Guds ord og drama m.m.

Guds Ord og drama m.m.

Det er på sin plass og enda en gang minne om de sannheter som er nedfelt under. Spesielt i en tid som den vi nå er inne i i Norge det ene stillas etter det andre raser mens makter og myndigheter og store deler av folket applauderer i toleransens navn. Men det er èn de overhodet ikke vil tolerere, Jesus. Selv om de svinger seg i dansen rundt gullkalven – den moderne gullkalv i form av et juletre fylt opp av pakker til midt på treet av alskens unyttige varer. Men Jesus plager allikevel deres samvittighet så mye at de vil kvitte seg med både Han og Hans disipler – men det lar seg altså ikke gjøre for da må de få has på Gud selv. La oss ikke danse med, men la Guds ord tale sin klarer tale på dens egne premisser – Guds premisser.
webmaster - 16.12.09

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no24.07.06

Norsk Luthersk Misjonssamband har nylig avholdt sin generalsforsamling i Trondheim, og generalsekretær Tulluan holdt et profilforedrag om forkynnelsens plass i arbeidet og etterlyser ”ei forkynnarvekking”. Så presterer Dagen å lage et stort oppslag med dramalærerinne Ruth Mjanger på Kongshaug Musikkgymnas. Hun uttaler at man må legge vekt på det ”pedagogiske” og at ”Forkynning er meir enn bare preiking frå talarstol.”  Ut fra en bibelsk synsvinkel er dette et ganske overfladisk utsagn – og derfor farlig fordi det legger til noe som ikke Bibelen sier vi skal drive med. Dette fikk meg til å tenke på en artikkel jeg skrev for noen år siden – og som man tydeligvis må gjenta:

Hvorfor kan vi ikke bruke andre virkemidler til å formidle Bibelens budskap enn Bibelens egne virkemidler? Svaret er enkelt: Ordet er Gud selv. Gud har valgt å presentere seg i Ordets form. "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud- - - Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til."  Joh. evang. 1, 1-3.

Guds Ord er det første og grunnleggende som skaper alt annet. Gud, Kongenes Konge fremstiller du slik han vil. Han bestemmer - ikke slik våre kreative hjerter og hjerner måtte finne på. Han har skapt oss med ord og språk slik at Han kunne kommunisere med oss gjennom Ordene som Han åpenbarte oss i Ordet.  Han vil møte oss personlig til frelse eller fortapelse. Alt annet er og blir menneskeverk og besmittet av verden, vår gamle natur, kanskje endatil den onde - om vi er aldri så godt utrustet med kunstneriske naturgaver.  Vi skal møte og tro Ordet - Han selv. Tro, sier Ø. Andersen, er ikke et intellektuelt ord, men et personlig ord som har med personlig tillit og tilflukt å gjøre. Det dreier seg om tilflukt til Gud og ikke en som spiller Gud, hans profeter (Guds munn) eller apostler - i et drama. Det kan gjøres med andre menneskeskapte fortellinger, men ikke Guds Ord.

Mon tro om vi ikke her finner årsaken til at Gud nektet oss og fremstille bl.a. det åndelige i bilder som Han gjorde i sitt andre bud: "Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud,- " Vi har meget lett for å tilbe og tjene skaperverket fremfor Skaperen.  Jødene var og er Ordets folk. Ordet ble jødene betrodd. Det var grekerne som dyrket utvendigheten og mennesket, Olympiaden og menneskeprestasjonene.  Herren verner seg selv, Ordet, for oss i de første budene, lovens første tavle. Men det endret vi på for det passet oss ikke. Så ser vi at vår moderne verden til slutt oversvømmes av visualisering i alle former i trykksaker, video, filmer, drama, dans og ikke minst TV som raner og maltrakterer virkeligheten på det groveste og mest groteske. Guds Ord får ikke komme til og rive ned og ta til fange (2. Kor. 10,5), men virkemidlene tar ordets skildringer til fange og tvinger ordet inn i sin tjeneste i et forgjeves forsøk på å gi Ordet aktualitet. Legg bare merke til at den som tar Ordet på alvor og lar seg bruke av det - han blir ikke verdens venn, men skaper kraftige reaksjoner inntil forfølgelse, og Bibelen sier det. Slik er det også i dag: "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud".  

Det vi oppnår, mange ganger uten å forstå det - er at Ordet og Ånden forlater oss - og vi sitter igjen med en del større eller mindre følelser, men ingen dyp åndelig gave av å være en fordømt synder - som alene for Jesu soningsdøds skyld likevel frelses av ren nåde. Vi oppdager ikke at Ordet forsøkt fremmet ved skuespill som drama, dans o.a. - er et hykleri som betyr skuespill. En skuespiller - er en som spiller noe han ikke er. Han lever ikke i Ord og Ånd - er ikke en som rammes av Ordet selv og sender Ordet (Gud) - videre til tilhørerne.

Og så hører selvsagt applausen med når de menneskelige prestasjoner er vel unnagjort. "Ingen applaus i Guds hus" sa Skrefsrud. Klart vi klapper for hverandre - vårt eget - men ikke for noe som kommer fra Gud, det ville være høyst upassende å klappe for en slik majestet som man bør bøye seg for i ærbødighet. "All sann glede har moll i seg, anna er berre herk og leven" sa en av Sandsdalens-lyrikerne fra Telemark. Det er med ydmyk sorg i sinnet vi møter Gud og med glede mottar Hans nåde for Jesu skyld. Det er slik der skapningen sukker i smerte - men samtidig får oppleve Guds usigelige nåde i gledens tårer over den uforskyldte nåde. I en slik salig stund er det ingen plass til bråkete applaus. Larmen hører hedningene til sier Skriften. Troens barn derimot bøyer seg i takknemlig stillhet og lar den uforståelige og ufattelige nåde senke seg ned i hjerte og sinn i Åndens stille susen over påskens umenneskelige kors- og oppstandelsesunder. Det skjedde i "den stille uke".

(Langfredag, Koklebygda - 13.04.2001)