men Bibelen taler også om en frelsens glede som skaper glede i sorgens mollstemte jord. Det er frelsen i Kristus – skaperen og forsoneren som kom og gjorde alt vel og med sitt liv og budskap kom og fortalte oss at det finnes en troens redning – en håpets tone for tid og evighet. Derfor kan det nettopp bli den dypeste glede når man synger i moll.
En venn gleder og fryder seg over våren og livet som vender tilbake med ”vårsol og song i skogen”. Han opplever fuglesangen som en pris til Guds ære. Derfor irriterer han seg
tilsvarende over de mange biologer som ikke har annen forklaring på den vidunderlige fuglesangen om våren enn at det er seksuell markering av revir og påkalling av make. Det kan det selvsagt også være – men uten at de livsskapende krefter settes inn i sin rette sammenheng, blir det bare platt og gledeløst.
Men det er en undertone av sorg og moll i fuglesangen – samtidig som det er en vakker lovprisning av Skaperen. Særlig gjelder dette trostens vemodige – men dog så skjønne toner. Jeg skrev en gang:
”Kvifor er grunntona moll på vår jord, frå sevjetona til trasten. Kvifor syng gleda djupast i moll, når sjela mognast mot hausten. - - Skapningen sukkar og syng i moll, i smerte og sorg for Guds hjarte, lengtar mot sæla og livsens tre, det evige det bjarte. Best kling lengten i blåaste sorg, frå eigen barm uti kvie, takken i lovsong til nådens tolk, for alt som han måtte lide.”
Jeg sjekket opp om trosten synger i moll ved å ringe Sondre Brattland. Og han ga meg forklaringen: Trosten synger ikke i moll, men i naturtonen som lyder som moll for det menneskelig øret. Og så føyer Brattland til et sitat etter Halvor J Sandsdalen: ”Alle sann glede har moll i seg, anna er berre herk og leven.” Det var en dyp sannhet som også Sangtimen erkjenner i sitt valgspråk for programmene: ”Av sorg är songen upprunnen, men av song är gledje vunnen”. De sier det dekker Sangtimens idè.
Det er som en hører budskapet om ”Jeg løfter opp til Gud min sang, ennu en gang, fra disse tåredaler,-”
Naturtonen er tonerekken som var vanlig i tidligere tider før man innførte dur og moll i musikken – og naturtonen synger i naturen fremdeles. Groven har laget et eget orgel basert på naturtonene. Og dette minner meg mye mer om sangen jeg hørte som liten gutt hvor troens barn sang mye i moll, med ”rosemalingens” forsiringer og vekt på konsonantene og ikke vokalene. Da fikk man en mye mer inderlig og dvelende innlevelse i sangens innhold. Dette finner en igjen i mye av kulturen rundt Nordsjøen, uten at jeg kan skrive mer om det her.
Og dypere synger denne sorgens tone med, til eldre en blir og til mer innsikt en får. Predikeren sier at øket innsikt – øker smerte. ”Det er synd om menniskan” skrev en svensk forfatter. En annen skrev om menneskets kår: ”Øver ingen himmel, under blott en grav” – altså et totalt meningsløst liv som vendte tilbake til jord uten det minste håp. Og Han som hadde den dypeste innsikt og totale forståelse – Han som kom med redningen – Han stod en dag utenfor Jerusalem og skuet menneskehopen og gråt. På tross av mange års vandring blant dem – fortsatte de sin selvgode bortvendthet – som langt fra endte i graven og jorden, men i en oppstandelse til evig fortapelse på tross av at Han kom med og ga oss det gode og glade budskap om at sorgen var slukket og synd og død overvunnet.
Tankene er kjent i sangboka i flere sanger, men trer tydeligst frem i sangen av Sven Lidman (nr. 293) ”Når all min synd du tilgitt har. Av fryd vil hjertet gråte.” Det er så mye mer enn ”verdens visdom vet.”
Den store eksistensielle danske filosofen Søren Kierkegaard har også sagt noen visdomsord om sorg og smerte i sjelen og hva det skaper hos den med skapende utrustning:
”Hvad er en Digter? Et ulykkelig Menneske, der gjemmer dybe Qaler i sitt Hjerte, men hvis læber ere dannede saaledes, at idet Sukket og Skriget strømme ud over dem, lyde som en skjøn Musikk . . . Og Menneskene flokkes om Digteren og sige til ham: syng snart igjen, det vil sige, gid nye Lidelser maa matre din Sjæl, og gid Lebrene maae vedblive at være dannede som forhen; thi Skriget ville ængste oss, men Musikken dener liflig. . .”
På hans grav står ordene fra Brossons salme: ”Det er en liten tid så har jeg vunnet. Så er den ganske strid med ett forsvunnet. Så kan jeg hvile meg i rosendale, og uavlatelig med Jesum tale.”
Olav Aukrust – den kjente dikter skrev diktet: Kven er du? Etter flere vers med sjelkval skriver han: ”Då rann det igjenom mi sjæl eit ljon, i sorgi då kveiktest ei tindrande von, so ven som ein fagraste flògrogn-renning, - då gav du meg inn, min usynlege kjenning. Sjå vonbrot og sorger er nedfallsved som nettupp skal nære ditt livsens tre”
I diktet Skaldetankar skriver han om den sanne skaper: ”Vent lite, skald, fyrr du skriv um di kvide – kva tungt lyt du bera, kva hev du å lide?” Skuespill må bort: ”Eg ser tvers igjenom di sorglause sut. Turk tåren av verset. Brenn frasune ut. – Du som med vers-gråt smiler i løyndom, skal vita at sume hev livt slik i røyndom. – Kjende du vegti av ordi du veg på, livna den rædsla du læst som du dreg på. - - - stod du på bålet ei ørliti stund, kjende du rædsla av hjartans grunn, ja gjekk det deg eingong til merg og bein, so kanskje vart elden din rein. – Er du verkeleg skald , stadd i verkeleg vande, -” med straumer av gråt, med ormegardsangst, det gufsande vanvit ja, ”dryg lite, skald fyrr du skrik ut di pine! Lat blomane stråle! Lat stjernune skine! – og gjev deg di liding og livet i vald! Då kan du lægje og gråte som skald. Då kan du drøyme um frigjeringsdagen og fylgje ein skald – i Getsemanehagen.” Her deler han tanker og opplevelser både med Kierkegaard og delvis med Sivle.
Vi tar med litt mer av Aukrust fordi han stikker særlig dypt
i det vi drøfter her. I diktet ”Mot dag” heter det ut av sjelens mørke: ”Upp du lyfte min kjellarlem – no fløymer di sol over blomar
bleikte. Takk fordi eg kjenner du kjem, takk for at ljos
vert kveikte.” Og i diktet ”Morgon” kommer moll og
sorgens klangbunn enda sterkere fram: ”Godnatt, mi sorg, og enn ein gong: Gud signe deg, og takk for denne gongen. Eg grøtte deg so mang ein einsleg gong, men du er trufast mi som fyrste gongen. - -
God morgon sol og signa dag! Godnatt mi sorg, og vel
møtt næste gongen - - Velkomi att med kvite vengjeslag, kom sorg, kom sæl, og syng den nye songen!” Han hadde innsett sannheten om livet og
forsonet seg med det – og synes å ha grepet at Han vender alt til det gode. Han
så at sorga ga grobunn for gleda å ”røta seg i”.
Garborgs sinn som så mange kunstneres sinn var også matret når han skriver: ”Eg kjenner deg, eg kjenner deg som ikkje vann, ein båt i foss - - - sløkt i eit skrik.” I diktet ”Bøn” skriver han: ”Å, hjelp meg du som hjelpe kan! Du ser kor sårt eg strider. Mitt hjarte trøytt i tunge band forutan von seg vrider. Mi naud eg kan kje ut få sagt, det vonde fekk så stor ei makt, som brann i barm det svider.
Ja, hjelp meg du som hjelpe kan! Til deg mi bøn eg sender. Du stridde sjølv og over vann,
du mørkemakti kjenner. Mi naud er stor, min strid er fæl, ver hjå meg du som vil meg vel!
Då veit eg alt seg vender.”
Diktet er vakkert og formfullendt, men det er som Kierkegaard sier: ”Et ulykkelig Menneske, der gjemmer dybe Qaler i sitt Hjerte, men hvis læber ere dan-nede saaledes, at idet Sukket og Skriget strømme ud over dem, lyde som en skjøn Musikk ”
Og skjønnest er denne ”musikk” når den ut fra de dype
strømmer av sorg og moll kan synge med måltrosten i moll og prise Herren og
bringe tro og håp til natur og menneskehet som sukker i smerte. Da blir det
morgen med håp og himmel over grav.