Øst-Afrikas nød i relasjon til vår egen nød og kristne arv og løsning etter Haugianerne

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 12.10.09


Ingen skole eller helsevesen løste Norges eller løser Øst-Afrikas nød - det viser all historie. Norges store problemer skjedde for ikke altfor lenge siden. Blant annet kommer barnevandringene på Agder fra 1830 til 1910 nå i film og forteller om en ufattelig nød – men vi arbeidet oss ut av den ved å arbeide rett med ”Guds gåvor” som H. N. Hauge sa. La oss ta med oss arven til misjonslandene. Misjonsland som har behov for både helse og frelse, men vi må aldri glemme at Bibelens Ord ber oss gi vår neste begge deler – ikke bare det ene og ikke bare det andre, men begge deler.
Det er meg fortalt at Hans Nilsen Hauge var den første forfatter av en lærebok om landbruk i Norge, hans inspirasjon i så måte var Guds Ord som fortalte ham om et ”både og” også begrunnet ned i Skapelsesberetningens ord om oss menneskers oppgave her i verden med å dyrke og forvalte jorden og dermed ta vare på dens innbyggere.

 

For å beskrive den ufattelige nøden i landet vårt klipper vi kort fra ”Hardårene 1807-1814”, som da beskriver Norge i dypeste nød akkurat slik som Kenya og Etiopia i de senere ti-år:

”Bøndene manglet mange steder såkorn siden 1812, kornprisene var stadig stigende og dødeligheten var nå større enn noensinne, den usunne mat, barkebrød og bedervet korn, som folk hadde levd av hele vinteren, framkalte blodgang og krevde mange ofre. Det var ikke så mange som direkte døde av sult, i Meldal døde 3 av det, fra Smålenene het det at en kone i fortvilelse skal ha drept seg og sine 3 barn, men dødeligheten var i voldsomt stigende. I 1808 døde 24 000 mennesker, i 1807 var tallet 20 000, men i 1809 32 000 eller 35 pro mille, det var langt høyere enn nødsåret 1812-13, da døde 26 000 mennesker eller 29 pro mille. Aldri siden har dødsprosenten vært så høy, 1808 betegner lavpunktet for ekteskapenes antall, 1809 for fødslenes. Da var det 12 000 flere døde enn fødte. Og statsbankerotten januar 1813, som reduserte pengenes kurs til en brøkdel av den opprinnelige verdi uten å stanse kursfallet som fortsatte, skapte til en begynnelse forvirring i alle gjeldsforhold, økte skattetrykket og fylte ulykkens beger til randen.”


Og ”Hardårene 1807-1814” fortsetter med å peke på mye av løsningen av disse problemene:
”Det var på jordbrukets område at man satte alle krefter inn for å oppdyrke landet. I smerte og lidelse var nasjonen våknet opp fra en vegetativ tilværelse, den så seg selv og den så at den var naken. Den måtte gjøre landet mer selvhjulpent. Både nødsårene 1808-09 og 1812 førte til en intensivert drift, og jordbruket tok seg veldig opp etter de store uår, hvis følger for landet ble nyttige. Ikke minst begynte man å forstå hvilket ypperlig næringsmiddel poteten var, som inntil midten av det 18. århundre hadde vært fullstendig ukjent her i landet. Dyrkningen av poteten tok sterkt til i disse år, den ble en stor hjelp mot hungersnøden, og som Jacob Aall sier - "til en velsignelse for de små åkerbruk". Derfor kunne i 1814 i et selskap for de svenske kommissærer en stortingsmann utbringe en skål "for potetesen, fordi den var årsak til at nordmennene der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg selv sin frie forfatning".

I sammenheng med dette arbeid for å kle landet og fremme jordbruk, industri, håndverk, husflid og økonomi, kom opprettelsen av de patriotiske selskaper, som alt var begynt i 1770-årene, bygde-selskaper og kornselskaper. Nødvendigheten - heter det i innbydelsen til Selskapet for Asker prestegjelds vel 1808 - bød nå hvert enkelt samfunn å slutte seg sammen for å avverge de fryktelige virkninger av krigens onde ved åkerdyrkningens forbedring og utvidelse og en utbredt husflids fremme. "Det er heder at spise selvavlet brød, det er heder at bære hjemmevirkede klæder".”

* * * * *

Hardårene 1807-1814 – i full versjon
For å få et større innblikk i hvordan det var her i Norge for ikke alt for lenge siden anbefaler vi å lese Jacob Stenersen Worm-Müllers ”Hardårene 1807-1814, Tale til Oslo Kringkasting  London, 17. mai 1940“ – i sin helhet:

Du finner teksten her (Kilde: "Til Norge. Taler og artikler gjennom krigsårene 1939-1945", Aschehoug & co, Oslo: 1946.)