Farlige tider

Cand theol, tidl. prost Stein Henriksen, i www.Kommentar-Avisa.no – 18.09.09 (Første gang publisert i Lys september 2009)

I Dagen for 15. 17. og 18. august har Lars Fossdal, Steinar Handeland og Håvard Fjell vektige innlegg som man gjør vel i å merke seg.

Steinar Handeland advarer mot bibelkritikken som forlengst har kommet inn ved Menighetsfakultetet. Han henviser her til Aksel Valen Sendstads vurdering av situasjonen. Det er med sorg og bekymring vi lenge har iakttatt utglidningen ved den institusjonen som skulle være selve fanebæreren i kampen mot den liberalteologiske vranglæren og forførelsen. Jeg skal ikke her og nå søke å gå inn på årsaken til at det er gått slik, bare konstatere alvoret ved saken. Når de unge studenter blir oppdratt til mistillit til Skriften, hva skal de så gå ut med som forkynnere og lærere for menighetene? Det er ikke underlig at Den norske kirke er i krise.

Når da kirkens største misjonsorganisasjon, Misjonssambandet, alt lenge har hatt Mf-teologer ansatt som lærere på Fjellhaug, hvordan har man da kunnet unngå en utvikling i samme retning?                                                                                                                                                                                                                                             

Og at noe galt er i ferd med å skje, ser en tydelig av at kvinner som nå med stemmerett i GS kan påvirke sammensetningen av Sambandets Hovedstyre med alt det trekker etter seg.

Ennå har man dyktige forkynnere og lærere, som setter pris på de gamle stier, men det vil ikke vare lenge, om en ikke vender om sentralt.                                          

Det er ikke vanskelig å merke sorgen hos den gamle sambandsforkynneren Steinar Handeland når han taler og skriver om disse tingene. Og han er ikke alene om å sørge.

Det anliggendet Lars Fossdal har samlet seg om, støttet av Håvard Fjell, er mer generelt. Han setter fingeren på det en kan kalle ufullstendig eller underbibelsk forkynnelse og lære på bedehuset. Vi kan også kalle den antinomistisk. Den går ut på at man underslår loven i forkynnelse og lære, og ensidig samler seg om evangeliet. Vel er det så at loven frelser ingen. Og loven som frelses-vei har fått sin oppfyllelse og ende i Kristus. Men likevel må loven forkynnes sammen med evangeliet også for den troende. For loven som er uttrykk for Guds evige vilje, avslører mennesket, og driver en i den daglige omvendelse til Kristus, der en ved evangeliet blir frikjent. Det er den ene siden ved lovens gjerning, den vi gjerne kaller dens annet bruk. Men det er en annen side også. Det er loven i formaningens tjeneste. Loven som veileder i helliggjørelsen. Når et menneske blir en kristen, blir en rettferdiggjort, får den frelsende troen skapt i seg og blir gjenfødt. Det hele i samtidens øyeblikk. Nå begynner den kristne vandringen i helliggjørelse med sikte på etter hvert å bli Jesus mer lik i vesen, i holdninger og handlinger. Denne helliggjørelse er Åndens gjerning. Men Ånden virker ved Ordet etter lov og evangelium. Den subjektive forutsetningen er rettferdiggjørelsen. Ved gjenfødelsen har en fått en ny natur skapt inn i seg, som i seg selv er fullkommen og syndfri, fordi den er av guddommelig art og vesen. Men den er der sammen med den gamle syndige naturen. Slik at den kristne i dette liv alltid vil være, som Luther formet det, på samme tid en rettferdig (i kraft av rettferdiggjørelsen) og en synder. Det som skjer i helliggjørelsen, skjer egentlig på to plan. Ett som er skjult for den kristne, og ett som er åpenbart. På det skjulte plan fører Ånden den gamle naturen mot døden ved loven, samtidig som Han nærer og styrker den nye ved evangeliet. På det bevisste plan avslører loven den kristnes synder og driver ham til Kristus i bekjennelse og syndsforlatelse ved evangeliet.

På denne bakgrunn skulle det være klart at der loven er kommet bort i forkynnelsen, blir helliggjørelsen i beste fall sterkt hemmet, i verste fall umuliggjort. Men »uten helliggjørelse skal ingen se Herren», sier

Hebreerbrevet. Det skulle altså være klart at ensidig evangelieforkynnelse uten loven er en meget alvorlig sak. Når det skjer overfor ikke-kristne mennesker, blir det ingen sann vekkelse. Og når det skjer overfor den kristne, blir det ingen helliggjørelse. Da får vi den situasjonen som dessverre bare er så altfor alminnelig i dag. I stedet for syndenes forlatelse, blir det syndenes tillatelse.

Derfor er det varskoet som blir ropt ut i Dagen av Lars Fossdal og Håvard Fjell i Dagen av 17. og 18. August så betimelig og nødvendig.

I Dagen av 7. September blir de sammen med Steinar Handeland angrepet av Tarje Noraberg. Norabergs anliggende er å forsvare Misjonssambandet. Men han går ikke inn på selve saken i det Steinar Handeland skriver, og derfor blir det egentlig ikke noe forsvar av Sambandet heller, selv om viljen tydeligvis er til stede. Det som er det egentlige anliggendet til Fossdal og Fjell, den antinomistiske forkynnelse, nevner han ikke med ett ord. Det han derimot gjør, er å rette et personlig angrep på samtlige tre, der han under henvisning til fariseerne på Jesu tid beskylder dem for kjærlighetsløshet overfor Misjonssambandet. Han uttaler seg med andre ord om deres motiver. Men et menneskes motiver er vel egentlig skjult for andre, ofte også for en selv. Gud alene kjenner hjertene. Derfor bør en ikke uttale seg om motiver. En bør holde seg til ord og handlinger. Og det disse tre har skrevet, er i mine øyne betimelig og et uttrykk for kjærlighet til Misjonssambandet og kristenfolket som sådant. Den som ikke har en slik kjærlighet, ville ikke skrive i det hele, men bare glede seg i stillhet over at nå går det galt. Derfor synes jeg Noraberg bør tenke seg om, og la Herren ransake hans motiver. Kanskje er angrepet på disse tre et uttrykk for at det mangler noe i hans kjærlighet til dem.