Hva er èn landbrukspolitikk?



Av Lars-Arne Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no -27.07.09

 

En kan i korthet nevne at en nasjon, også Norge, har plikt på seg til å berede sitt hus slik at dets innbyggere til enhver tid kan føle seg trygge på at mattilgangen er ivaretatt så langt en kan få det til. Globalt er det kun 10 % av kornet som legges ut for internasjonalt salg hvilket viser oss hva nasjonene tenker om selvforsyningens viktighet! Suverenitet er basert også på kontroll over egen matforsyning.
Rammebetingelsene for landbruket må være på plass også mht prisnivået på maten slik at bonden kan forsvare en produksjon. Det er ikke fremsynt og det er historieløst og basere mye av en nasjons overlevelse på import. Det er også kunnskapsløst og promotere en politikk som gir oss ”billig mat til farlig pris” hvilket er en presis betegnelse på hva vi driver med i dag – unaturlig lav pris presser ned kunnskapen i befolkningen om hvordan mat skal produseres, den presser produsenter til utstrakt bruk av monokulturer og effektivisering langt utover det som ikke sjelden er biologisk forsvarlig (en ser det også i skogbruk og virkestransport). I tillegg tar en slik produksjon maten ut av millioner av sultne munner verden over – i dag sulter 1 milliard mennesker.
Vi bruker ca 11 % av lønna til mat, det er svært billig mat – og egentlig umoralsk både mot de som produserer maten og mot de som sulter.

For å få til en god produksjon i takt med naturressursene en har til rådighet, må en ha en kunnskapsbase bla av utdannede mennesker i en god blanding av spisskompetanse og breiere kompetanse. Reduseres antall bønder mister vi mye av kompetansen på matproduksjon i landet vårt, det er alvorlig. Flere land har, i perioder, prøvd å desimere bondebestanden bl.a. Russland, det gikk forferdelig galt.

Når det gjelder selve basisen for landbrukspolitikken, ressursene, så sørger odelsloven med odelsretten (omtalt i 1.
Mosebok 25 og 5. Mosebok 21), for maktfordelingen i et samfunn – og hindrer at for store eierkonstelasjoner kommer på få hender, fordi grunnlovsfedrene visste at mennesket er et fallent syndig vesen og mye eiendom fører ofte til både åndelig forfall og maktmisbruk. Dette ser vi gjenspeilet i paragraf 108: ”Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.” Dette er også landbrukspolitikk på høyt nivå.
Norge har per i dag ca 50 % selvforsyning regnet på kalloribasis (og vi har ikke beredskapslagre av korn, gjær, sukker, salt, matolje, desentraliserte diesellagre til traktorer, mye dårlig grøftet jord, lite tilgang på husdyrgjødsel i flere regioner etc) – og det betyr at ved en avstengning (av uroligheter, smitte etc) eller økt proteksjonisme (slik vi så det i internasjonal matvarehandel i 2008) vil Norge kunne få tilførselsproblemer mht bla matkorn, sukker etc. Følgene vil nødvendigvis bli en i beste fall endring av kostseddelen, men antageligvis ved en alvorlig svikt også en nedgang i energitilgangen hvilket i klartekst kan bety at noen må legge seg sultne og kanskje værre. Svært få nordmenn har private matlagre hjemme – som kunne hjulpet dem gjennom en omstillingsfase eller en for eksempel pandemi – et slikt lager til 1 voksen person for 12 mnd koster omkring kr 7 000,-.

En nasjonal landbrukspolitikk må altså ta vare på kunnskapen som skal til for å produsere, rammebetingelsene bl.a. i form av priser og også sikre nasjonen mht eventuelle krisetider – der bonden og rådgivningsapparatet er helt sentralt. Politikken skal også ha røtter ned i Den norske Grunnlov – den som i betydelig grad var med på å ordne forholdene for vår norske retts- og velferdsstat. Jonas Dahl diktet det så riktig: ”
”Underlegge eder – jorden” sa Gud. Ennu alle steder – det er første bud. Først i plogens spor – åndens grøde gror; bonden er og var – all kulturens far.” Kutt røttene til Norges jord og bondekulturen og vår historiske fortid som skapte denne kulturen og bondedemokratiet - og lag en moderne overfladisk urban kultur – så er man garantert at tiden for det norske samfunn heretter blir kort. Det vitner bl.a. faglitteraturen om bl.a.: ”Topsoil and civilization.” – (Matjorda og sivilisasjonene.) – der det å ta vare på matjorda ved både å hindre nedbygging og holde den i hevd, er helt essensielt. Bruken av landet, forvaltningen, bør altså opp på høyeste prioriteringsplass!