Før valget: Vi har syndet - -

 

Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.09.09

To av de største gjenreisningsmenn i Bibelen – Daniel og Nehemias – gjør vi rett i å minnes i disse førvalgstider. Avslutningsvis skal vi også minne om 2. Krønikerne 20 og hvordan Guds folk ble gitt en stor seier over ondskap og fiendehær. Men først Daniel:

Folket hadde syndet forferdelig – og bl.a. Manasses styre i over femti år med masse barneofringer hadde gjort at Gud til slutt ba Jeremias om ikke å be mer for folket – for Gud så at det var bedre for folket å bli straffet enn å fortsette på sin ødeleggelse av barna, fremtiden, kulturen og hele sivilisasjonen. Dette folket Han hadde utvalgt seg for å plante Sitt Ord og Messias i og gitt rike løfter, var avveket. Riktignok fikk de en tid med Josiasreformen – men så måtte de til Babylon i over to generasjoner – 70 år – nøyaktig som Jeremias hadde sagt. Da de årene var gått, sitter Daniel og leser Jeremias. Det står det i kp. 9:

”1 I Darius', Ahasverus' sønns første regjeringsår - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket 2 i det første år av hans regjering la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremias - at han vilde la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. 3 Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske. 4 Og jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Akk, Herre, du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunnhet mot dem som elsker dig og holder dine bud! 5 Vi har syndet og gjort ille og vært ugudelige og satt oss op imot dig; vi har veket av fra dine bud og dine lover. 6 Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre og til alt folket i landet. 7 Dig, Herre, hører rettferdigheten til, men oss vårt ansikts blygsel, som det sees på denne dag - oss, Judas menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både dem som er nær, og dem som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til for den troløshets skyld som de har vist mot dig. 8 Herre! Oss hører vårt ansikts blygsel til, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot dig. 9 Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og forlatelse. For vi har satt oss op imot ham, 10 og vi hørte ikke på Herrens, vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han forela oss ved sine tjenere, profetene; 11 men hele Israel overtrådte din lov og vek av fra dig og hørte ikke på din røst; derfor blev den utøst over oss den forbannelse som han hadde svoret å sende, og som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov; for vi hadde syndet mot ham, 12 og han opfylte de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere, som dømte oss, og han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noget sådant som det som har hendt i Jerusalem. 13 Efter det som skrevet står i Mose lov, kom all denne ulykke over oss; men vi bønnfalt ikke Herren vår Gud og vendte ikke om fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet. 14 Derfor hadde Herren ulykken stadig for øie og lot den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst. 15 Og nu, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egyptens land med sterk hånd og gjorde dig et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet, vi har vært ugudelige. 16 Herre! La efter alle dine rettferdige gjerninger din vrede og harme vende sig bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. 17 Hør nu, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer og la ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre! 18 Vend, min Gud, ditt øre hit og hør! Oplat dine øine og se våre ruiner og staden som er kalt med ditt navn! For ikke på våre rettferdige gjerninger grunner vi våre ydmyke begjæringer, som vi bærer frem for ditt åsyn, men på din store barmhjertighet. 19 Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt og gjør det og dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn. 20 Mens jeg ennu talte og bad og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og bar min bønn for min Guds hellige berg frem for Herrens, min Guds åsyn - 21 mens jeg ennu talte i bønnen, da kom Gabriel, den mann som jeg før hadde sett i synet, dengang jeg blev så rent avmektig, og rørte ved mig - det var på aftenofferets tid. 22 Og han lærte mig og talte til mig og sa: Daniel! Nu er jeg kommet hit for å lære dig å forstå. 23 Med det samme du begynte å frembære dine ydmyke bønner, kom det et ord, og nu er jeg kommet for å kunngjøre dig det; for du er høit elsket; så merk dig nu ordet og gi akt på synet!”

Daniel – denne fine rene mann – han tok seg selv med – og den bønnen ble hørt. Nå grep Gud inn – og gjenreisningen av nasjonen begynte med utfrielsen – ved kong Kyros og et angrep på Babylon som ingen hadde kunnet forutse.

Går vi til Nehemias – en annen stor gjenreisningsmann i Israels historie - finner vi en tilsvarende bønn – som ble hørt. Les Nehemias 1, 3-11. Noe tilsvarende finner du også hos Esras kp 9, 16-8.

Slike bekjennelser åpnet opp for himlens allmakt og barmhjertighet – ikke på våre rettferdige gjerninger – men på Herrens nåde alene – Han som frelste oss også av bare nåde. Han som samler Sitt blinde og døve folk for Sitt navns skyld alene. Esaias 43.

Det sønderbrudte hjerte som bekjenner synd og hjelpeløshet for Herren – det lytter Herren gjerne til. Dit går Han gjerne. Da Jesus startet Sin forkynnergjerning i Israel, gikk Han ikke først til maktens sentra, men til hedningenes Galilea – det mørkeste av Israel, de som trengte til lege. Der begynte Han å forkynne et nådens år fra Herren.

Vi ser dette også i 2. Krønikerne 20 – som en god del har bedt over i lang tid. Der kong Josafat står foran folket sitt og bekjenner sin redsel og hjelpeløshet overfor Herren om den store fiendehær som hadde reist seg mot dem.  Han stiller opp i full offentlighet med tillit til Guds Ord og vender seg til våre fedres Gud! (Hebreerbrevet 13) 

”12 Vår Gud! Vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke kraft nok til å motstå denne store hær som kommer imot oss, og vi vet ikke hvad vi skal gjøre; men til dig er våre øine vendt. 13 Og hele Juda stod der for Herrens åsyn, endog deres små barn, deres hustruer og deres sønner. 14 Da kom Herrens Ånd midt i forsamlingen over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner, 15 Og han sa: Hør efter, hele Juda og I Jerusalems innbyggere og du kong Josafat! Så sier Herren til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær! For dette er ikke eders krig, men Guds. 16 Dra ned mot dem imorgen! Da drar de opefter Hassis-bakken, Og I kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruelørkenen. 17 Men det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder op og stå og se på hvorledes Herren frelser eder, I fra Juda og Jerusalem! Frykt ikke og reddes ikke! Dra ut imot dem imorgen, og Herren skal være med eder. 18 Da bøide Josafat sig med ansiktet til jorden, og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilbad Herren. 19 Og de levitter som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste sig og lovet Herren, Israels Gud, med høi og lydelig røst. 20 Morgenen efter tok de tidlig ut og drog avsted til Tekoa-ørkenen; og med det samme de drog ut, stod Josafat frem og sa: Hør på mig, Juda og I Jerusalems innbyggere! Tro på Herren eders Gud, så skal I holde stand! Tro på hans profeter, så skal I ha lykke med eder! 21 Og han rådførte sig med folket og stilte op sangere som skulde love Herren i hellig skrud mens de drog ut foran den væbnede hær, og si: Lov Herren, for hans miskunnhet varer evindelig! 22 Og straks de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren en flokk bakfra komme over Ammons barn, Moab og folket fra Se'ir-fjellet, som var kommet mot Juda, og de blev slått. 23 Og Ammons barn og Moab vendte sig mot folket fra Se'ir-fjellet og hugg dem ned og ødela dem; og da de hadde gjort ende på folket fra Se'ir, hjalp de hverandre med innbyrdes ødeleggelse. 24 Da Juda kom op på høiden hvorfra en kunde se ut over ørkenen, og så sig om efter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, og ingen var sloppet unda.” (Uth. av red.)

 

Hvordan Herren vil ordne det for bønnefolket i Norge i 2009, vet jeg ikke, men det vet jeg - at Han - allvitenhetens og allmaktens Gud - er den samme i dag!