”Kvinner selv stod opp at strede,-

 
 
Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 31.07.09 (1. gang publisert i Morsdagsheftet LYS 09)

 

”Også vi når det blir krevet, for dets fred, dets fred slår leir.

Noen kvinners kamp for å overleve krigsårene i Lyngdal

 

Krigsårene fra 9.april 1940 til maidagene 1945 ble harde å komme igjennom – ikke bare for de som direkte ble utsatt for nazistenes brutale framferd med forfølgelse, fengsling og tortur, men også for de som ble igjen hjemme. De som dannet ”hjemmefronten” og skulle ta vare på hjem og barn og gardene, hadde også en vanskelig og tung tid med mange og store vanskeligheter. Det fikk kvinnene på Foss i Lyngdal, ikke langt unna Kvås, oppleve i krigsårene. Vi lar noen av dem representere de tusener av kvinner, mødre og bestemødre som måtte leve alene med stort ansvar og mye angst i håp mot håp om mange saker, og de mange daglige sysler for å skaffe mat og klær.

En dag i sommer tok vi turen til Lyngdal for å få mer informasjon fra noen som stod sentralt i kampen, men som er godt oppi årene: Gunnar og Gudny Foss noen km nord for Lyngdal sentrum. De hadde tatt godt vare på krigsminnene sammen med andre som var interessert i historien som ingen av oss må glemme. Tilgi – ja, men aldri glemme – men lære og bli klok av skade så det ikke skjer igjen.

Vi fikk med oss rikelig stoff – ja, en overflod av stoff – til en ikke alt for lang artikkel som vi planla til Morsdagsheftet. Ei fyldig bok: ”Minner fra krigen. Austad – Lyngdal – Kvås 1940 – 1945.” 332 sider.

 Vi fikk kopiere en masse notater og svært verdifullt stoff fra krigen, bl.a. det kjente skrivet: ”Kirkens grunn/ En bekjendelse og en erklæring” datert Paaske-aften 1942 – i utgangspunktet forfattet av den lærde og konservative teologen Olav Valen-Sendstad – og senere ferdigstilt av Kristent Samråd med biskop Berggrav i spissen, samt Hope, Hallesby m.fl. Dette ble lest opp av prestene i nesten samtlige norske kirker, og prestene la ned sin statlige del av tjenesten i protest mot nazistenes innrullering av ungdommen. Det var sann hyrdeoppførsel mot totalitær og forførerisk undertrykkelse av hjem og barn. En masse annet stoff fikk vi også med oss til nytte og glede for våre lesere så langt det er plass til det.

I vår sammenheng festet vi oss særlig ved et ni siders maskinskrevet notat av Gunvor Falch (f. Foss). Et notat av Gunnar Foss på 4 sider gir også et godt innblikk i krigens første dager – og notatet til Gudny Foss om ”Barna skulle jo ha skolegang” ga også interessante glimt inn i hverdagen – og det var kvinnenes hverdag da mennene var flyktet – vi var ute etter.

 

Mennene må flykte
Fredrik Grøvan var bonde og reiste som forkynner for Hovedstyret i Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband) Han hadde allerede et stort nettverk og var en pålitelig kar. Han ble tidlig involvert og en leder i undergrunnsarbeidet. Gunnar Foss var ordonansen som brakte beskjed til og fra Grøvan. Mangt kunne vært skrevet om hva de var med på, men her skal vi bare kort nevne da de måtte flykte. Grøvan hadde fått Ordet fra Bibelen om at ”han skulle få livet sitt som krigsbytte”. Og det holdt. En dag i 1944 kommer den fryktede Wehus – parallellen til Rinnan i Trøndelag – til gards på jakt etter Grøvan. Grøvan reddet seg helt opp på øvsteloftet bak ei stor gråsteinspipe. Wehus kom etter – og lyste opp på loftet.  En av de hadde trukket pistol. Men Wehus så han ikke, gikk ned igjen og forsvant. Nå kunne ingen av dem få gjort noe mer i Norge. Grøvan og Foss skjønte at tiden var kommet til å flykte – og om natten tok de syklene fatt og syklet hele natten til de kom til Høgetveit på vei mot Oslo. Der var trygg slekt og misjonsfolk – så der fikk de mat og seng til neste natt.

Et par interessante episoder kan nevnes fra Høgetveit. Vesle Ola hadde vært i Lyngdal, og da han kom ut om morgenen, ropte han overrasket: ”Her er sykkelen til Gunnar.” Mor ble livredd og stablet begge guttene bak på bagasjebæreren og flyktet til Evje for resten av dagen.

Jorann Høgetveit (bestemor) taklet det hele med ro – også en episode med Wehus senere. Han kom på jakt etter en tatergutt som de hadde tatt til seg. De ville ta han og alt utstyret hans. Ene datteren var rundt og fant alt det gamle skrap av ski og dresser etc. som aldeles ikke hørte Karl til, og bestemor spilte skuespill som mor ikke hadde trodd hun kunne. Hun tippet tårer og sukket ”at me får nok aldri se Karl att.” Til det repliserte Wehus ”trøstende”, at det skulle hun nok når de bare fikk tak i han.

Men Grøvan og Foss syklet videre neste natt, og kom i sikkerhet i Oslo. Noen uker senere kom de seg sydover i Østfold og i sikkerhet i Sverige på selve 17. mai -44. Men tilbake i Lyngdal satt kvinnene alene med arbeid og angst, og det var mange i samme situasjon med menn som måtte flykte eller ble tatt og kjørt inn til forhør og tortur på det beryktede Arkivet i Kristiansand. Tårene er ikke langt unna den dag i dag når man kommer inn på temaet. Det var en voldsom belastning.

Hverdagen kommer uten mennene

 I et notat skriver Gudny (Haaland), senere gift med Gunnar Foss - om enda mer av oppstarten og hvilken uhygge de måtte leve med. Gestapo sparker nesten inn døra ei natt og har arrestordre. ”Mamma og meg er kommet oss ned. På trappa står NS lensmann Øyvind Ekland og gestapo med maskinpistoler på maven. En gestapo følger meg skritt for skritt, med maskinpistolen rettet mot ryggen min. Pappa går opp på loftet for å kle på seg. Vi følger med. Mine brødre står ikke opp. De føler seg tryggere under dyna. Der står gestapo foran senga til min eldste bror. ”Du står opp og blir med” blir det kommandert. Mine to andre brødre blir spurt om hvor gamle de er . Og der forsvinner pappa og Jakob ut i mørket. Bilen forsvinner nedover mot kirken. For en uhygge vi sitter igjen med og for en natt. Hva skulle vi si til Lillemor, 3-4 år, når morgenen kom? Hun spør ”Hvor er pappa, hvor er Jakob?” Før vi får sagt noe, sier hun: ”Tyskerne har sole (stjålet) pappa og Jakob”. Vi trodde hun hadde sovet hele natta, men hun hadde oppfattet hva som skjedde. Da vi fikk kledd på henne, gikk hun rundt til naboene og fortalte at pappa og Jakob var ”stole ” av tyskerne.” Små gryter har også ører, og skal trøstes og forklares på en god og rett måte. Det er ikke lett. Angsten biter dypt.

 

Så kom det netter med flyalarm. ”Denne skjærende lyden vi kjente så godt.  - - Der lå vi og skalv bak blendingsgardinene. Utenfor hørte vi tyskerne snakket og gav ordre.”

Og var en liten eller ung, var det om mulig enda mer skremmende det en opplevde: ”Min søster forteller at det hun opplevde under krigen har satt sine spor. En dag hun var alene utenfor huset til Petra og Hans Rom, kom en tropp tyskere marsjerende langs ”gamleveien”. Foran ansiktene hadde de gassmasker. Opplevelsen var så redselsfull at aldri kommer hun til å glemme den.”  Men de husker også tilbake på: ”Så hjelpsomme folk var under krigen.”

 

Mennene i fangenskap fikk også omtanke og hjelp.

Gudny Foss skriver ”Fangene på Grini fikk jo inn en og annen pakke. Enkelte fra Kvås og Lyngdal fikk inn trebunnstøvler. Hva skulle nå dette bety? Der var ikke plass til foten i dem. Det viste seg altså at trebunnen var uthula og fylt med tobakk, smør, flesk osv. Det ble spikra ”lokk” på treskobunnen, og så hefta på overlær av beksømstøvler. Hvordan skulle pappa få tak i en slik? Han var jo ”gulmerka”, som betød ekstra farlig, og fikk ikke lov til å skrive brev, og kunne jo ikke fortelle dette. Men av og til fikk han lov å skrive heim etter ting på ferdigtrykte kort. Ved et lite besøk - 40 år etter – snakket hun med mannen som laget trebunnene og fikk sågar med seg en som et minne. Han visste at det var: Osvald Egeland, Elias Øisteinsland, Sigvald Øisteinsland, Ola Vatnedal, Gabriel Haaland, Tobias Thompsen, Theodor Thompsen og Knut Foss som hadde fått trebunnen.” Når treskoene var tømt for innhold, ble de brent. Slik også hjalp kvinnene mange av mennene som var i fangenskap.   

 

Ungdommen trengte ”lys” - og mødrene stilte opp

”Ungdomstiden er jo den fineste tid i livet” skriver Gudny Foss i et annet notat. Hun forteller at ungdommen hadde jo tenkt seg videre på skole – men ble forhindret. Forsamlingslokaler etc. var jo beslaglagt av tyskerne, men de hadde hjemmene sine. ”Og aldri har vel norsk ungdom følt slik fedrelandskjærlighet. Og aldri har vel våre fedrelandssanger blitt sunget slik, i skjul.” Og de samlet seg 10-15 stk rundt i hjemmene og sang Norges sanger bak blendingsgardiner og med alle versene som de kunne utenat.

Hun forteller videre: ”Påsken 1945. Nå var det jo gått 5 år med krig. ”Klikken” vår hadde lyst til å foreta seg noe ekstra koselig. Om vi kunne få til en heldagstur. Men hva slags mat skulle vi spørre våre mødre om?  De stakkars mødrene hadde jo kjempa for å få noe mat til oss. Det ble til at vi skulle spørre om noe salt kjøtt, noe grønnsaker og poteter. Slik ble det.” Om morgenen starta vi, med lapskaus, og fikk en oppmuntrende og gledesspredende hyttetur midt i alt mørke. ”Nei, vi stilte ikke store krav den gangen. Og var takknemlig for det lille vi kunne få til.”

 

Hva hjalp man seg med?

Det er interessant å lese hvor oppfinnsom kjærligheten gjør, og det er jo også mye i det gamle ordtaket at ”nød lærer nøken kvinde at spinne.” Og oppfinnsomheten ga seg utslag på en rekke områder.

Allerede i starten på krigen skjønte mor på garden hos Foss at her måtte man sikre familien med de viktigste ting. Hun fikk lånt penger av en sjenerøs Conrad Lehne og strøk til Lyngdal sentrum for å handle inn sukker o.a. ting de ikke hadde på garden. Hun sikret seg metervis med stoff til klær til fire barn i vokster.

 

”Vi hadde det godt når det gjaldt mat, for vi hadde det meste på gården. De kjørte ut  korn om nettene til Herdal eller Birkeland og fikk malt ekstra, slik hadde vi det godt. Vi hadde egen mølle hvor de malte grovt mel.

Gunnar laget en rasp som gikk med vannkraft. På den raspet vi poteter (det var særlig småpotetene) , og laget potetmel som ble vasket ut og skylt.

Såpe kokte mor av fettet når vi slaktet. Det var en merkelig såpe, den skummet ikke, men den var i hvert fall like god som B-såpa som vi fikk kjøpt på kortene. Det var veldig mye ”selvdøde” dyr under krigen” , forteller Gunvor Falch f. Foss.

En av karene kom hjem og hadde sett hvor dårlig brød sjåførene på Sørlandsruta hadde, og ikke smør. Nå måtte han få smør og gi dem  for han hadde godt brød i allfall.

 

Og stoffet mor hadde vært forutseende nok til å kjøpe inn, ble til flott foldeskjørt med ”sving i”. Først ble det ikke ”sving i det” og da kom tårene. Så måtte det syes om igjen og nå med sving, og det ble smil og glede. Mamma ordnet det meste.

Men årene gikk, og konfirmasjonen stod for dør. Mor klarte brasene igjen med kjolestoff og sying. To nye kåper ble det på den gryende ungdommen. Verre var det med skotøy. Men fra Kristiansand fikk hun sko med papirmellomsåle og leddet tresåle. Vi leverte dem inn og fikk lærsåle, men de varte ikke lenge. Men noen stor fest ble det ikke, for mor klarte ikke mer midt oppi savn, angst og arbeid for hus og hjem og barn, da far var på Grini.

Men mat ble ordnet. De lurte unna korn  av storavling om høsten – og inspektørene mente de ikke hadde oppgitt alt. Og til mølla bar det om natta, og matauk ble det.

Men det gikk grenser for hva mor også klarte. Hun ble liggende i ischias. ”Hun klarte ikke å stå opp. Martha og jeg måtte ta oss av fjøset. Martha melket og jeg stullet. Det gikk utrolig godt., men Marthas armer fikk nok en varig skade av all melkinga. Vi hadde mange kuer. - - Martha var 18 og jeg 15 den vinteren.”

Litt mat som smakte og minte om tidligere tider, måtte man også prøve å skape seg. Da laget man erstatninger. Artig er det å se hva Gunnar Foss tar fram fra sine gjemmer som han har samlet på siden krigen. Det var Kakaoerstatning, man brukte SahneMocca og Aromapulver og vann. Og dette kunne en også bruke til Sjokoladeiskrem, men da krigen var over, var det godt å få de rette stoffene og smakene tilbake.

 

Barna skulle jo ha skolegang de fem åra

Ja, hvordan ordnet man det – det var ikke lett for: ”-skolen ble tidlig tatt til fangeleir for russiske krigsfanger. Lærer Haugeland m/familie måtte ut av klokkergården. - - - Skolen fikk ei stue hos Oskar Nygård. På Rom ble det holdt skole i stua hos Hans Rom, og hos Karl Vintland” . ”Bedre død enn rådløs” var et av min gamle folkeskolelærers ordspråk, og disse hadde tydeligvis ikke til hensikt å overgi seg til døden, men brukte hjemmene sine. Rundt gamle skolen ble det piggtrådgjerder og sperringer og vaktsoldater med gevær og hjelm.

Men innenfra skoletomta hvor det før hadde vært lek og barnelatter, lød russernes vidunderlige sang – som ”vi aldri glemmer. Som de sang! Vi hørte dem helt opp til Rom. De sang om kveldene. - -  Det var slik lengsel i sangene.” Russerne tvangsjobbet for tyskerne også oppe i Knabengruvene etter molybden for krigsindustrien. Knaben ble bombet og : ”Den vidunderligste av alle stemmer hørte vi aldri mer, og tenkte vårt.”

 

Skremmende tider

Radio skaffet de seg – men alle fikk beskjed om å tie ellers kunne alle bli skutt. Radioen ble et samlingssted for mange for å høre nyheter fra London – og det gikk bra.

Både engelske og tyske fly dundret over dalen og engang hoppet engelskmennene ut i fallskjerm. Nordmennene prøvde å hjelpe, men tyskerne fikk tak i dem.

”Motstandsbevegelsen ble mer og mer omfattende, og selvsagt også tyskernes metoder for å finne frem til motstanderne. Vi ble reddere og reddere,-” og tyskerne kom på døra titt og ofte med husundersøkelser. Det hardnet til, og flere og flere ble tatt eller måtte rømme til Sverige eller England, og kvinnene ble mer eller mindre alene med strabasene, men heldigvis ble noen av de eldre og ganske unge gutter igjen.

”Utover høsten og vinteren 43/44 var det ille. Den ene etter den andre ble arrestert. På vinteren ble det slik at Gunnar ikke ville ligge inne i hus. - - Hver natt lå vi og hørte på biler som kjørte. - - Martha og jeg var så redde at vi måtte ligge på soveværelset til mamma og pappa.” Så en natt dundret det på døren, men Gunnar var borte, og de tok far hans  over 60 som gissel og satte vakt. ”Vi gråt og gråt. Alt var forferdelig”. Men moren kjente veien til Herren! I disse tider var det Fredrik og Gunnar syklet mot Høgetveit, Oslo og Sverige og kom vel fram. Løftet fra Gud viste bærekraft. De fikk livet som krigsbytte helt etter løftet hos profeten Jeremias.

 

Bønn for fienden

Mens vakten satt der – en nordmann, tidligere frontkjemper – søkte mor Herren. ”Min mor tok fram Testamentet, leste og ba for pappa og oss alle. Hun ba også for lensmann Eikeland. (vakten) Det ble visst vanskelig etter hvert. Om morgenen måtte vi i fjøset, men fikk beskjed om ikke å snakke med naboer. Vi spiste og stelte i huset, og min mor holdt andakt igjen og ba. Da det led utpå dagen, orket han ikke mer.” Så Guds Ord og bønn overvant fienden med det gode.

 

Der kommer far

”Til jul var vi sikre på at pappa skulle komme hjem. Vi hadde bedt så inderlig om det. Julaften kom, og vi så rutebilen stanset ved veien. Der kom en mann gående oppover, og da han var i Haukeskaret, syntes vi han liknet på pappa. Vi stod i vinduet og stirret. Mamma sa, nei, det er ikke ham, men Martha og jeg var så innstilt på at det var han at vi var sikre. Men den skuffelsen da mannen svingte opp til Lars (Albin nå), den glemmer jeg aldri!

Søndag 11/3-45 hadde vi besøk av Olga Vegge og hennes sønner. - - - Plutselig  ved 16 – 16,30 tiden hørte vi en bil stanset ved hovedveien. Der kom en mann hjemover. Vi så også han i Haukeskaret. Vi ble først helt stumme, skuffelsen satt i oss fra jul. Men vi kunne ikke styre oss: ”Det er pappa”. Nei, nei,” sa mamma. Hun var nok også redd for å bli skuffet igjen. Jeg ser han for meg i litt lang frakk, hatt og en liten kuffert. Da han kom til smia og svingte opp veien mot oss, var vi ikke i tvil. Vi hylte og sprang nedover veien og kastet oss om halsen på han. Det var pappa! Den gleden kan heller ikke beskrives, den må oppleves!” Det var som sagt mange folk i stua så ei tante så ikke pappa med en gang, ”Men da hun oppdaget ham, hoppet hun høyt i stolen. Så fikk hun høre nytt om sin far. Jeg reagerte helt spontant med å slippe ansvaret for fjøset. Når min far var kommet, så var liksom ansvaret hans. Martha satte fram mat, alt det beste vi hadde i hus, og han åt. At han ikke ble syk, var helt utrolig. Min mor prøvde å stoppe han. Hun var redd at han ikke skulle tåle det, men det gikk bra.

Så var fem års mareritt over – familiene samlet igjen – og kunne ta fatt på nye hverdager i fred. Men mange satt igjen med dype savn og skader i kropp og sjel etter de brutale årene, selv om jubelscenene som utspilte seg over hele landet, var varme og store. Over hele landet lovet vi hverandre: ”Aldri mer niende april”*