Hamsun – en grøftevandrer

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 09.10.09

Debatten om Hamsuns livsorientering inn i nasjonal-sosialismen og antisemittisme m.m., går videre. I den sammenheng dukker det stadig opp kronikker
bl.a. i Aftenposten – denne gangen skrevet av lektor Jon Langedal den 05.10.09 om dette som ”Heftar alltid ved Hamsun.”

I denne kronikken siterer han bl.a. fra Robert Fergussons bok om Hamsun på side 360 følgende: ”Utifra den almene forståelsen av begrepene var han både fascist og rasist. Han var dødens redd for kommunismen, forkynte diktaturets karismatiske leder, og drømte om et germansk imperium i Europa styrt av en ren germansk rase.”

Dette er et uhyre interessant synspunkt ut fra mange synsmåter.

For det første ut fra prof. Skodvins tenkning om at det ikke er riktig å sortere politikere tilhørende høyre og venstre langs en rett linje – og lengre og lengre fra hverandre jo lengre ut man kommer. Skodvin forklarer at demokratiene med respekten for enkeltmenneskets frihet befinner seg på toppen – og så fordeler man seg til høyre og venstre på sirkelen. De røde, blå, brune svarte totalitære møtes i bunnen – kanskje uten å forstå at de er av samme ”ulla.” Man kan fortsette denne tankegangen ved å si at de sanne demokrater bygger på et kristent menneskesyn med absolutt respekt for mennesket og dets integritet.
Ut fra dette springer hele de kristne velordnede samfunn som vi bl.a. ser det i Norden etter de store vekkelsene i det nittende århundre og langt på vei i de anglo-amerikanske riker.

Det er godt forståelig at Hamsun – som sikkert fulgte godt med – ble livredd for kommunismen som han så utvikle seg i Russland fra 1917 og framover. Men at han ikke på den andre siden - forstod at den katolske fascisme var like totalitær og livsfarlig – og heller ikke forstod det ettersom nasjonal-sosialismen fikk makt i Europa – tyder på et meget solid hedenskap. Han dyrket skapningen framfor skaperen.

For det andre: Veien, sannheten og livet om Han som taler sant om mennesket og dets vei gjennom livet og går på en smal sti mellom disse mange og dype grøfter for menneskeheten, ville han tydeligvis ikke vite av. Mange – skjønner ikke at den ene grøft ikke er et hår bedre enn den andre. Det skjønte ikke Hamsun heller - og ble derfor en grøftevandrer mot dødsriket – som de mange andre.

For det tredje: Olav Valen-Sendstad har meget klargjørende tanker om dette i heftet ”Moskva – Rom” (Moskva og Rom, ekstern lenke), - og peker på at ideologiene som springer ut fra Moskva og Rom, har en rekke fellestrekk, med bare den forskjellen at kommunisme og sosialisme er anti-teistisk – altså mot Gud – men den katolske fascisme er religiøs og like u-bibelsk, og resultatet av dem for menneskeheten - blir omtrent det samme – ufrie undertrykkende diktaturer. Historien bevitner dette. Dette i strak motsetning til de rikene som utvikler seg med røttene ned i Worms og lutherdommen – og med røtter videre ned i lekmannskristendommen fra apostlenes Jerusalem. På dette fundament ble Norden og i betydelig grad den angloamerikanske verden bygget – og som Hamsun symptomatisk nok hatet. OVS sier som sin konklusjon, at en må holde sitt hjerte og sine tanker langt borte fra Roms og Moskvas stier.

For det fjerde er ikke tankene om et storgermansk rike noe nytt i Tyskland – Norden, men har svevet med i politikken o.a. i flere århundrer. Interessant er det Thor Heyerdahl skriver om Odin – som han ikke trodde var noen gud, men en høvding som ble presset ut av sitt rike i Kaukasus av romerne - og trakk videre vestover til han først kom til Tyskland hvor han satte igjen tre av sønnene sine i Saxerland. Så drog han over til Sverige og etablerte seg der. Og kristningskongene av Ynglingeætta hevdet at de stammet fra ”æsene” i Sverige – som nok var ætta etter Odin. En studie av Snorre i denne sammenheng anbefales. Han skriver interessant om Sverige som lille Svitjod og det store Svitjod ved Svartehavet, osv. osv. (Se ”Jakten på Odin” Heyerdahl/ Lilliestrøm s. 26 f.f.)

Og de nordiske folk har en masse fellestrekk i folk og språk også i forhold til tyskerne i Nord.

Det synes å være et merkelig dypt fellesskap i disse folkene som gir impulser mot det germanske – tross alt.

For det femte har dette gitt seg utslag ved en rekke anledninger bl.a. hos statsminister Sverdrup (han med ”all makt i denne sal”) som hadde et noe u-avklaret forhold til unionsspørsmålet. I min bok ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905” skriver jeg på s. 94 ut fra hva jeg da hadde lest meg til:
”Han (Sverdrup) syntes å tenke videre ut mot de germanske og europeiske forhold – som også hans aner på morssiden hadde gitt han rik inspirasjon av, vil en tro.”  Løvland skriver: ”I hensyn paa Norges politiske stilling delte han ikke sin samtids og flere af sine meningsfælers skandinaviske synsmåder.” Og videre: ”Løvland ref. Jonas Lie som forteller om sin oppfatning av Sverdrup i 1867 at han syntes å se mot en tid: ”- til en større folkelig forbindelse mellom de germanske stater fordelaktigen frembyr seg.” Hans tanker gikk mye videre enn Skandinavia sier Løvland om Sverdrup.

Hamsun var tydeligvis ikke noen tilhenger av en norsk, kristen nasjonalstat (slik vi ser den i Apostelgjerningene kap 17, 26-27) – noe store deler av Stortinget ikke synes å være i dag heller. Med J. Løvland var det helt annerledes, hvilket går klart fram i flere sammenhenger, bl.a. av et stort foredrag han holdt i Studentsamfunnet.

Hamsun dyrket altså skaperverket på en nærmest religiøs mystisk måte, og hadde denne sterke frykt for sosialismen og kommunismen og tydeligvis en lang og dyp orientering mot Tyskland og det germanske – ja endog det katolsk–fascistiske. Han var sikkert heller ikke ukjent med de nevnte strømninger i norsk politisk liv. Det var nok årsaken til at han falt som en moden frukt i den grøft som het nasjonal-sosialismen fra Tyskland og ble en forræder på bred basis av alt som het den evangelisk-lutherske nasjonalstat Norge. I den grøfta vandret han inntil han skrev sin lovprisning av Hitler i sin nekrolog i Aftenposten og for så vidt i sin siste bok: ”På gjengrodde stier.”