Haakon Lie: Bygging av eget og Norges hus

 

Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 24.08.09

Ved Haakon Lies død - 103 år gammel - ryddes førstesidene i landets store aviser, og det skrives mange helsider om denne sentrale politikeren i Norges nyere historie. Han var en sentral og sterk aktør. Men hvilket Norge var sosialisten og ateisten Lie med og skapte? Hvordan ser Norge ut etter de kreftene han banet veien for inn i styringen av Norge? Avisene sier at han var en hovedkraft bak den ene store valgseier etter den andre. Ja, vi behøver ikke bruke så mange ordene for å svare på det. Sosialistene som fikk inn sine første 5 representanter på Stortinget i 1903, etter Norges mektige gjenreisning på kristen grunn fra ca 1800 – gikk nå til et planmessig angrep på kristendommen – ikke minst lekmanns-kristendommen som hadde vært og var den bærende kraften i Norge. Sentralt i denne kraft stod ”det første riket”, familien, – som Guds fundamentale skaperordning – selve det jordiske bildet på forholdet mellom Fredsfyrsten/ brudgommen og bruden/menigheten. Et fundament som ble vel forkynt og ivaretatt av Luther og Norges Luther – Hans Nielsen Hauge.

Sentrale familieverdier som ekteskap, fosteret etc etc ble sentrale angrepsmål som førte fram til det Norge vi ser avtegne seg i dag med ”det nye kjønnsrollemønster” – som mister mer og mer av sin gamle bærekraft uansett pengerikdom – og kan fort ligge i grus fordi disse bærende konstruksjoner raseres nettopp av de kreftene Lie la all sin kraft i å hjelpe fram – og avisene forteller at han selv ikke la avgjørende vekt i sitt liv på å ta vare på sitt første ekteskap:
VG 26.mai 2009 forteller følgende med kilde i hans biograf Hans Olav Lahlum. ”Under krigen, mens han oppholdt seg i USA, møtte han sin fremtidige kone Minni, en venstreorientert jødisk intellektuell i miljøet rundt presidentfruen Elenora Roosevelt.  - - Hjemme ventet imidlertid han norske kone og deres to døtre.”

Og han var ikke alene om en slik oppførsel mot ektefellen. Nylig biografi om Jens Chr Hauge forteller om noe lignende. Og regjeringen i London fikk vedtatt i statsråd 15.04.1942, ”bigamiloven, også kalt Lex Nygaardsvold. Endringen gjorde det mulig for én part å oppheve ekteskapet når partene pga krigstilstanden ikke hadde kontakt.” Slik åpnet man veien for mennene i utlendighet til å få seg en ny kone - mens konene satt hjemme i engstelse og lengsel og ivaretok barn, hus og hjem. Lie sa nok ”glem ikke de som sitter nederst ved bordet” – hvordan han tenkte om dette i forhold til sin tidligere kone og barn – står ubesvart i avisene.

Bjørnstjerne Bjørnson som skrev en gang om den store krigeren Napoleon som på ”fundamentet” av den franske revolusjon i 1789 førte blodige kriger over store deler av verden fram til 1815 da – ikke minst det kristne England - satte en stopper for han ved Waterloo – og sendte han til isolasjon på øya St. Helena. På denne bakgrunn skrev Bjørnson i diktet ”Jeg kjører frem”: ”Hvem ei har kjærlighet i det små, han kan ei mengdens, ei minnets få. Hvem ei kan bygge sitt eget hus, hva stort han bygger går òg i grus. Med seir fra Moskva til Cartagena han dør dog ensom på St Helena.”  Og han fortsetter med: ”Et enkelt hjem bar så titt et land, når ut det sendte sin frelsermann, og mange tusen av hjem det var som landet frelst i fra slaget bar,” Versene videre er en kraftig understrekning av hjemmets, ”det lille rikets”, ens eget hus` betydning for Norges rike, ”det norske hus”.

Det er trist lesning å se at disse på mange måter ”store menn” ikke forstod at ”det første riket” – ens eget hus – er det som bærer ens eget og nasjonens hus og liv som Bjørnson så mesterlig skriver det. Og som avisene skriver, var Haakon Lie både personlig og gjennom sitt sterke arbeid for å fremme sosialismens makt i Norge – med på å gi makten til de som river Norges fundamenter i dag. Han omtales også av Morgenbladet som ”ateisten” som ”godt fornøyd døde med hva hans eget liv hadde gitt, og helt uten frykt for hva som ventet etter døden”. Heller ikke disse bærebjelkene i nasjonens liv synes den store kriger å ha hatt syn for – og hans etterfølgere enda mindre i sin kamp mot lekmannskristendommen som bygde Norge - og for den sosialistiske Utopi.