Relatert stoff:
Nå må vi ikke sovne!

 

 
Kongen og Ottesen: Lovløs kristendom i menighet og samfunn?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.10.09

 

Når man leser det ene innlegget etter det andre om Grunnloven og Kongen - nå sist ”Kongens religionsfrihet” i Dagen - av info. sekretær. i NLM Ottesen – undres en på om man overhode har lest Grunnloven eller forstått den. Han problematiserer kongedømmet m.m. midt oppi at Kongen har kommet med et gledelig utsagn og det foregår en grusom grunnleggende kamp om hele vår norske forfatning som river viktige rammer også rundt vårt kristne arbeid.          Og Dagen setter det gladelig på trykk – selv om innholdet klart strider mot Grunnloven. Det minner meg om da teologene fra 1903 til 1906 – midt i kampen for Norges frigjøring - drev på og kranglet – mens Albert Lunde hadde store vekkelsesmøter, Jørgen Løvland kjempet for Norges frigjøring og sikkerhet, og BondeVenstre planla MF for å få gode prester av sine veloppdradde bondesønner. Jeg kan tenke meg hva Løvland tenkte i sitt stille sinn om teologene og presteskapet som hadde plaget hans haugianere – og nå ikke kunne ordne opp i teologien på Universitetet på egen hånd. I et håndskrevet notat jeg har av Løvland, skriver han om O. G. Uelands ord om prestenes ”herskesyke.”

 

Ottesens artikkel drøfter Kong Haralds utsagn og ansvarlighet – bl.a. for Ekteskapsloven – som en del tyder på at Kongen undertegnet – selv om det har vært en god del uklarhet omkring hva som skjedde i den saken. Men en ting er sikkert, at skal noen kritiseres for den loven og andre u-gudelige lover – så sier Grunnloven i: ”§ 4. Kongens Person er hellig: han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.”   Ottesen skriver: ”Det er lov å håpe at kongen var skeptisk til den nye ekteskapsloven. Men han satte sin underskrift på loven – ”.  Selv om Ottesen er teolog og selvfølgelig burde være bevandret i læren om Guds vilje og ordninger fra MF – så burde han kanskje ha fått med seg at når han skriver om Konge og regjering - da opererer han i ”Det verdslige regiment” – Loven brukt i samfunnssammenheng – og da burde han også holde seg til det som Grunnloven sier.

 

Så burde han også ha fått med seg katastrofen som skjedde ved innførselen av parlamentarismen i attenåttiåra – det tiåret som rystet Norge. Den synes totalt opplest og vedtatt i dag. Man har aldri kunnet innføre det i Grunnloven fordi det strider mot Gr.l. og hele den grunnleggende maktfordelingen. Den gang skrev biskop Heuch at ”Himmelen er mørk og rød. Det blir storm”. Radikalismen var på farten allerede da – og Gisle Johnsen m.fl. skrev ”Oppropet til kristendommens venner” – men storfolket fikk få av fattigfolket med seg, for man hadde ikke nok forståelse for hvor ille det stod til materielt i riket. Det var u-land! Det samme ser vi i dag på misjonsmarkene – hvor revolusjonens barn fort får makt – fordi man lite gjør med folkets materielle nød ikke minst med landbruket – i motsetning til det haugianerne gjorde her da Norge ble gjenreist. Hauge og hans folk ga folket kristendom i skarp opposisjon mot prester og myndigheter – og løftet dem fra sult og nød til velstand.  H.N. Hauge utga den første lærebok i landbruk og lærte folket å forvalte Guds gode ”gåvor”! (Til høsten kommer ”Barnevandringene på Agder” 1830-1910. Da blir kanskje forståelsen for denne siden av livet bedre også i misjonskretser. Det er ikke nok med noe nødhjelp hvert tiende år!!
I biografien om statsråd og sivil agr. Trygve Haugeland er han oppgitt over det misjonen har drevet med innen landbruket i Etiopia.) Selv om man forstår hvorfor småfolket valgte feil i parlamentarismekampen – er det likevel ikke akseptabelt – men verre er det at de som makten hadde - ikke hjalp folket og forkynte så det smalt i veggene om ”lov og evangelium”, mot urettferdigheten og hjalp folket opp av nøden. Det måtte lekfolket gjøre – som apostlene – mens presteskapet talte om ”nødsprinsippet” overfor de som hadde båret det meste av kampen!

 

Uryddigheten omkring kongedømme og kristendom er også noe som synes å befinne seg i mange teologers hoder – som og Ottesen tar opp. Det synes som de tror de befinner seg i kirken når de drøfter samfunnet og lovens bruk der. De burde jobbet noen år med praktisk politikk og lovforvaltning. Hadde ”keiser” og ”biskop” holdt seg til sine tildelte maktområder ut fra Grunnloven - kunne vi hatt et utmerket norsk hus å bo i med fred og fremgang. Grunnloven er et nydelig avstemt system – men den må respekteres. Norden det fredelige hjørne av Europa etter de store vekkelsene ved lekfolket, nye lover og korsmerkene i flaggene.. Ingenting gir så gode samfunn som de som er tuftet på Sinailoven med god lovmessig påbygning som Gr.l. gir og får Herrens velsigning. Kongen sier ”Alt for Norge” og det er vi glad for – for vi er ikke skilte og personspaltet, men lever i ”Det norske hus.”. Men når samfunnets politikere sier ”alt for politikken” og prestene sier ”alt for kirken” og knapt nok tenker på folket – da blir det vondt å leve i landet. Folk sukker og vet ikke hva de skal forholde seg til. Det er ikke hjelp å få. De trekker seg vekk både fra valget, kirken og misjonen. Statistikken taler sitt tydelige språk.

 

Så skriver Ottesen: ”For det andre er det fortsatt usikkert hva slags makt kongen har. Politisk er det først og fremst et symbol.” Ja, hadde man lest litt historie, så hadde man visst hvordan utviklingen har vært etter parlamentarismen – og hvordan Gerhardsen bl.a. systematisk la opp til å svekke kongekroningen – men Kong Olav ”lurte” han delvis for han ble etter eget ønske og opplegg signet. De sosialistiske kreftene som nå ønsker familien fjernet og homofilien etc innført og etterslekta utryddet (fosterdrapet) og hedenskapet innført – de ønsker selvsagt det øverste symbolet for familien fjernet fra samfunnstoppen – og lage republikk. Ekstra ille er det selvsagt hva kongen sa: ”Da kong Harald ble minnet om at religionsfriheten ikke gjaldt kongehuset, smilte han.  Nei, men det er selvvalgt. Og kongehuset bør være kristent, sa han.”

 

Men det underlige er at denne kongen har makt likevel. Han har ”makt over hjertene”. Og kongemakten har ikke minst Kong Håkon bygd en ”pilar” under, da de fleste svek – mens han sa NEI til nasjonal-sosialismen. Versto i VG undret seg storlig over folkejubelen ved signingen av kongeparet vårt. De har jo ingen makt, skrev han. Men hadde klødde seg tydelig i hodet – for de hadde jo makt i folket. Jeg oppdaget dette i Mali for mange år siden. Da vi var ferdig med maktpersonene – sa man: Dere må også tale med han som ”har makt over hjertene”. Det viste seg å være en gammel familiemann som folk gikk til når de trengte hjelp av en som ville dem vel. De fulgte de rådene, mens maktens påbud og råd ofte ble etterlevet sånn passe med øyentjeneri. Jeg kjenner dette fenomenet også fra Norge. Og en politiker sa nylig: Politikerne på Stortinget som ønsker republikk, er klart i uttakt med folket. Det bør Ottesen merke seg.

 

Kongens barn kritiseres også. Hvorfor gjør man Kongen ansvarlig for voksne barn som farer på gale veier – når han selv alene prøver å stå fast under svært vanskelige forhold og si det som rett er ut i fra det som konstituerer han og Norge? Skal man trekkes til ansvar for voksne barn – antar jeg at mang en forkynner har sitt å svare for ut fra hva Bibelen krever av en hyrde.

 

Men mest burde man kritisere forkynnerne som nå snart lar Kongen stå alene i å kjempe for Grunnlovens kristne forankring i vår gode ”evangelisk lutherske arv”. Også Tulluan og Ottesen gikk i høringen med på å forandre Gr.l. § 2 til ”kristen humanistisk”. Kristendom av Kristus og humanistisk* av humanum, (humus – jord) mennesket – er selvsagt som ild og vann. Det er akkurat det samme som skjedde da man begynte å vanne ut Skoleloven for mange år siden. Dessuten er det klart ulovlig i henhold til Gr.l. § 112 (110) som sier: ”- forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men allene angaae Modificationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Constitutions Aand, -” Den tillater kun mindre modifikasjoner og intet brudd med Gr.l. ånd.

 

Til slutt: En solid misjonsmann jeg snakket med og som nettopp hadde lest Ottesen om ”Kongen religionsfrihet” sa han hadde håpet å finne et takkens ord for kongens frimodige tale, men det var ingen. Triste greier – men Norges Konge har stått alene ei vinternatt før! Så får vi be for Kongen og de med makt og myndighet som Bibelen pålegger oss fremfor alle ting! 1. Tim.2: ”1 Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, 2 for konger og alle dem som er i høi verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. 3 For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” De skal bære rettferdighetens sverd, holde ondskapen nede og fremme SANNHET og RETT!

 

Det får greie seg i denne omgang – selv om det kunne vært mer å hogge fatt i i denne artikkelen av Ottesen. Neste gang får han gå ut og snakke litt med folket. Wisløff fikk stor respekt for dem – og lyttet gjerne til dem - etter å ha hatt sin prestegjerning i Birkeland noen år.

 

 

Constitution for Kongeriget Norge av 1814.

A. Om Statsformen og Religionen.

 

§ 1. Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.

 

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales.

 

B. Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie.

 

§ 3. Den udøvende Magt er hos Kongen, hvis Tittel er Vi N. N. af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge.

§ 4. Kongens Person er hellig: han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

§ 5. Arvefølgen er lineal og agnatisk, saaledes, at kun Mand af Mand kan arve Kronen. Den nærmere Linie gaaer for den fjernere, og den Ældre i Linien for den Yngre.

§ 6. Den udvalgte Konges, i lovligt Ægteskab avlede, mandlige Livsarvinger ere arveberettigede i den Orden, forrige § foreskriver, saa at Riget stedse bliver udeelt hos Een; hvorimod de øvrige Prindser, til hvilke Tronen ved Arv kan komme, bør nøies med den dem af Storthinget tilstaaende Apanage, indtil Arveordenen kommer til dem.

§ 7. Naar en, til Norges Krone arveberettiget, Prinds fødes, skal hans Navn og Fødselstid tilkjendegives førstholdende Storthing og antegnes i dets Protocol.

§ 8. Blandt Arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, der strax indtaget sit tilbørlige Sted i Arvelinien, om han end først efter Faderens Død fødes til Verden.

§ 9. Er ingen arveberettiget Prinds til, kan Kongen foreslaae sin Efterfølger for Storthinget, som enten antager eller forkaster Forslaget.

§ 10. Kongen er myndig, naar han har fyldt det 20de Aar. Saasnart han er indtraadt i det 21de Aar, erklærer han sig offentlig at være myndig.

§ 11. Saasnart Kongen, som myndig, tiltræder Regjeringen, aflægger han for Storthinget følgende Eed:

"Jeg lover og sværger at ville re-"

"gjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Constitution"

"og Love; saa sandt hjelpe mig Gud og hans hellige Ord!"

Er intet Storthing paa den Tid samlet, nedlægges Eden skriftlig i Statsraadet og igjentages høitideligen af Kongen paa første Storthing.

§ 12. Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke paa den Tid og med de Ceremonier, han selv fastsetter.

§ 13. Kongen skal stedse boe inden Rigets nuværende Grændser og maa ikke, uden Storthingets Samtykke, opholde sig udenfor dem længer, end 6 Maaneder af Gangen, medmindre han for sin Person vil have tabt Ret til Kronen.

§ 14. Kongen maa ikke modtage nogen anden Krone eller Regjering uden Storthingets Samtykke, hvortil 2/3 af Stemmerne udfordres.

§ 15. Kongen skal stedse have bekjendt og bekjende sig til den evangelisk-lutterske Religion, haandhæve og beskytte denne.

 

§ 110. Naar Rigsforsamlingen har antaget denne Constitution, vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring, at nogen Deel af den bør forandres, skal Forslaget derom fremsettes paa et ordentlig Storthing og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det næste ordentlige Storthing at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted, eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men allene angaae Modificationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Constitutions Aand, og bør 2/3 af Storthinget være enig i saadan Forandring.

 

*Tillegg v/web.m.:

Om humanisme står det følgende i Kunnskapsforlagets ordbok:

"1 Åndsstrømning som oppstod ved slutten av middelalderen og hvis mål var å skape en kultur på rent menneskelig (motsatt religiøst) grunnlag, særlig ved studium av klassisk gresk-romersk litteratur og vitenskap."