Nordens fred og norske fredsoperasjoner

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 29.07.09

Fred – shalom – er et umistelig gode. Det jødiske ordet betyr ikke bare fred i vanlig forstand men fullkommen harmoni m.m. og noe som Herren skaper. Uten fred i et land er det nesten umulig å utføre noe eller bygge opp noe som helst. Men hvordan skapes freden og hvor kommer den fra?

Ja, den kommer enten fra menneskets innerste hjerte hvor freden er skapt og hersker og styrer livet og mellommenneskelig forhold – eller den kan skapes rent ytre sett med makt og våpen. Freden fra begge disse kilder er høyst overfladisk, utstabil og usikker – men kommer freden fra et folk med himmelsk fred i hjertet er det noe helt annet. Vi har store og gode eks på det personlig, nasjonalt og internasjonalt.

Det siste har vi store og mektige vitnesbyrd om i Norden som rundt 1800 hadde en rekke store og blodige slagmarker – men som ble kalt ”det fredelige hjørne av Europa” ettersom Guds fred nådde hjertene gjennom de store vekkelsene. Når denne freden viker, må vi til igjen med de midlene vi tror skaper fred. Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne hva vår første utenriksminister sa i 1914 da den første verdenskrig brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

Vi er i ferd med å slå inn på samme vei nå som tidligere førte til kriger. I hundreårene som gikk før, sendte vi ”fredsstyrker” ut i verden, men det var misjonærer uten våpen som snudde hjerte og tankeliv. De helt store kom fra England/ Skottland som Alexander Duff (1806 – 1878) i India, David Livingston (1813 – 1873) i Afrika og James Hudson Taylor (1832 – 1905) i Kina. De viste folkene et helt annet menneskesyn enn kolonimaktene og slavehandel og opiumskriger. På mange måter viser de en avskygning av det vi er lovet hos bl.a. profeten Mika som lover at lov skal utgå fra Jerusalem og Fredsfyrsten skal dømme rettferdig mellom folkene.

På bakgrunn av at Norge nå involverer seg stadig dypere i noe helt annet internasjonalt fredsarbeid med våpen i fredsbevarende styrker og uhjelp i et globalt perspektiv enn det vi gjorde før – skal vi vurdere dette i forhold til tidligere fredsarbeid som ble skapt her i Norden gjennom misjonen til verdens ende.

Nylig overvar jeg en større samling for ungdom fra 9. –10. kl. som var samlet på Evjemoen i regi av dette nye perspektivet. Det var 2-3 ungdommer som spurte kjentfolk i et bredt panel som utelukkende svarte de unge ut fra det nye norske fredsperspektivet. Tidligere på dagen var de informert av de forskjellige folkene i teamet. Det var Norges Veteranforbund, FN-sambandet Sør, Stiftelsen Arkivet og Forsvaret som arrangerte, og skoleklassene var målgruppen. Eget hefte var gitt ut i anledningen og het: ”Mellom Evje og Afghanistan. Om Norges internasjonale operasjoner 1989 – 2009.” Det hadde en rekke appeller om fredsarbeid med våpen og toleranse overfor andre kulturer og religioner, bare ikke de aggressive som Taliban og andre fundamentalister.

Historikken og den dypere problematikken bak fredskapning – om hva som virkelig skaper fred - var ikke berørt. Hverken Norges Grunnlov eller det åndelige regiment syntes å eksistere.

En ekstra klangbunn for meg var at jeg nettopp hadde lest gjennom Kongen Budbærere nr IV av Oskar Handeland 1943 som bl.a. omtaler de store fredsskapere som jeg nevnte tidligere. De som med sitt budskap og eksempel skapte et helt annet bilde av Vestens kultur og mennesker enn de andre med makt gjorde. I sporet av disse har vi også en mer enn hundreårig fredsskapende misjon fra Norden – fredsoperasjoner som var sannere og bedre og mer varig enn den som man forsøker seg på i dag. Derfor er det enda større grunn til å skrive noe om dette.

Før 1800 var det mye ufred og krig i Norden. Svensker og finner lå i blodige trefninger i Finland, svensker og dansker slo hverandre i hjel i kampen om Skåne og svenskene lå i en ond syvårskrig mot nordmennene. Men fred ble det ikke av dette – men ufred og hevntanker. Men så skjedde det noe som gjorde dette blodige Norden om til ”Det fredelige hjørne av Europa”. Den anglo-amerikanske verden fikk sin stor gjestings- og vekkelsestid hvor ikke minst Norden fikk omvendelse og fred (shalom) fra himmelen.  Shalom er som nevnt et merkelig og dypt uttrykk for fred:

I Finland kom den store vekkelsespredikanten Pavoo Routsalainen som gjennom store ofre og lidelse snudde det finske folk til Herren – Fredsfyrsten. I Sverige fikk man C. O. Rosenius, på Nordkalotten Læstadius og i Norge Hans Nielsen Hauge. Folkene etter dem bygde nasjonen og freden som utviklet disse lutfattige u-land til å bli verdens fremste velstandsland på ca 200 år. Og i England og USA arbeidet vekkelsespredikanten Moody i 30 år og løftet begge nasjonene nærmere Gud – sier biografene.

Norge har en arv fra de nevnte kristenvekkelsene som kulminerte i at Jørgen Løvland tok oppgjøret med kong Oskar i Sverige og reiste sammen med vekkelsespredikanten Albert Lunde tilbake til Norge i 1905 til deres store fredsarbeid i begge regimenter. Se tidligere artikler.

Det var antakelig noe av begrunnelsen for at Norge fikk oppgaven fra Sverige om å forvalte pengene til Nobels fredspris som Jørgen Løvland var formann for i mange år. Og den kristne grunnleggeren av Røde Kors Henri Dunant var den første som fikk fredsprisen.

Nå brukes fredsprisen i en rekke forsøk på å skape terrorister om til fredsskapere – men med svært lite fredsresultat. Stortingspresident Torbjørn Jagland skrev rett ut i en kronikk i Aftenposten at norske fredsinitiativ og fredsanstrengelser stort sett ligger i ruiner. Det siste er jo statsråd Solheims fredsarbeid på Sri Lanka – som endte i blodbad og katastrofe, et eksempel på. Når jeg nevnte dette for en politiker i salen (på Evjemoen), var svaret at det var satt inn for lite våpen for sent. Både NAFO og NUPI er så vidt jeg vet dypt involvert.

Og samme Solheims dep. har fått flere rapporter mot seg som forteller at norsk utviklingsarbeid har skapt lite eller ikke framgang – flere steder det motsatte. Og titalls milliarder er bortimot bortkastet – p.g.a. feil fundamenter og perspektiver.

Norske representanter ser det som en av Norges hovedoppgaver i utenrikspolitikken å medvirke til fredsarbeid gjennom FN og direkte initiativ. De prøver å aksle oppgavene etter de store tidligere fredsskapere i politikk og misjon – men altså med helt nedslående resultater.

Mye av årsaken ligger nettopp her. Norsk u-hjelp og fredsarbeid har nærmest aversjon mot det fundament som man rent historisk og erfaringsmessig vet skapte freden i Norden og som har store kunnskaper om den rette måten å skape fred på i menneskehjertet, mellom stammer og folk og nasjoner. Vi vet også fra O.M. Klausens undersøkelser i Keralaprosjektet hva som skaper fremgang og hva som ikke gjør det. Misjonsorganisasjoner får lite av bevilgningene og finsiktes i sine prosjekter – og etter hvert sultefôres kristenfolket også for sine egne skattepenger i Norge – mens pengestrømmene nesten uten revisjon strømmer til terror-regimene. Bl.a. derfor kalles Osloavtalene ”krigsavtalen” i Israel. Man har slik aversjon at man så vidt jeg vet, måtte sette klistermerker på traktorene i misjonens prosjekter i Afrika at de ikke måtte brukes til evangelisasjon!

Jagland og U-hjelpsrapportene viser hva de oppnår i praksis med sine milliardutdelinger p.g.a. deres regelrette aversjon mot det fundament som virkelig kunne skape fred og utvikling i nasjonene. De kan lese om det i Norges historie like fra Hans Nielsen Hauge til i dag. Litteratur foreligger om de vil – men det synes som de heller vil kvitte seg med dette fundamentet både ute og hjemme. Det bør snart det norske folk forstå og forlange at disse folkene fjernes fra forvaltningen av vår felles fremtid – før det går ytterligere galt både med vårt folk og de man lar bruke våre midler og ungdom på fullstendig feil måte. Måter som skaper mer ufred og krig enn sann shalom. (Forsvaret har også sin plass i tenkningen omkrig ”det verdslige regiment” noe vi kanskje kommer tilbake til ved anledning).