Ny Friluftslov, produksjon og krisemaksimering

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 21.07.09

 

Ny Friluftslov er på trappene. Høringsfristen var kort og ble avsluttet 1. juli. Opplegget er helt i tråd med den lovgivningsstrategi som departementene har ligget på i mange år nå: Liten utvalgt gruppe, korte frister og helst i ferietiden.

 

Den nye loven har bl.a. disse forslagene:

-          opphevelsen av forbudet mot å campe nærmere bebodd eiendom enn 150 meter

-          opphevelsen av forbudet mot ferdsel i skogplantefelt

-          tillatelse til fri ferdsel med sykling og ridning på private veier, selvsagt inklusive skogsbilveier

-          lov om ”inngrepsløyve” som betyr at kommunen kan rydde stier og foreta andre tiltak for å fremme ferdselen i utmarka. Får de ikke til avtale med grunneieren – kan de gjennomføre det med tvangsinngrep.

Forslagene er rimeligvis møtt med kraftig kritikk fra samtlige av landbrukets organisasjoner og forbundene for hus- og hytteeiere. Og dette er bare noen få av de lover som drar i samme retning.

 

Først praktiske konsekvenser av punktene:

Når turister ikke lenger trenger å holde avstand til husene på garden, får du folk og telting i nærheten av den daglige drifta med beitedyr, traktorer og redskap. Ikke ufarlig og mange muligheter for konflikter og skader og hinder for produksjonen. Man har ikke slik adgang til noe industriområde.

Å tråkke rundt i et plantefelt med for eks nylig utplanta planter, kan være ødeleggende for tusenvis av kroner og mange års vokster og produksjon. Bestanden blir glissen og ujamn.

Private skogsbilveier er det omtrent like mye av i Aust-Agder som det er offentlige veier.

De er kostbare å anlegge og holde ved like. Får man bl.a. hestetrafikk og djupe groper i grusen etter hestehovene - særlig i bakker – graver fort vannet ut grusen ved neste kraftige regnfall. Hurtig biltrafikk spruter grusen av veiene – og grusen koster tusener i utkjøring og skraping, osv.

Og skal kommunene – og enda verre – enhver forening som vil ut i utmarka – presse gjennom rydding og turstier på annen manns grunn – er vi inne på ren ekspropriasjon. Hva med gjerder som sperrer og andre hinder som bonden trenger for beitedyr – men som må fjernes for ”allemannsretten” som er noe helt annet enn den gamle ”fri ferdsel”. Og toppen av dette blir når de som driver turisme som næring – som jeg har sett det bl.a. i Telemark – presser slike turstier fram både vinter og sommer.

 

Lov og rett

Dette er overgrep på annen manns eiendom og folkeflertallets angrep på mindretallets soleklare mindretalls- og demokratiske rett. Det er dessuten klart i strid med Grunnlovens § 105 om eiendomsretten – som de siste 20-30 år er undergravet i stigende tempo av kollektivet, flertallet og radikale sosialister med hastverk i lovgivning som forandrer vårt felles Norge. Både de og vi burde snart forstå at dette vil ramme friheten til oss alle – for eiendomsretten er et fundament under maktfordelingen av de verdiskapende arealer. Slik har det vært i Norge i tusen år med eiendomsrett og odelsrett (Gr.l. § 107) Dette har skilt oss klart fra de feudale og undertrykkende nasjoner i Europa.
Selv om vi opprettholder både Gr.l. § 105 og 107 – en bondestand med eiendomsrett og forvaltningsrett – har det igjennom hundreårene ikke vært det minste til hinder for ”fri ferdsel” med de rette begrensninger som tok hensyn til forvaltningen og produksjonen av livsnødvendigheter og fellesskapets behov for å ferdes ute. I forhold til Europa har Norge mest areal pr innbygger og stor frihet! Men denne snikinnføringen av en ”allemannsrett” som overtar mer og mer av forvaltningsretten over eiendommene – er ikke gammel norsk frihetsrett! Grunnlovens ”frihet og orden” må gjenreises og respekteres – ellers siger vi gradvis over i en totalitær stat – og de mangler vanligvis alt!

 

Produksjon og vern

At norske arealer både skal produsere og beskyttes – til fordel for oss alle – synes helt å gå i glemmeboka i Miljødep. Det Dep som sprang ut av det som statsminister Per Borten og statsråd Trygve Haugeland siktet mot med Naturressursmeldinga i nitten syttiåra, var et Naturressursdep – og ikke et Miljøverndep. som Bratteli laget det til. De to første langtseende statsmenn – sa det kunne bli ”skjebnesvangert for en nasjon ikke å ha oversikt over arealene som skulle produsere mat og råstoffer”. Nå synes man å ville legge ned landbruket og skape Norge om til det Alaska er for USA – et ferieparadis for Europa – samt tilpassing for øvrig med resten av våre ressurser til det nyvåknende Romerriket.

 

Landbruket bygges ned – kornlagrene er tomme, og den globale tilpasning med all vår transport av folk, planter, mat og dyr trues nå av stadig flere truende kriser av pandemier, matunderskudd med proteksjonisme, finanskriser som vi enda ikke har sett det verste av, sier BI-professorer.

 

Oppi denne nasjonale krise og krisemaksimering* som det tydeligvis legges opp til fra radikalt maktpolitisk hold i Norge i dag, er det et lyspunkt å høre Lundteigen og Jan Davidsen for kort tid siden oppfordre til å få slutt på å kjøpe maten ut av sultne munner i u-land, og heller få fart på eget landbruk igjen. Men da må man igjen begynne å respektere verdens viktigste yrke: bonden – og verne om hans eiendoms- og forvaltningsrett over eiendommene sine, hjulpet av et godt plan- og rådgivningsapparat som vi hadde før. Og vi bør gjøre det snarest før sulten når også våre kyster. Vårt folk og land har ikke råd til å forvalte vår frihet og grunnleggende ressurser og behov på denne måten. I mitt arbeid i u-land – bl.a. under sulten i Etiopia i 1974 -75 – opplevde jeg hvor ruinerende det var ikke å ha det ”daglige brød.”

 

* Krisemaksimering går ut på at skal man forandre et samfunn – må en føre det ut i kriser og deretter maksimere krisene. Da oppstår forvirring, uro og  

   maktesløshet – og da kan den bevisste strateg gjennomføre sin samfunnsomveltning.